Månedens poet

En del av naturen

Månedens poet

Odd Gurre Aksnes

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.

– Gratulerer som månedens poet. Diktet ‘Dø’ handler om døden, men er samtidig håpefullt. Hva kan du fortelle oss om diktet?

– Takk for det. Veldig hyggelig. Jo, det handler nok om døden, men også om livet generelt; om hvordan vi takler det vi står i, om hvordan vi tar ting. Ellers har jeg alltid vært opptatt av døden, av en eller annen grunn. Kreften som jeg lever med har sikkert også bidratt til det. Selve diktet kom rekende på ei fjøl. Skrevet rett ned, uten «tunge tanker», men utvilsomt som et resultat av tvil og tro.

– Hvordan, når og hvorfor begynte du å skrive dikt?

– Hvordan; nei, si det ... Jeg begynte med små «gruk». Noen havnet i aviser, de aller fleste i skuffen. Når; tja, begynte vel etter «piggskoperioden», som kulminerte samtidig med 70-tallet. Hvorfor: gener uten tvil (sic), som på godt og vondt «skalter og valter» med oss. Mye mer enn godt er, for mange, selv om miljøet også har sitt å si.

– Du har skrevet i Diktkammeret i en årrekke – hva gir den arenaen deg?

– Veldig mye; «dk er staden», som en viss poet Aardalen pleier å si/skrive. det er en herlig arena for skrivende, med «diktlærar» Torvund i spissen. Og nå blomstrer haikusjangeren som aldri før her inne; veldig gledelig for en som fortsatt mater småfugler (og noen større) og har stor glede av det, også. Nei, Diktkammeret er en oase for oss skrivende ... å få «vannet galskapen».

Juryens kommentar

I ekstremt fortetta form maktar poeten her å skapa eit bilete som fungerer samstundes på to ulike plan. Først på eit heilt konkret, romleg nivå, der me ser for oss ein som ligg på det siste, og gjerne vil ha døra litt open, slik at det finst ein slags mogleg fellesskap med dei andre som er i huset, om døden bare brått skulle koma. Den som skriv veit noko om dette, slik me alle inst inne veit. Og vedkomande veit ikkje minst mykje om det å fortetta eit stort og omfattande innhald, i eit kortfatta dikt. Ein ville lett tenkt at dette diktet skulle heitt «å dø», men til og med infinitivsmerket fjernar diktaren her, og lar ordet ‘dø’ klinga aleine saman med ‘døra’.

Og for nå å lausrive diktet frå skrivaren, og overlevera det til lesaren, i dette tilfelle den som skriv dette, slik me jo skal; så vekkjer dette vesle diktet minne om to gonger då eg har vaka over nære menneske som kunne døy, ei som var alvorleg sjuk, og døydde, ei som hadde prøvd å ta sitt eige liv, og overlevde. I slike situasjonar, overlatne til dei eksistensielle grunnvilkåra, får brått det næraste; lyset, rommet, døra som er lukka eller open, pusten, huda, alt dette får ei større og klårare betydning, ein auka nærleik. Og denne samklangen med ‘dø’ og ‘døra’ har ein like stor verknad på det konkrete planet, som det har på det andre nivået dette diktet famnar inn; det symbolske; porten ut av livet, utgangsdøra, og det eventuelt metafysiske; inngangsdøra til den andre sida, til det som måtte koma etter døden.

Å ha døra på gløtt kan også lesast på eit livssynsnivå, der det å vera skråsikker og klamre seg til fastlåste standpunkt og haldningar, vert mindre viktig, kva er det å prova når ein snart er borte uansett? For andre vert kanskje nettopp det å halda fast på si tru avgjerande. Men står døra likevel på gløtt til eit anna syn, fordi det vil finnast ein tvil der?

Diktet fungerer så godt for desse ulike nivå glir saumlaust over i kvarandre. Diktet er eitt. Livet er eitt. Døden finst for den eine. Den som ventar på han. Og for den andre, den som les, den som vakar.

– ‘Dø’ minner om haiku – hva slags poeter setter du selv høyt?

– Den minimalistiske stilen passer for meg. Jeg er i slekt med Olav H. Hauge (fetter til far), så en god del sitter nok i genene, som nevnt. Ernst Orvils sprelske univers setter vi også høyt: Rolf Jacobsen, Hans Børli, Jan Erik Vold, «dikter Arild», Jon Fosse som by the way er umåtelig pop i Japan. Og som bringer oss over i haikusfæren: Basho, Buson, Issa og Shiki, for å nevne «de fire store», gir meg mye. Ellers var The Shiki Internet Haiku Salon – en haiku-mailingliste – en viktig del av min utvikling innen sjangeren.

– Til Bok365 omtalte du en gang haikuing som «en livsstil, som å puste», hva legger du i det?

– Ja, glad for spørsmålet; «haikuing» kan på en måte sammenlignes med naturfotografering (som jeg drev mer med før), som gjør en bevisst naturen rundt og i en. At vi er en (integrert) del av den, ikke noe «opphøyd vesen», men en «avansert apekatt» ... jamfør Trump (måtte få sagt det). Konkurransene innen sjangeren og alle sitene er også krydder i «haikuhverdagen», men ikke mer enn akkurat det.

Til slutt vil jeg takke alle på Diktkammeret; sammen gjør vi denne plassen til det den er. Til noe større enn summen av hver og en av oss. Takk. Ja, en rose (er en rose er en rose) til dere i Klassekampen også. Domo arigato.

Månedens dikt

med

døra på

gløtt

kan

vi tenke

oss

Odd Gurre Aksnes

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk