Klassekampen.no
Mandag 29. januar 2018
FRANG-TRIO: Her er fiolinisten avbildet sammen med Lonquich på klaver og Altstaedt på cello under en konsert i Praha. FOTO: PRAGUE SPRING FESTIVAL 2017/PETRA HAJSKA
Frang med flinke folk

konsert

Vilde Frang i samspill

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballet

Oslo, 21. januar

Det var nok etter pausen den tok skikkelig av, konserten med Vilde Frang på fiolin, Nicolas Altstaedt på cello og Alexander Lonquich på klaver på Hovedscenen i Den Norske Opera forrige søndag. Eller klarere sagt, grep skikkelig tak i publikum. For det var først da det virket som publikum ble trukket inn i framføringen på en så sterk måte at de glemte å hoste eller å se ned i smarttelefonen. De ble grepet, går det vel an å si. Trukket inn i verket.

Og det var ikke så rart, med en så lidenskapelig framføring av Antonin Dvoráks klavertrio i f-moll. Dette er musikk med klart profilerte melodier, en sødme som er gripende i tillegg til rytmiske pregnante partier. Musikk som henvender seg direkte til de lyttende i salen med en selvsagthet som det vel nesten bare er Dvorák i sine beste stunder som er i stand til å tilveiebringe. Så var det da selvsagt ikke tilfeldig at Dvorák avsluttet programmet.

I tillegg gir trioen alle de tre utøverne rom for utfoldelse, samtidig som de spiller sammen. Og det er nok kammermusikkens hemmelighet; det å spille sammen hver for seg. Kaste temaer og motiver til hverandre som medmusikantene svarer på, som om det var en dannet debatt. Som om Frang med sin fiolin sier til Altstaedt, «Skjerp deg, her kommer den melodien – bruk celloen din for hva den er verdt». Eller omvendt. Og det er et poeng her, hvordan både Frangs vibratorike fiolinsstemme og Altstaedts like vibratorike cellostemme skaper en lidenskap. Det er vel derfor kammermusikken har blitt stående som det musikalske bildet på de privilegertes opplyste samtale, og helst med vibrato.

For det var nettopp samspillet som var slående, eller samtalen om du vil. Det var ikke Vilde Frang med trio, som det sto på billetten, men mer at disse tre fant hverandre i et forrykende samspill. Og i et temperament og en felles lidenskap for verkene. Det er stor forskjell mellom det lavmælte og det sterke her. Denne framgangsmåten passet flott i Dvorák og delvis i Robert Schumanns tredje trio, som var det første verket på programmet.

Slapt spilt, er ofte Schumann til å sovne av. Han er en skummel komponist, kanskje den skumleste komponisten å spille overhodet. Det er disse små motivene hans, disse korthugde melodiene og en oppløst form som musikerne så å si må forme selv. Noe trioen i høy grad gjorde.

Tette fraseringer, ingen veldige sangbare melodier akkurat her, men de fikk fram det trøkket som vi liker å tro ligger bak musikken.

Og kanskje er det her at Lonquich kunne vært mer pådrivende i klaversatsen, mer distinkt i fraseringen. Derimot var han flott i Maurice Ravels trio, en trio som ble løftet opp av alle tre fra Ravels ofte litt anemiske sats.

De ivaretok både det gjennomsiktige og skjøre i klangen, samtidig som de i partier tok musikken til uttrykkets grense. Som i den siste satsen der de to strykerne kappes om å spille triller. Dette var «fireworks» på fransk. Jo da, det ble en belivet stund i Bjørvika.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk