Lørdag 13. januar 2018
Øyeåpnende: Siri Hustvedt stiller mange og viktige spørsmål. Foto: Marion Ettlinger
Kropp og sinn
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.

Anmeldelse

Tankene våre sitter ikke i DNA. Utenfor DNA-molekylet befinner vi oss i en cellekjerne, og utenfor den igjen er vi i en litt seig, flytende substans full av salter og proteiner, og går vi enda litt lenger, kommer vi gjennom en fettete hinne som skiller cellen fra sine omgivelser. La oss se for oss at det er en hjernecelle, et nevron, som utveksler stoffer med andre nevroner i en slags våt orgie. Dette er kroppen. Tenker den? Føler den? Er det mulig å forestille seg tenkning uten den?

«Dette er et essay som stiller spørsmål ved vissheten og som slår til lyd for tvil og tvetydighet,» skriver Siri Hustvedt et stykke inn i «The Delusions of Certainty», som nå foreligger i norsk oversettelse med tittelen «På sviktende grunn» (Aschehoug). Det er et perspektiv vi sannelig kan trenge i disse postfaktatider.

Hustvedt begir seg modig ut i et kronglete landskap. Spørsmålene hun stiller er mange og viktige, om dualisme og monisme (er kropp og sinn ett, eller atskilte enheter?), om arv og miljø (hvordan kan vi vite hva som er bestemt av vårt DNA?), og om kunstig intelligens. Vi må tørre å stille disse spørsmålene, sier hun, «å forklare det uforklarlige er en del av vitenskapen». Innen de ulike forskningsdisiplinene er det lett å bli så fokusert på sin egen lille nisje at man blir blind for helheten.

Fakta

Essay

Siri Hustvedt

På sviktende grunn

Oversatt av Knut Johansen

Aschehoug 2018, 336 sider

Stilen er nokså tungt akademisk, og du kan ikke forvente å få ting forklart (kjenn din Hobbes, kjenn din fMRI!). Mindre kjente tenkere, samt mindre kjente sider ved de man kjenner fra før, trekkes alle fram i lyset og bidrar til spennende perspektiver. Selv om Siri som jeg-person er mindre synlig enn ellers, er hun absolutt til stede. Oftest bare i bakgrunnen, som en sjakkspiller som styrer brikkene (filosofer, genetikere) hit og dit. Jeg elsker det når hun boltrer seg i personlig undring, andre ganger er stemmen rent ut sarkastisk.

Enkelte meningsmotstandere får virkelig gjennomgå. Spesielt gjelder dette den delen av teksten som omhandler arv-og-miljø-problematikk. Hvis noen har sittet og ventet slukøret i mørket helt siden Harald Eia valset over «blitt sånn»-perspektivet i «Hjernevask» i 2010, får de her sin oppreisning i form av Hustvedts omvendte hjernevask. Det er spesielt evolusjonspsykologen Steven Pinker og hans versjon av «født sånn» som får høre det, til en viss grad med rette. Likevel føles denne diskusjonen utdatert og irrelevant, litt som å bli vitne til at et vennepar bryter ut i en privat ekteskapskrangel midt i et selskap, hvor partene attpåtil snakker forbi hverandre. Jeg trodde vi for lengst hadde kommet videre fra denne polariserte arv-eller-miljø-debatten. Epigenetikken er med, men jeg savner mer plass til et moderat perspektiv hvor kultur og biologi inngår i naturlig sameksistens.

Til å være målbærer av tvil og større perspektiver, virker Hustvedt unødvendig skråsikker og karikerende i sin kritikk. Statistikere er bare interessert i tall, genetikere er ikke interessert i utvikling, kognitive psykologer tror ikke på følelser, teoretiske fysikere er bare opptatt av essenser og ikke «hvordan noen faktisk kommer seg fra soverommet til badet» (bortsett fra Niels Bohr som også var interessert i kunst og plumpuddinger med dansende rosiner). Bortsett fra dette er den gjennomgående tonen åpen, og tilfanget av ulike perspektiver lærerik og øyeåpnende.

Den virkelig spennende delen av essayet omhandler mennesket som maskin i motsetning til mennesket som kropp. Her er Hustvedt en kjærkommen festbrems for dem som tror på en snarlig overgang til singulariteten, det vil si troen på at menneskesinnet kan klones inn i et dataprogram, og således heve seg over brysomme ting som aldring, dødelighet og fødsler. Hun introduserer leseren for kroppsliggjort tenkning (embodied cognition) på mesterlig vis. Å tenke med kroppen betyr at sinnet ikke kan forstås uavhengig av alle kroppens biologiske prosesser, og vår håndtering av kroppen i forhold til omgivelsene våre. Dette understreker hun gjennom flere henvisninger til «den våte hjernen» og beskrivelser av slimete kroppsvæsker og -åpninger, morkaker, hjerter og levere. Dette litterære virkemiddelet står i levende kontrast til noen av representantene for et «kaldt» kunstig intelligens-perspektiv, hvis mål er å skrelle vekk biologiske prosesser, slim og gørr, fra den «rene» informasjonsprosesseringen.

Hvis man streber etter et sinn frigjort fra kroppen, går man ikke da glipp av slike ting som bare mennesker med kropper kan forstå, som metaforer? Metaforene våre springer ut av kroppslighet, påpeker Hustvedt, og er nært forbundet med forestillingsevne. At sola står opp, har jo ingenting med dens fysiske plassering i verdensrommet å gjøre, men med hvordan vi forestiller oss dens gang over himmelen, som om vi selv var den som gjennomførte bevegelsen. Denne innvendingen er slett ikke triviell.

Den norske tittelen, «På sviktende grunn», i Knut Johansens mesterlige oversettelse, er sånn sett en bedre tittel enn originalen. Den inneholder en høyst sanselig metafor, og gjør at jeg ser for meg at jeg går forsiktig over en myr hvor føttene synker litt nedover ved hvert skritt jeg tar. Å gå i et slikt myrlandskap er langt mer spennende enn å følge en hard asfaltvei hvor alt er stivnet og bestemt. Å være i usikkerheten er å være i det myke, litt ubestemmelige. Det er et sted vi bør tåle å være litt oftere, gjerne sammen med Siri Hustvedt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Ylva Østby er nevropsykolog og forfatter.

Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk