Mandag 15. januar 2018
Urbane MARSmenn: Fra venstre med klokka, fra «klokka ni» – Magdi, Arif, Raggen og Stig (Unge Ferrari).foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles
Referansetung lek: Overskuddsprosjekt fra urbane norske popkamerater.
Menner fra MARS

EP

MARS

MARS

MARS

HHHHHI

Den oppmerksomme kinolytter la nok merke til det, under de fire dagene Karpe Diems «Adjø, Montebello» gikk over små og store kinolerret landet rundt i desember: Tilstedeværelsen av et par fremmede, men i grunnen lett gjenkjennelige stemmer på lydsporet, på sentrale steder i filmen, uten at disse gjestespillene fra Arif og Unge Ferrari (som for øvrig selv, i tospann, med stort hell gikk i Karpe Diems fotspor ved å fylle Oslo Spektrum til randen på en norsk rapkonsert, uken før «Adjø, Montebello» hadde premiere)

Men nå er de altså her, disse mystiske låtene, og de viser seg å være kreditert det provisoriske firkløveret og «supergruppa» MARS (som vi antar står for Magdi, Arif, Raggen og Stig). Nevnes bør nok også produsentene av samtlige fire kollektive utspill her, Filip Kollsete og Aksel «Axxe» Carlsson. Hvorav tre av låtene var å høre i Karpe Diems film. Og også, i relativt stor grad, bærer preg av å være tilpasset både det konseptuelle «Montebello»-universet og Magdi og Chirags løst fiktive rollefigurer der. Men det er slettes ikke eneste vei det nikkes mer eller mindre innforstått, i denne selv til sjangeren å være helt usedvanlig referansetunge samlingen moderne, urbane poplåter. «jeg er lei meg» (ja, i kontrast til gruppenavnet staves alle titler konsekvent i små bokstaver) er for eksempel en utvidet og dels radikalt omarbeidet versjon av et lite mellomspill på Arifs snart seks år gamle debutskive (under navnet Phil T. Rich) «Kom så tok færdiih». Den maksimalistiske 2018-versjonen inkluderer tekstmessige nikk til blant annet Johnny Depp, Jonas Benyoub, Spellemannprisen, Oslo Spektrum, Dr. Phil og den såkalte «generasjon depresjon».

Mens nikkene tas over i selve tittelen på det ene helt nye/eksklusive kuttet «føler meg som tshawe», med vennskapelig ironisk referanse til Madcon-rapperen og hans «Skal vi danse?»-periode. Toppen av referansekaka nås allikevel alt på åpningskuttet «jeg bruker ikke kondom».

I utgangspunktet en typisk finurlig Karpe Diemsk ironisering over barnefartilværelsen til Magdi, men hvor hver av de fire etter hvert får vende ytterligere opp ned på det tekstmessige konseptet. Hvor Arif slår over til en pussig, tidsriktig afrikansk aksent på det hypnotisk repetitive refrenget, mens beaten først åpner med en liten vri på Kanye West i hissig perkussiv modus, sånn ca. «Yeezus»/»Black Skinhead». Før det går over i en overraskende åpenbar hommage til lydbildet på samme Wests «Fade», med housebass, samplede dancehooks og autotunet vokal i front.

Det er i det hele tatt noe forfriskende skamløst over innstillingen og energien på dette lille bonusprosjektet, sluppet allerede i andre uke av et år som opprinnelig var annonsert som «pauseår» for Karpe Diem. Og det er muligens her kjemien mellom disse fire kommer til sin rett; Chirag og Magdi tillater seg å lage en type bekymringsløs popmusikk vi ikke har hørt fra den kanten på såpass mange år at popmusikken deres den gang låt radikalt annerledes enn den gjør på dette utpreget moderne slippet.

Mens Arif og Unge Ferrari får utfolde seg med hver sin fot innenfor rammene til Karpe Diems ekspansive og ambisiøst konseptuelle overordnede prosjekt. Og viser seg allsidige og artistisk voksne nok til å mestre utfordringen.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2018 kl. 13.32
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk