Klassekampen.no
Torsdag 11. januar 2018
Skandalejournalistikken får en ny vår med #metoo.
Hvem eier opprøret?

«Pedofile har bedre rettsvern enn Trond Giske», hevdet Kirsti Leirtrø (Ap) i Dagens Næringsliv denne uka. Uttalelsen kan lett avfeies som et partsinnlegg fra en antatt «Giske-venn». Andre vil tolke utsagnet som et oppspark til en #metoo-backlash; et forsøk på å velte skyld og skam over på varslerne («se hva dere utsetter denne mannen for!»). Dette er noe av problemet med Giske-debatten: Ytringer blir i liten grad vurdert og rangert etter argumentativ vekt; de blir kort og godt oppfattet som kampmidler i et «maktspill».

Leirtrøs uttalelse er uten tvil en spissformulering. Men kan det likevel være noe sant i den? Og, hvis ja: Er det en sannhet #metoo-bevegelsen kan forsone seg med?

Litt slurvete kan det påstås at alle kjendiser, og særlig folk i maktposisjoner, har dårligere rettssikkerhet enn den jevne borger. Medie­trykket gjør dem mer utsatt for forhåndsdømming. Før de rekker å stable sammen et defensorat, blir de navngitt og trukket for en folkedomstol. Men sakens antatte alvorlighetsgrad spiller også inn: Hadde utgangspunktet for Giske-opprullingen vært en politianmeldelse, er det grunn til å tro at mediene i større grad ville fulgt sitt eget normverk for dekning av kriminalsaker. Her er Vær varsom-plakaten entydig: Personer som «omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold», skal normalt ikke navngis, og pressen skal gjøre det klart at «skyldspørsmålet […] først er avgjort ved rettskraftig dom».

Trykket i mediedekningen antyder at pressefolk er oppbrakt over Giskes framferd. Men identifiseringen, forhåndsdømmingen og den hemningsløse bruken av anonyme kilder peker egentlig på det motsatte: en bagatellisering av Giskes handlinger. Hvis han var anklaget for en virkelig tabuisert ugjerning, ville pressen trolig ha utvist langt større aktsomhet – om ikke av hensyn til Giske selv, så av hensyn til hans familie. Slik saken nå presenteres, er det implisitte budskapet at Giske har «gått på en smell», men at handlingene ikke er forkastelige nok til at mediene trenger å legge bånd på seg.

«Det er Giske som har bevisbyrden i en slik sak», proklamerte Jonas Gahr Støre i forrige uke. Det er ikke utenkelig at uttalelsen murret i Kirsti Leirtrøs bakhode da hun uttalte seg om Giskes rettssikkerhet. Men på dette punktet har Støre likestillings- og diskrimineringsloven på sin side: I trakasseringssaker råder et prinsipp om «delt bevisbyrde», som betyr at den anklagede må sannsynliggjøre at trakassering ikke har skjedd. Begrunnelsen er at det i slike saker ofte er et skjevt styrkeforhold mellom anklager og anklaget, slik at den anklagede har lettere for å framlegge bevis.

Dette er et fornuftig prinsipp. Det loven ikke tar høyde for, er at styrkeforholdet kan bli radikalt forskjøvet når landets største nyhetsredaksjoner hjelper anklageren med bevisførselen. Det gjør ikke saken bedre at Giskes forsøk på forsvar – påstanden om «grunnløse og falske varsler» – blir møtt med massiv fordømmelse, som om selve prinsippet om kontradiksjon var stilt i bero.

Paradoksene i Giske-saken er verken lovens, varslernes eller #metoo-bevegelsens feil. Kanskje er det heller ikke så mye å utsette på Ap-ledelsens håndtering av saken. Problemene oppstår når en slik prosess skal gå for åpen scene, med et nesten samstemmig kommentariat i rollen som stemningsdiktatorer.

Det oppløftende er at #metoo-aktivistene hele veien har ført en selvkritisk diskusjon om bevegelsens premisser. Norske feminister har allerede advart mot individ­fokus, ukritisk kildebruk og «outing». Nå gjelder det bare at de gjenvinner eierskapet til sin egen bevegelse. #Metoo er ikke medienes revolusjon, det er kvinnenes.

bendik.wold@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk