Klassekampen.no
Fredag 2. februar 2018
Kjernekraft må med når vi seriøst skal diskutere verdens CO2-frie framtid.
Møte uten kjerne

Denne uka ble det overlevert en underskriftskampanje til Erik Solheim, lederen for FNs miljøprogram (UNEP). Kampanjen er ledet av blant annet klimaforsker James Hansen, og kravet er noe så enkelt som at UNEP skal åpne for at kjernekraft også skal få et sete ved bordet når verdens CO2-frie energiframtid diskuteres.

Under klimatoppmøtet i Bonn i fjor arrangerte UNEP det største offisielle sidearrangementet, Sustainable Innovation Forum, der teknologiselskaper kunne presentere ideer om hvordan samfunnet kan styres i en retning som beskytter planeten og unngår global oppvarming. Overraskelsen var stor da World Nuclear Association (WNA), interesseorganisasjonen til verdens kjernekraftindustri, ble nektet adgang til arrangementet, etter først å ha blitt akseptert som en hovedsponsor (inngangsbillett 400.000 kroner). Av sponsorer som var gode nok kan vi nevne forbrenningsmotorselskapet BMW og energiselskaper som Orsted og Fortum som har kullkraftverk i porteføljen sin.

UNEP har sagt at deres arbeid innen kjernekraft er begrenset, det skal være grunnen til at WNA ble ekskludert. Men denne formen for selektiv adferd har verden virkelig ikke råd eller tid til.

UNEP ekskluderer en industri som leverer 31 prosent av verdens CO2-frie strøm, kun slått av vannkraft med 47 prosent. Og om vi legger til vind, sol, biomasse og geotermisk står CO2-fri strøm for 34 prosent av verdens strømproduksjon. Resten er fossilt. I tillegg utgjør strømproduksjon bare en fjerdedel av de totale klimagassutslippene. Og siden vi startet med klimaforhandlinger har utslippene gått én vei: opp.

Ved den første klimakonferansen i Toronto i 1988 var temperaturøkningen på 0,5 grader over gjennomsnittet på slutten av 1800-tallet, og årlige utslipp var på 35 milliarder tonn CO2-ekvivalenter per år. Ved signeringen av Kyoto-protokollen i 1997 var økningen på 0,7 grader og utslippene på 40 milliarder tonn. Da klimadiplomatene fløy fra Paris for tre år siden var det i en atmosfære som var 1,1 grader varmere og med globale utslipp rett under 50 milliarder tonn. Etter tre år med stabile utslipp, viser foreløpige tall for 2017 en økning på to prosent igjen. Hele tiden tikker atmosfærens innhold av CO2 oppover. Det er altså ingenting som tyder på at vi er på rett vei mot målene om å begrense global oppvarming til 1,5 eller to grader.

Det burde dermed være tydelig at vi trenger bærekraftig innovasjon i alle teknologier og en radikal overgang i verdens energiproduksjon, uavhengig av hvor negativ Solheim er til kjernekraft på Twitter og hvor panegyrisk han er om fornybar energi. Men hvor mye innovasjon har det egentlig vært i energiproduksjonen de siste 100 årene?

Det store problemet er at overganger i energibransjen er ikke som overgangen mellom VHS og DVD, eller mellom mobiltelefoner og smarttelefoner. Dette er enorme systemer som tar mange tiår å endre på. Vaclav Smil skriver boka «Energy Transitions» at det tok 35 år for kull å gå fra fem til 25 prosent av verdens energiproduksjon. Det tok olje 40 år, og gass 55 år. At overgangene tar stadig lengre tid, kommer av at det er en evig økende skala og et større og mer komplisert system som skal endres.

Verden vi lever i i dag ble på mange vis oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Kullkraftverket, dampgeneratoren, dynamoen, transformatoren og vekselstrømmen – til og med den første strømproduserende vindmølla og de første fungerende solcellene er fra 1880-årene. Om Thomas Edison, George Westinghouse, William Stanley, Charles Parsons og Charles Fritts ruslet inn på Solheims Innovasjonsforum ville de ha nikket gjenkjennende til flere av teknologiene vi baserer vårt samfunnet på i dag, selv om effektivitet og skala er i helt andre størrelsesordner.

Den eneste storskala energikilden som ville vært radikalt forskjellig fra noe som var kjent på 1880-tallet er spalting av grunnstoffet uran i et termisk kraftverk.

Vi trenger innovasjon og utvikling innen alle typer energikilder, og alle teknologier som kan levere CO2-fri energi bør få bidra, slik at vi en dag kan vise fram en verden radikalt forskjellig fra den som ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Et lite steg på denne veien ville vært for Solheim å lytte til underskriftskampanjen og ved neste korsvei avse et sete ved bordet også til verdens yngste energiform.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 13.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk