Klassekampen.no
Mandag 29. januar 2018
BLUESKJEMPE: Og en av de største gitaristene vi har her til lands, som fortsatt (og helt sikkert for alltid) spiller uten plekter når han spiller elektrisk gitar, muligens med hodet på skakke.
Gitaren i front: Knut Reiersrud Band er tilbake med nytt, flott album og en omfattende turné som tar dem Norge rundt.
Et blått historisk sus
Visste du at Knut Reiersrud & Iver Kleive-klassikeren «Blå Koral» fra 1991 var inspirert av ambient-musikk og Brian Eno? Ikke vi heller.

Intervju

Om det ble arrangert internasjonale mesterskap i kunsten å stable flest mulig strengeinstrumenter og forsterkere inn i et lite rom, er det ikke umulig at øvingsstudioet til Knut Reiersrud på Sagene i Oslo kunne vært Norges kandidat. Litt nedenfor lokalet står to gamle, røde telefonkiosker, som en påminnelse om at tida går, og at alt etter hvert blir historie. I 2018 kan den 56 år gamle gitaristen føye et nytt kapittel til biografien sin, i form av den nye plata «Heat».

– Låtene mine kommer rekende veldig sakte på en fjøl. Den forrige platen vår, «Voodoo Without Killing Chicken», kom i 2008, så jeg syntes det var på tide å ta opp tråden igjen. Men jeg har jo gjort mye annet i mellomtida, både ting jeg selv har tatt initiativ til, og mer bestillingspregede saker, sier Reiersrud.

Prosessen med å lage låter til det nye albumet startet for rundt halvannet år siden. Knut Reiersrud takker originalt nok Donald Trump for inspirasjon, ikke minst på tekstsiden.

– Det falt meg lett å ta utgangspunkt i alt det absurde som skjer om dagen. Åpningskuttet handler om dagens nye virkelighet, der everything good is bad. Det finnes tradisjoner for sånne paradokser i gamle bluestekster. Ellers er jeg ikke så veldig opptatt av ordene, egentlig. Men denne gangen ville jeg skrive litt om Jordas tilstand.

Fakta:

Knut Reiersrud

• Knut Reiersrud, født i Oslo 1961, etablerte seg fra første stund som en av Nordens ledende bluesgitarister.

• Han debuterte på plate med «Rooster Blues» med Four Roosters, som kom ut i 1982. Han har siden reist over hele verden, og har tre ganger vunnet Spellemannpris.

• Hans nye album heter «Heat», og er spilt inn live i Studio Paradiso med Christian Engfelt som mikser og tekniker. Utgiver er Jazzland.

• «Heat» består av nyskrevne låter og er kreditert Knut Reiersrud Band, med Nikolai Hængsle, David Wallumrød, Andreas Bye og Bjørn Holm.

Åpningskuttet på «Heat» heter «Sacred Mama», og handler om den vesle, store planeten vår, ut fra både politiske og miljømessige perspektiver.

– Jeg er vanligvis ikke noen politisk kommenterende artist. Jeg gjør noen saker som kanskje kan kalles politiske, eller kanskje snarere inkluderende. De siste par årene har jeg hatt et prosjekt med Håkon Kornstad, som vi har kalt Skjønnhet utenfra. Der spiller vi sammen med flyktninger som også er musikere, som vi blir tipset om av folk som jobber i mottakerapparatet. Det er gjerne mennesker fra Syria og Iran. Det håper vi skal bli en utgivelse etter hvert.

Til sommeren skal Knut Reiersrud igjen reise til USA. Tror han landet har rukket å endre seg under det siste året med Trump som president, eller er det meste tross alt som før?

– Mitt inntrykk er at det er mye lokalt engasjement om dagen. Om myndighetene svikter, blir folk nødt til å jobbe mer på et grasrotplan. Det kan jo være en positiv effekt av det hele, legger han til.

Første gang Knut Reiersrud besøkte USA, var han bare 19 år. Men kjærligheten til det store landet, musikken og kulturen var alt grunnfestet i den unge musikeren. Akkurat som holdningene til folk som kunne ha det vanskelig.

– Som gutt var jeg med på å lage skoleradio, der jeg blant annet gjorde programmer om historien til de nordamerikanske indianerne. Det ble nok også innfallsporten min til den svarte kulturen i USA. Jeg slukte alt jeg kom over av skiver, og hørte mye på klassiske Chess-artister. Etter hvert begynte jeg også å bestille platepakker. Jeg husker spenningen ved å sykle hjem fra skolen og lure på om platene hadde kommet. Om det stakk opp noe stort og grønt fra postkassa, visste jeg at det var ny sending fra Pasadena.

– Hvordan fikk du råd til å bestille plater helt fra California?

– Jeg gikk med reklame. Om somrene syklet jeg rundt med morgen- og kveldsavisen, fem ruter i alt. Og så drev jeg en pølsebu på Øvrevoll Galoppbane, som ingen andre var interessert i å holde på med. Jeg hadde mareritt om sprukne pølser hele sommeren.

Legenden forteller at den 12 år gamle Knut Reiersrud kjøpte seg gitar etter å ha sett Buddy Guy og Muddy Waters på tv. Syv år senere satt han på flyet til det forjettede land, destination Chicago. Invitert av Otis Rush, som året før hadde blitt imponert av nordmannens gitarspill under en konsert i Sverige.

– Jeg var ikke så veldig flink i engelsk. Da taxisjåføren som kjørte meg inn til sentrum tok farvel med sitt «Take it easy!», oppfattet jeg det som en advarsel. Vel inne på hotellrommet så jeg slutten av «The Shining», der Nicholson prøver å bryte seg gjennom døren med øks. Ute fra gata hørte jeg sirener i ett sett.

Men det gikk bra, det også. Snart delte han scenen med Otis Rush, Buddy Guy og Junior Wells, noen av de samme musikerne som hadde vært på norsk fjernsyn i juni 1973. Junior Wells pleide å kjøre Reiersrud hjem til nordsiden av Chicago etter spillejobbene om kvelden. Alle klubbene lå i sør, der gettoen var – og i aller høyeste fortsatt er, med en sentral rolle i Trumps valgkamp 2016.

– Hvordan så de andre musikerne i Chicago på at en ung nordmann plutselig dukket opp, og fikk spille sammen med noen av de største navnene i sjangeren?

– Det gikk stort sett fint, tror jeg. Jeg merket ikke så mye til sjalusi, eller at noen reagerte på at jeg ikke var amerikaner. Selv om jeg tror Pete Allen (Chicago-bluesgitarist, journ.anm.) ble litt sur, da jeg fikk tilbud om å bli med i James Cotton Band (munnspillegende som døde i fjor, red.anm.). Ellers hang jeg mye på The Checkerboard Lounge, som var klubben til Buddy Guy. Jeg var i det hele tatt veldig heldig.

Siden har ikke Knut Reiersrud sett seg tilbake. Snart 40 år senere har han spilt godt over 6000 konserter, og medvirket på mer enn 300 plater. Det har også blitt ti album under eget navn, der «Heat» er den andre utgivelsen med Knut Reiersrud Band. Her spiller han sammen med keyboardist David Wallumrød, gitarist Bjørn Holm, bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Andreas Bye.

– Det er utrolig flinke folk, som er med på å spille meg god. De er selvfølgelig opptatt med veldig mye annet, men vi har det hyggelig sammen, og klarer å sette av tid i enkelte perioder.

På «Heat» hører vi som vanlig et spredt spekter av inspirasjonskilder, fra Bach og Britten til norske stev og iranske folketoner.

– Jeg har tre søyler som jeg bygger musikken min på. Det er selvfølgelig blues, men også norsk folkemusikk og verdensmusikk. Jeg synes det finnes to store tiårsepoker i det tjuende århundre, hva kultur og musikk angår. Det er årene 1925 til 1935, med fremveksten av blues, jazz og kunstretninger som surrealisme. Og så har du årene 1965 til 1975, da rocken ble moden, samtidig som den svarte musikken gikk i mange forskjellige retninger.

– I 1977 var du seksten år gammel. Ble du aldri fenget av punk og new wave?

– Nei. Jeg var blues-fundamentalist, og syntes at alt annet enn svart musikk var tyveri. Jeg kunne like rock ’n’ roll, hvis den hadde litt boogie woogie i seg, og svingte, bølget og rullet. Men etter hvert fikk jeg sansen for David Byrne og Talking Heads, som lærte meg å forstå at det var forskjellige måter å lytte på. Da kom også Daniel Lanois, Brian Eno og Harold Budd inn i bildet. «Blå Koral», som jeg gjorde sammen med Iver Kleive i 1991, var helt klart inspirert av ambient-musikk, selv om kanskje ikke så mange oppdaget sammenhengen den gangen.

Knut Reiersrud har hele sitt liv vært en ambassadør for blå toner. Og ikke bare gjennom plater og konserter. Fra 2004 har han ledet det populære programmet Bluesasylet på NRK P2, sammen med Knut Borge. Dette samarbeidet varte helt frem til februar 2017, to måneder før Borge gikk ut av tida.

– Bluesasylet har en veldig fin sendeflate på lørdager. Vi pleide å ha rundt 100 000 lyttere hver uke, selv om det kanskje har gått litt ned de senere årene. Etter Knuts bortgang har jeg hatt med meg gjester som Øyvind Pharo og Terje Nordby. Jeg liker at det er en dialog til stede, og at sendingene ikke bare blir en ren soloøvelse.

– Går du inn for å presentere nye norske talenter i programmene?

– Ja, det synes jeg nærmest er min plikt. Mange av de norske utøverne i dag er mye bedre enn jeg var, og sitter på mye mer kunnskaper enn jeg gjorde. Det er mange som må nøye seg med å være halvprofesjonelle, men som gjør utrolig fine ting. Sånn er det i norsk jazz, improvisasjonsmusikk og folkemusikk også, med utøvere som Stein Urheim, Mattis Kleppen og Anders Røyne. Det kommer ut veldig mye bra om dagen, ikke minst på små plateselskaper som Hubro.

– Underviser du i musikk også?

– Jeg prøver, men jeg føler selv at jeg ikke er noen god lærer. Men jeg gir noen kurs, og forsøker å få vist elevene litt. Jeg kan lese noter, men jeg er selvlært på det feltet. Men jeg husker godt hvor viktig det var å få spille med folk som var bedre enn deg. En av mine mentorer var Paolo Vinaccia, som sørget for at jeg fikk spille på plater med folk som Jonas Fjeld og Anne Grete Preus. Det skylder jeg ham en stor takk for. Paolo bidro til at jeg ble profesjonell musiker.

Vi går bortover en snødekt bygate på vei til Torshov, mens vi prater om løst og fast. Om faren til Knut, som representerte norske interesser på Cuba, og likte å samle på eksotiske instrumenter. Om samarbeidet med Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg i prosjektet Buicken, som kombinerer musikk, litteratur og inntrykk fra reiser rundt om i verden. Og om norske gitar-pionerer som Robert Normann og Bjørn Fongaard.

På ryggen har Knut Reiersrud en av de to gitarene som han har brukt mest på det nye albumet. En Fender Custom Esquire fra 1966. Den andre er en Fender Coodercaster, med originale pickup’er fra 1940-tallet. Den er en gave fra den amerikanske gitaristen og komponisten Henry Kaiser. Det er litt historisk sus over det også.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk