Mandag 15. januar 2018
Félicité: Barsangerinne i desperat streben etter penger til sønnens operasjon etter en tragisk trafikkulykke. Spilt av Véro Tshanda Beya med en uvanlig uttrykksfull livstrøtthet i blikket. Foto: PR/fra filmen
Vitalitet: Ny film skildrer Kinshasa via pulsen i musikken.
Ode til gleden?
Fjorårets mest intenst levende musikkfilm kommer til Tromsø denne uka.

musikkfilm

Det er noe eget ved det å få anbefalt et kunstverk (enten det er film, musikk eller noe annet) av et menneske du stoler på og respekterer, særlig om anbefalingen kommer nettopp på grunnlag av spesifikke kvaliteter innen felt du vet vedkommende sitter inne med en enestående kompetanse på. Sideprogrammet Kritikeruka under årets filmfestival i Tromsø lar ti norske filmkritikere plukke hver sin aktuelle personlig favoritt.

Og når BTs kyndige filmkritiker og popkultur-spaltist Emilio Sanhueza har valgt ut den fransk-senegalesiske musikkfilmen «Félicité» (med Sølvbjørn fra fjorårets Berlinale i bagasjen) er det grunn til å lytte ekstra godt til anbefalingen, med tanke på at Sanhueza også er kjent som ildsjel, DJ og gründer fra Bergens musikkscene, med prosjekter som klubben/plateselskapet Nabovarsel og bookingbyrået Shadow Agency på CV-en.

Om man kan legge til en kuriositet (forhåpentligvis uten å kverke katta): på toppen av det hele fikk Musikkmagasinets journalist først høre om «Félicité» som en personlig anbefaling under et intervju på vårparten i Oslo i fjor, i samtale med selveste Claire Denis. Den franske mesterregissøren hadde da ganske nylig sett filmen i Berlin, og var over seg av lovord om Alain Gomis’ bruk av musikk som en organisk integrert del av historiefortellingen. En anbefaling som mildt sagt veier tungt, for dem som kjenner det ekstremt gode, instinktive måten Denis selv bruker i sine filmer, for eksempel den høyst uvanlige men allikevel subtile og sublime vekselbruken av Benjamin Britten og eurodancegruppen Corona, i mesterverket «Beau Travail» (1999).

Fakta

Félicité

• Spillefilm fra 2017, regissert av Alain Gomis.

• Vinner av Sølvbjørnen under fjorårets filmfestival i Berlin.

• Soundtracket «Around Félicité» (Crammed Discs 2017) er fremført av gruppene Kasai Allstars og Orchestre Symphonique Kimbanguiste, som begge medvirker sentralt i selve filmen.

«Félicité» er i likhet med «Beau Travail» en post-kolonialistisk filmatisk skildring av det moderne Afrika, kanskje mer direkte inspirert av senegalesiske mesterregissører som Djibril Mambéty og Ousmane Sembène, i sine hyppige skifter mellom hyperrealisme og folkloristisk inspirert symboltung surrealisme. Dette høres kanskje komplekst, komplisert og cinematisk innforstått ut. Men nettopp i form av den helt sentrale rollen det lokale musikklivet spiller, åpner Gomis’ ambivalente og tidvis marerittaktige filmatiske visjon av den hektiske metropolen Kinshasa seg for tilskueren – og lytteren.

Filmens tittelfigur er sangerinne (spilt med oppsiktsvekkende tilstedeværelse av debutant/amatør Véro Tshanda Beya) i et lokalt danseorkester. Ikke bare er dette orkesteret spilt av det ikke-fiktive lokale musikkollektivet Kasai Allstars (kjent for et vestlig publikum for utgivelser i Crammed Discs «Congotronics»-serie). Men de sentrale konsertscenene i filmen er i tillegg spilt inn i baren L’ourigane (i utelivskvarteret Matongé), hvor Kasai Allstars også opptrer fast til daglig. Bargjester fra nabolaget er statister, og gir et nærmest dokumentarisk preg til de allikevel svært stiliserte tablåene til Gomis.

Ikke minst bør åpningsscenen nevnes, hvor vi i en nesten åtte minutter lang sekvens under Félicité og bandets åpningslåt for kvelden, dras med på rundtur gjennom triviell og livsomveltende hverdagsdramatikk i en dunkel liten bar i Kinshasa, før musikken gradvis griper fatt i både bargjester og filmens tilskuere, og blir en slags manifestasjon av øyeblikket man ikke bare kan, men nærmest er tvunget til å fortape seg i, midt oppi virkelighetens jævling.

«Félicité» har i sin tidvis nådeløse skildring av den moderne sentralafrikanske storbyen, med all sin korrupsjon, svik, brutalitet og begjær, et forfriskende annerledes perspektiv på musikkens integrerte og sentrale posisjon. «Men livsgleden har de, midt oppi det hele,» er det vante, infantiliserende vestlige munnhellet. Det føles tilsiktet ironisk at den herdede, beintøffe og livstrøtte hovedpersonen heter nettopp Félicité, eller «glede».

Et navn hun fikk etter å ha overlevd en nær døden-opplevelse som spedbarn. Men det er ikke mye glede å spore i hennes desperate kamp for å holde seg selv, og en sønn rammet av en dramatisk trafikkulykke, levende filmen gjennom. Ja, opptredenene med bandet, på nattetid, er ekstremt vitale. Men det er en rå, usminket brutalitet også i den intense livsviljen som holder henne gående, som vanskelig kan forenes med klisjeer om den afrikanske livsglede. I blikket til Véro Tshanda Beya som Félicité (og i stemmen til Kasai Allstars-vokalist Muayambui, som tolker henne på lydsporet og på det fremragende soundtrackalbumet «Around Félicité»), ligger en dyrekjøpt innsikt i konteksten og realitetene denne moderne, elektriske formen for afrikansk (danse)musikk er uløselig bundet til.

Samtidig som filmen, i all sin stedsspesifikitet, også byr på et mer allment budskap om musikkens plass i menneskelivet. Ikke minst i sine frittstående, fullt ut dokumentariske klipp av amatørorkesteret Orchestre Symphonique Kimbanguiste. Som fra sin spartanske base i Kinshasa inntil nylig var sentral-afrikas eneste aktive symfoniorkester. Og som i sin dramaturgiske funksjon som et slags selvstendig kommenterende «gresk kor», tolker tre kor- og vokalverk av estiske Arvo Pärt med en menneskelighet og nerve som overstiger alle barrierer av skolemusikalitet, språk og geografi.

Men som allikevel låter som selve essensen av Kinshasa. Alain Gomis er uten tvil en av disse i dag svært sjeldne filmskaperne med urokkelig tro på viktigheten av filmen som kunstart i bunnen for alt han gjør, det skinner igjennom i hvert sekund av denne vidunderlig imperfekte filmen. Med uvanlig oppriktighet formidles en historie som kommer nærmere inn på selve musikkens essens enn jeg kan huske å ha kommet i en kinosal, på lang tid. La oss håpe at en norsk distributør plukker opp denne perlen for ordinær kinovisning etter Tromsø.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2018 kl. 14.25
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk