Mandag 29. januar 2018
ITALIENSKE LUCIANO BERIO I 1977: Som er året hans «Coro» settes opp for første gang, med 29 separate «sanger» og en samlet spilletid på litt under en time. FOTO: ERICH AUERBACH/HULTON ARCHIVE/GETTY IMAGES
I Store Studio: En anledning til å oppleve Berios moderne klassiker «Coro».
Babels tårn
«Coro» er et storverk med en unik klangkropp skrevet for 40 stemmer og 44 instrumenter.

Bakgrunn

Førstkommende torsdag synger Det Norske Solistkor Luciano Berios mastodontverk «Coro» sammen med Kringkastingsorkestret, og det er virkelig en spesiell begivenhet. Jeg snakker ikke om at det blir tatt opp på plate, men heller om at kravene både til ressurser og kunnskap er påfallende. Det er skrevet for 40 stemmer og 44 instrumenter. Og sangerne sitter blant musikerne, eller kanskje vi kunne si det omvendte, at det er musikerne som sitter med sangerne.

Utvidelsen av klangtenkningen kan sammenlignes med da Beethoven utvidet den symfoniske formen ved å gi innpass for koret i sistesatsen av «Niende symfoni». Den gang var det som et kulturelt møte mellom klangverdener, der kor og orkester spilte som forskjellige lag i samme symfoniske sats. Hos Berio blir de ett. Sangere og instrumentalister smelter sammen og gir alle sine selvstendige bidrag til den til tider meget komplekse klangen. Resultatet blir både uhyrlig intrikat kammermusikk for 84 musikere og et stort anlagt symfonisk verk.

Fakta

Luciano Berio

• Italiensk komponist født i 1925 og død i 2003, kjent for sine eksperimentelle verk og som foregangsmann innen elektronisk musikk.

• «Sinfonia» fra 1968 har lenge vært regnet som hans hovedverk, sammen med grensesprengende «Coro», første gang satt opp i 1977.

• «Coro» er utgitt flere ganger, bl.a. med Berio som leder Kölner Rundfunkchor og Kölner Rundfunk-Sinfonie-Orchester.

• Denne uka blir det en sjelden anledning til å oppleve «Coro» i Norge, helt bestemt 1. februar 18.00 i Store Studio i Oslo, med Det Norske Solistkor og KORK.

Interesse for kollasjer

Som komponist kom Berio med bidrag til serialismen, han lagde elektronisk musikk og skrev en serie virtuose verk for soloinstrumenter som het «Sequenza». Hans mest kjente verk er «Sinfonia», der særlig tredje satsen er en postmodernistisk kollasj som består av lag på lag med lån fra hele musikkhistorien. Noen av disse er ganske intrikate, som at Mahlers «Andre symfoni» er framtredende. I sin tur bygget på sanger Mahler har skrevet, som i sin tur bygger på tradisjonelle dikt, som i sin tur bygger på historiske hendelser og overleverte historier, som Mahler endret litt på og tolket på sin måte. Og dette re-komponerte eller diskuterte altså Berio på sin unike måte.

Dette løfter fram noen vesentlige aspekter av Berio, nemlig hans interesse for kollasjer, for folkedikt og folkemusikk fra hele verden, samt hans interesse for litteraturteori og italiensk litteratur. Han kjente forfatteren og litteraturteoretikeren Umberto Eco godt, og det skal ha vært Berio som introduserte Eco for Saussure, som var en helt sentral foregangsfigur for det som skjedde i den strukturalistiske, poststrukturalistiske og postmoderne litteraturteorien i etterkrigstiden.

Folkedikt/musikk

«Coro» (1975–77) er basert på folkemusikk, uten at det har noen direkte sitater verken fra melodier eller fra andre komponisters musikk, med unntak av en jugoslavisk melodi i del seksten. Lånet kommer i form av komposisjonsteknikker og bruk av modaliteten/tonaliteten fra folkemusikken og den tradisjonelle musikken. Noen ganger bruker han samme musikalske materiale til forskjellig tekst, og andre ganger er det samme tekst som går igjen til ulikt musikalsk materiale.

Berio har lånt folkedikt fra hele verden, fra flere indianerstammer, Polynesia, Persia/Iran, Peru og andre steder. Tekstene handler om kjærlighet og arbeid. Samtidig som verket har en større episk fortelling som knyttes sammen av en strofe fra Pablo Nerudas dikt «Residencia en la Tierra». Berio selv sammenligner «Coro» med «en imaginær by» som viser seg på forskjellige nivåer. Det handler om situasjoner og relasjoner som åpner seg, men like mye om bymiljøet, om et langsomt foranderlig landskap der Berio ser de forskjellige hendelsene som «musikalske bilder gravert som graffiti på byens harmoniske vegger.»

Komplisert

Det er Grete Pedersen som holder i taktstokken i NRKs Store Studio denne uka. Heldigvis. For det må være et mareritt for en dirigent å bli kjent med verket og ikke minst å få kontroll på det. Pedersen har fabelaktig teknikk og hun leder landets desidert beste sangmusikere: Solistkoret. Det er kanskje typisk at verket blir spilt med Kringkastingsorkestret, som uten tvil er landets mest mangefasetterte orkester.

Men verket er også komplisert for oss lyttere. De 31 delene er ofte kraftig kontrasterende og til tross for gjentakende musikalsk materiale og Nerudas dikt, kan verket være vanskelig å følge. Her tenker jeg at mange lesere begynner å gi opp tanken på å orke å lytte seg gjennom en framføring. Men det er noe helt fysisk i å være til stede under en framføring av «Coro».

Sant å si kan enhver symfonisk levende framførelse ta tak i kroppen, så hvorfor skal ikke vi lyttere velge å engasjere oss i musikk vi lettere kan relatere til og i utgangspunktet liker? Jo, fordi nettopp kompleksiteten i Berios musikk kan gi gjenklang i deler av lyttekroppen som vi knapt nok visste at vi hadde. Det krever imidlertid en innsats og en velvilje fra vår side til å slippe ham til. Men musikken som sådan er egentlig skrevet helt sanselig, og den ligger der klar til å nytes og erfares hvis du bare samler mot og kraft til å engasjere deg med den.

Den fysiske følelsen

Når et verk har en så rik bakgrunn som Berios «Coro», går jeg meg ofte vill i min søken etter referanser og henvisninger. Når jeg ikke finner dem, eller misliker måten jeg hører dem på, blir jeg frustrert. Ja, jeg har til og med kritisert komponister i anmeldelser med bakgrunn i min egen frustrasjon.

Men når jeg nå går for å høre «Coro» skal jeg prøve å glemme det meste jeg vet om verket. Nei, ikke alt. Jeg skal ta med meg tanken på møtene mellom språk og folkedikt fra hele verden, og tanken skal være et bilde på min egen åpenhet for klangen hos Berio. Men mest av alt skal jeg la meg rives med av den fysiske følelsen av å være i den unike klangkropp Berio har skapt. Den han har kalt «Coro».

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.00
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.
Mandag 19. mars 2018
Om titusenvis av norske tenåringer roper «nigga» i kor en fredagskveld i Bærum uten at noen hører det problematiske – er det da et problem?
Mandag 12. mars 2018
EPSmerz«Have fun»XL Recordings/PlaygroundHHHHHI«Have fun», heter den andre ep-utgivelsen til den København-bosatte norske duoen...
Mandag 5. mars 2018
AlbumJonathan Wilson«Rare Birds»Bella Union/Border MusicHHHHHHLaurel Canyon i Los Angeles...
Mandag 5. mars 2018
Kongen av Laurel Canyons folk-scene bader i synther på sitt nyeste album.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk