Mandag 29. januar 2018
ANNE CATHRINE VALAND: Slapp tre plater med Somebody’s Darling, pluss én soloskive, samtidig som hun og Liz Tove Vespestad også var sentrale på Kirkelig Kulturverksted-utgivelsen «Hadde månen en søster – Cohen på norsk». FOTO: SONET
Tine Valand 1963–2018: Somebody’s Darling ledet an i norsk rootsbølge.
En vakker sjel
Terje Engen minnes Tine Valand og Somebody’s ­Darling, et norsk plateeventyr av de helt sjeldne.

Ved veis ende

Vantro mottok jeg meldingen om at Tine Valand, etter en lang tids tapper kamp mot kreften, sovnet stille inn på Lovisenberg 18. januar.

Tine gjorde sin siste opptreden under den uoffisielle minnekonserten for Leonard Cohen i Oslo Spektrum 25. april i fjor. Sterkt preget, men med stemmen og det gode smilet intakt. Bare uker innen Cohen-hyllesten, hadde Tine blitt akutt syk under et Spania-opphold. Mot alle odds klarte hun å komme tilbake. En siste gang.

Somebody’s Darling, Tine og Liz Tove Vespestad, møttes under påbyggingsstudier for lærere i Newcastle i 1989. Det som der begynte som en drøm skulle noen få år senere bli til en av de mest bemerkelsesverdige, korte og mest fremgangsrike karrierene i forkant av og under den store norske roots- og americana-boom’en på 90-tallet. Jentene var relativt blanke på mekanismene i musikkbransjen, så tanken var den klassiske: å spille på gata og bli oppdaget.

Tilbake i Oslo delte de leilighet i Grenseveien, og etter hvert våget de seg ned på T-banen på Carl Berner for å teste ut egne låter – for der nede var akustikken bra.

En ettermiddag i 1991 er Beat-musikkjournalistene Tom Skjeklesæther og Tor Marthinussen på vei opp Karl Johans gate over Egertorget. De reagerer instinktivt på hva de hører. Den vakre tostemte vokalen er oppsiktsvekkende. Det er her Tine og Liz Tove oppdages. Skjeklesæther tenker «The Everly Sisters» og at han med sine kontakter kan introdusere dem for de riktige menneskene.

Han setter dem i kontakt med gitarist superior, Geir Sundstøl, som de gjør trio-spillinger med. Steinar Albrigtsen tar med dem som oppvarming da han arrangerer showcase. Så følger oppvarming for September When på Rockefeller, mens Somebody’s Darlings første egne konsert finner sted på Cruise Cafe i 1991 – hvor plateselskapene var spesielt invitert.

Selv tvilte jeg aldri på Somebody’s Darlings potensial da jeg ble presentert for dem. Et potensial langt utover roots-sjangeren – vokalharmoniene og deres egne låter var så bra og Tom Skjeklesæthers merittliste som talentspeider for overbevisende. Somebody’s Darling ble kontraktert til Sonet Grammofon, der jeg hadde stillingen som direktør og A&R-sjef, på en såkalt long-term-avtale.

Kontakt opprettes med Steve Wynn fra Dream Syndicate, som kommer opp med sangen «That’s Why I Wear Black» til debutskiva. Valand/Vespestad bidrar selv med over halvparten av låtene. Resten er historie og begynnelsen på et lite eventyr.

Vi hyrer inn den L.A.-baserte produsenten Dusty Wakeman, som på dette tidspunktet hadde jobbet med Dwight Yoakam og Lucinda Williams. Albumet blir innspilt i Athletic Sound Studio i Halden høsten 1992 og mikset av Wakeman i hans Mad Dog Studio, L.A. Og senere remikset av vokal-produsent par excellence, Svein Gundersen, i Majorstudio i Oslo.

Steve Wynn fløy inn til Oslo for å være med i videoklippet som Aslak Dørum og Ramalama produserte for oss. Ting gikk på skinner – alle var med oss. Debutalbumet slippes i mars 1993 og det tar umiddelbart av med «That’s Why I Wear Black» som første single. Oppslag og intervju i Dagsrevyen på utgivelsesdagen.

Få norske artister (eller norske plateselskap, for den del) har vært med på hva Tine og Liz Tove opplevde i løpet av særdeles hektiske 36 måneder. Somebody’s Darling er den av Sonets norske artister som det har vært størst genuin internasjonal interesse for. Det var en uvant opplevelse å bli oppvartet av amerikanske og europeiske country-organisasjoner på mitt kontor i Stockholm. Somebody’s Darling var HOT! Ja, selv svenskene var imponert – og allerede i august entret Somebody’s Darling Amazonas-scenen på den da prestisjetunge Hultsfredfestivalen i Småland.

Hele 1994 tilbrakte Tine og Tom (som nå var blitt par og hadde fått barn sammen) i Austin, Texas som «OL-flyktninger». En beslutning Tom tok allerede i 1988 da Lillehammer ble tildelt vinterlekene. Tine og Tom i Austin, Liz Tove i Oslo og undertegnede i Stockholm var egentlig ikke noe «sjakktrekk», med tanke på kommunikasjon og planlegging av nytt album. Men mange muligheter åpnet seg også med Tom i USA, som huket tak i Nashville-baserte Harry Stinson – på den tida velrenommert multiinstrumentalist og vokalist med bakgrunn i bl.a. Steve Earles band – men også en up-and-coming produsent.

Stinson og Tine fløy inn til Oslo og andrealbumet «Forever for Now» ble innspilt og mikset i Ambience Studio. Bortsett fra tittelsporet, besto albumet kun av egne låter. Og det solgte til gull, men manglet den definitive hitlåten og noe av magien fra debutplata.

Likevel, de inviteres som eneste ikke-amerikanske gruppe på bransjetreff i countryhovedstaden Nashville, legendarisk A&R-sjef i Mercury Nashvilles viser interesse og de varmer opp for Emmylou Harris i Skandinavia.

Somebody’s Darling ble aldri formelt oppløst – men både Tine og Liz Tove hadde behov for pause, for å komme i kapp med seg selv. Lang pause. Begge hadde fått barn midt oppe i heksegryta og det var også noe uenighet om den musikalske retningen videre.

Tine ga ut sin eneste soloplate «She’s Just Leavin’» i 1996 – Liz Tove sitt «Blackout»-album i 1998. I 2003 utga Sonet/Universal samleplata «Still Wearing Black», med fire nye innspillinger. I 2006 kom Somebody’s tredje og siste album «Walls» – denne gang på Warner.

I morgen følger vi Tine til den siste hvile. Det er tungt. Tankene går til sønnene som hun forgudet, til Tines øvrige familie og hennes mange venner og kollegaer. For Tine satte dype spor i oss alle. En sterk og begavet kreativ skøyer, tøff i ordskiftet – men også forsonende, varm og sårbar.

Tine var en engasjert person – drevet av sterk rettferdighetssans og omsorg for andre. Dette viste hun til fulle ved sitt engasjement for unge enslige asylsøkere – et engasjement langt større enn hva som kunne forventes innenfor rammene av lærerstillingen.

Tine har gått ut av tida, men aldri ut av historien. Hvil i fred, du vakre sjel.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 09.59
Mandag 12. februar 2018
Den ­uforlignelige sax-tonen hans har reist verden rundt. Denne uka er David Murray i Norge, med poeten Saul Williams på slep.
Mandag 5. februar 2018
En av vår tids fremste indieartister og konseptualister tar steget opp med deler av lydbildet innspilt på boks, med stor frihet og artistisk briljans.
Mandag 29. januar 2018
«Coro» er et storverk med en unik klangkropp skrevet for 40 stemmer og 44 instrumenter.
Mandag 29. januar 2018
Terje Engen minnes Tine Valand og Somebody’s ­Darling, et norsk plateeventyr av de helt sjeldne.
Mandag 22. januar 2018
Osmo Vänskäs innspilling av Mahlers femte tåler sammenligning med de aller største.
Mandag 15. januar 2018
Fjorårets mest intenst levende musikkfilm kommer til Tromsø denne uka.
Mandag 15. januar 2018
EPMARSMARSMARSHHHHHIDen oppmerksomme kinolytter la nok merke til det, under de fire dagene Karpe Diems «Adjø, Montebello» gikk...
Mandag 8. januar 2018
The Only Ones-leder Peter Perrett skulle vært knekt av rusmisbruket for lengst, men i stedet er 65-åringen tilbake i toppform – forbløffende nok.
Mandag 18. desember 2017
Europas ledende jazzselskap er mer enn norsk musikk, men det var her det begynte for alvor.
Mandag 18. desember 2017
«American Epic» er årets reutgivelse, og markerer kanskje også slutten på en epoke som mye av den samme roots-musikken var med på å starte.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk