Mandag 22. januar 2018
EN FINNE I MINNESOTA: Osmo Vänskä bor i Minneapolis, hvor han ble dirigent for Minnesota Orchestra i 2003.FOTO: GREG HELGESON
Grammy-utdeling: Med norske muligheter og en forbløffende Mahler-plate.
Fin finsk femte
Osmo Vänskäs innspilling av Mahlers femte tåler sammenligning med de aller største.

Grammy 60

Visste du at det fantes kunstneriske olympiader som gikk parallelt med de sportslige, fra 1912 til 1948? Og at man gikk bort fra dette fordi kunstnere ble sett på som profesjonelle, og OL lenge var stengt for yrkesidrettsutøvere? Rimelig absurd, det hele. Enhver pris, deriblant Grammy-prisene, gir lite mening som en konkurranse der det skal avgjøres hva som er best. Hva om vi isteden ser både nominasjoner og priser som et varsel, om at vi har å gjøre med en sterk historie blant mange muligheter?

Hvis erfarne lyttere, kritikere og juryer har gått foran meg, kan jeg finne fram til utgivelser jeg ikke visste fantes. Samtidig som jeg får mer tålmodighet i en søken etter hva som kunstnerisk sett står på spill. Og var det ikke for at Osmo Vänskä hadde blitt nominert til en Grammy for sin tolkning av Mahlers femte symfoni sammen med Minnesota Orchestra, hadde jeg ikke sett storheten i den.

Fjerde sats er muligens det vakreste som noensinne er blitt skrevet. Melodien og hele stemningen er søkende og famlende slik at satsen nærmest framstår som en lang klangmeditasjon. Samtidig gir melodikken retning og skiller både fraser og harmonier fra hverandre. Det er som en pust, som en tanke som er så skjør at den aldri helt får satt ord på seg selv. Det er rett og slett himmelsk vakkert, og jeg har integrert Bernsteins magiske åttitallstolkning sammen med Wienfilharmonien både i min forståelse for hvem Mahler var som komponist og hva musikalsk tolkning generelt er. Bernstein bruker en bred og så intens vibrato som en så ømfintlig sats kan tåle. Og han bruker tempovariasjoner og fraserer kraftfullt for å understreke det harmoniske forløpet. Så har han den ekstra kunstneriske integriteten som jeg ikke helt har ord for, men som gjør at dette må sies å være fortolkningskunst på et så høyt nivå som man kan komme.

Fakta

Grammy Awards

• Grammy-prisene deles ut i New York 28. januar, med klassisk-vinnere som kan regne med et karriereløft.

• Forrige uke og denne tar kritiker Magnus Andersson for seg noen av de nominerte platene.

• Tatt i betraktning at Grammy har ti kategorier for klassisk musikk, så rekker vi ikke over alt. Denne uka: Beste orkesterinnspilling – og litt om produsent og lyd.

Jeg har også Mengelbergs historiske tolkninger i bakhodet, som muligens var de Mahler selv satt aller høyest. Mengelberg brukte portamento/glissando og gikk mye lenger i å forme musikken som melodikk. Ja, melodikken fikk så mye retning at han feier gjennom satsen mange minutter raskere enn Bernstein.

Men så kommer Vänskä med en slank vibrato, med fraser som peker aldri så subtilt, med en dynamikk som ikke hever stemmen mer enn til en dyp innpust og med harmoniske vendinger som er nedtonet. Hadde det ikke vært for at platen var nominert, hadde jeg sagt «æsj» og kassert den. Men at kollegaer har gått foran meg, gjør at jeg tar den mer på alvor og prøver å finne kvaliteter som kanskje er ukjente for meg. Den subtile utformingen understreker nettopp satsen som klangmeditasjonen. Den forsiktige fraseringen, de ørsmå avvikene fra tempo (rubato), og den nedtonede betoningen av det harmoniske forløpet løfter fram satsen.

Likevel finnes forløpet der som en retning hele tida, og som lytter må jeg strekke meg etter klangen. Ja, det er litt som om det blir opp til meg å utforme forløpet, men likevel blir jeg ledet tydelig i min lytting av Vänskä. Dette er en måte å meditere over klangen hos Mahler som jeg ikke har hørt tidligere, og jeg må si at jeg er glad for at det ikke skal avgjøres om innspillingen er bedre enn Bernstein og Mengelberg sine tolkninger.

Vänskäs Mahler-innspilling er nominert i kategorien for Best Orchestral Performance, der det også blir klart at det er andre estetiske kriterier som har vunnet fram på vestsiden av Atlanteren. Fra et europeisk perspektiv, virker Aaron Coplands komposisjoner nærmest meningsløst akterutseilt. Men samtidig er hans tredje symfoni fra 1946 et symfonisk amerikansk nasjonalepos. Korps møter symfoniorkester i en fabelaktig, bombastisk, neotonal svulstighet.

Siste sats baseres på hans kanskje mest kjente stykke, «Fanfare for the Common Man» – og dette er den amerikanske drømmen i fargerikt orkestrert skrud. Det er likevel et verk som jeg kulturelt sett står utenfor, men nominasjonen gjør at jeg strekker meg etter verket. Og i de stunder jeg kapitulerer for «dårlig smak», så både ler og rives jeg med av fyrverkeriet av affektive effekter. Det er imidlertid ikke komponisten som er nominert, men dirigenten Leonard Slatkin sammen med Detroit symfoniorkester. Tolkningen er saklig, gjennomsiktig og effektiv.

Til sist er det en spesiell nominasjon som jeg heier ekstra på i kampen om en Grammy: Morten Lindberg og hans label 2L har verdensrekord i nominasjoner uten å få prisen. Av 32 nominasjoner er 24 for deres fabelaktige lydproduksjoner, mens de 8 andre er for musikernes prestasjoner. Lindberg spytter ut så solide produkter at enhver plate kunne fått prisen. Og nå er det på tide at juryen tar seg sammen og endelig gir ham og 2L den ekstra oppmerksomheten de fortjener.

I år er Lindberg nominert for både surround-lyd, beste innspilte plate og som klassisk-produsent.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. januar 2018 kl. 14.02
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.
Mandag 19. mars 2018
Om titusenvis av norske tenåringer roper «nigga» i kor en fredagskveld i Bærum uten at noen hører det problematiske – er det da et problem?
Mandag 12. mars 2018
EPSmerz«Have fun»XL Recordings/PlaygroundHHHHHI«Have fun», heter den andre ep-utgivelsen til den København-bosatte norske duoen...
Mandag 5. mars 2018
AlbumJonathan Wilson«Rare Birds»Bella Union/Border MusicHHHHHHLaurel Canyon i Los Angeles...
Mandag 5. mars 2018
Kongen av Laurel Canyons folk-scene bader i synther på sitt nyeste album.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk