Mandag 29. januar 2018
KRITISK: Den franske filosofen Catherine Malabou mener filosofer og samfunnsforskere i større grad må ta innover seg innsikter fra moderne naturvitenskap og biologi.
Teoretikeren Catherine Malabou mener filosofer og samfunnsforskere må interessere seg mer for biologi:
Kjemper for biologien
Den franske filosofen Catherine Malabou bruker innsikter fra nevrovitenskapen til å kritisere det moderne arbeidslivets krav om at vi må være fleksible.

ideer

– Det er noe foruroligende over at de fleste filosofer er så lite opptatt av hjernen, sier den franske filosofen Catherine Malabou.

Hun har nettopp vært i Norge for å snakke om boka «Hva skal vi gjøre med hjernen vår?» som kom på norsk i høst. Boka ble av mange oppfattet som et friskt pust i fransk filosofi da den kom ut i 2004.

Malabou er en teoretiker som beveger seg sømløst mellom fagfelt som biologi og filosofi. Hun er dessuten opptatt av å drøfte de politiske sidene ved de teoretiske problemstillingene hun studerer.

Selv bruker Malabou innsikter fra nevrovitenskapen, et fagfelt som studerer forholdet mellom våre hjerner og vår atferd, for å analysere mennesket og samfunnet.

Fakta

Catherine Malabou:

• Fransk filosof, født i 1959.

• Arbeider i skjæringspunktet mellom filosofi og biologi.

• Malabou bruker bruker blant annet fagfeltet nevrovitenskap og ser på hvordan innsikter herfra kan brukes til å forklare både mennesket og samfunnet.

• Hun er spesielt kjent for boka «Hva skal vi gjøre med hjernen vår?» som kom ut i 2004.

• Den kom i norsk oversettelse på forlaget H/O/F i fjor.

Hjernen er ikke statisk

Og det er spesielt forestillingen om hjernens plastisitet eller formbarhet som opptar Malabou.

– Tidligere tenkte man på hjernen som en statisk størrelse som verken kunne forandre seg eller utvikle seg. I dag er nevrovitenskapen opptatt av hvordan hjernen forandrer seg og skapes på nytt. Altså det som omtales som hjernens plastisitet.

– Jeg får ofte spørsmål fra mine kolleger om hvorfor jeg er så opptatt av dette organet, sier hun.

Selv om få av Malabous filosof-kolleger har vært opptatt av dette, finnes det folk innen andre fagfelt som har omfavnet tankegodset. Malabou forteller at da hun begynte å interessere seg for nevrobiologiske perspektiver, oppdaget hun samtidig at det også ble viet oppmerksomhet i tidsskrifter som skrev om ledelsesteori.

– Økonomer er opptatt av hjernen, for de ser hvor viktig den er. I deler av økonomi­faget har tanken om hjernens plastisitet fått en dominerende plass, men her har den blitt omdøpt til begrepet fleksibilitet.

Nyliberal ideologi

Slik sett har innsikter fra nevrovitenskapen blitt integrert i standardvokabularet til den nyliberale ideologien, mener Malabou.

– På den måten har det også fått en politisk dimensjon, sier hun.

Den franske filosofen nøler ikke med å gå til angrep på forestillingen om det fleksible mennesket.

– Det antyder at man har å gjøre med et materiale som kan bøyes i alle tenkelige retninger. Og vi har jo sett hvordan ordet fleksibilitet er blitt et populært ord i arbeidslivet, for eksempel ved ansettelser, sier Malabou og illustrerer sitt poeng med følgende eksempel:

– Det er ikke uvanlig å bli møtt med krav som: «Skal du ha denne jobben, må du være fleksibel». Det handler i realiteten om at du må være i stand til å adlyde enhver ordre.

Det at hjernen har plastisitet, betyr på ingen måte at vi mennesker kan tilpasse oss alt, mener Malabou.

– Vi kan utvikle oss og forandre oss, men vi kan ikke bli til hvem som helst eller hva som helst. Selv om våre hjerner er plastiske, er det likevel en kjerne av identitet som blir bevart.

Kritisk til kjønnsteori

Malabou har åpenbart hentet mye inspirasjon hos franske poststrukturalister som Michel Foucault og Gilles Deleuze, og hun hadde dessuten dekonstruksjonisten Jacques Derrida som veileder i sin tid.

Dette var tenkere som satte spørsmålstegn ved forestillingen om vitenskapelig objektivitet og eksakt kunnskap. Enkelte teoretikere som opererer innenfor den poststrukturalistiske tanketradisjonen, har sågar tatt til orde for at kjønn er sosialt konstruert.

Men slike synspunkter vinner lite gehør hos Malabou.

– Det å hevde at vi har en sosial identitet som ikke har sammenheng med at vi er biologiske vesener, er galskap. Det er klart at kjønn har biologiske røtter, men det betyr ikke at vi er determinert av biologien av den grunn.

Det for øvrig en stund siden poststrukturalismen sto sterkt ved europeiske universiteter. Enkelte mener nå at det nå blåser en nypositivistisk vind over akademia med vekt på naturvitenskap og biologi.

– Er du selv en del av en slik vending, Malabou?

– Jeg vil nok svare ja på det, men jeg er samtidig opptatt av hvordan vi definerer natur­vitenskap i denne sammenhengen. Dersom vi tenker på dette som en deterministisk vending, vil jeg ta avstand fra det. Jeg tror for eksempel ikke man kan slå fast at et menneske har de og de egenskapene fordi vedkommende tilfeldigvis liker fargen rød.

– Hva gjorde at du som filosof ble interessert i biologi og naturvitenskap?

– Først og fremst fordi jeg alltid legger materialistiske forhold til grunn i min tenkning. Samtidig har min interesse for hjernen utspring i at jeg hadde en bestemor som led av sykdommen Alzheimer. Det gjorde at jeg ble veldig interessert i hva som skjer med mennesker som mister evnen til å huske og å snakke.

Epigenetikk

Malabou har de siste årene også interessert seg mye for epigenetikk. Det er en retning innen biologien som legger vekt på at miljøet vi lever i også påvirker genene våre.

– Epigenetikken viser i stor grad hvordan individet i stor grad skaper seg selv. Det tyder også på at grensa mellom natur og kultur har blitt mer porøs.

Utviklingen innen moderne vitenskap går raskt, ikke minst gjelder det studiet av de menneskelige genene. De siste årene har man for eksempel snakket mye om genredigering. En helt ny form for teknologi som gjør det mulig å gjøre endringer i arvestoffet til alle levende organismer.

Det som var banebrytende kunnskap i 2004, kan med andre ord fort bli oppfattet som gammelmodige tanker i dag.

– Er «Hva skal vi gjøre med hjernen vår?» fremdeles relevant?

– Jeg tror ikke at filosofibøker går ut på dato slik tilfellet er med matvarer, og jeg mener innholdet i boka fremdeles står seg.

dageivindl@klassekampen.no

Fredag 25. mai 2018
Kulturpolitikerne liker dårlig at ­Cappelen Damms salgskanaler har en overvekt av titler fra eget forlag.
Torsdag 24. mai 2018
Siden årtusenskiftet er antallet politiske skandaler i nordiske medier tredoblet. Og det er de personorienterte sex­skandalene som har økt mest.
Onsdag 23. mai 2018
Etter én uke med journaliststreik i NRK har nærmere halvparten av seerne og lytterne forsvunnet.
Tirsdag 22. mai 2018
Svenske Bonnier, som eier halvparten av Cappelen Damm, bruker markedsmakten sin i Sverige til å gjøre seg selv større, sier Pelle Andersson i Ordfront.
Lørdag 19. mai 2018
Det er ikke bare i Coop-butikkene Cappelen Damm prioriterer forlagets egne bøker. Også i Tanums bokklubber og i strømmetjenesten Storytel gjør eierforlaget reint bord.
Fredag 18. mai 2018
Minst fire norske antikvariater har lagt ned siden 2015, og stadig flere driver bare på nett. I bransjen er de uenige om det er fare på ferde.
Onsdag 16. mai 2018
Strømmetjenesten Spotify straffer artister med slett moral. – Skremmende ny makt og myndighet, sier musikkprofessor.
Tirsdag 15. mai 2018
Norsk Komponistforening tar grep og åpner for at eksterne kan sitte i ­stipendkomiteen til Statens kunstnerstipend.
Mandag 14. mai 2018
Kunstneren Jacqueline de Jong var med på å skape slagordene som ble brukt under studentopprøret i 1968. Nå er hun aktuell med utstilling i Oslo.
Lørdag 12. mai 2018
Norske elever vil få en fattigere undervisning hvis kommunene må betale for strømming av film og musikk på skolene, sier KS.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk