Klassekampen.no
Torsdag 11. januar 2018
Guds utvalgte? Opprøret mot det brutale styret i Iran har stor oppslutning i befolkningen, skriver Mina Bai. Her fra en støttedemonstrasjon i Washington D.C. Foto: Pablo Martinez Monsivais, AP/NTB scanpix
Folket i Iran står opp mot det religiøse styret. Norge bør støtte dem.
Guds bødler i Iran

I forrige uke foregikk det mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nærmere 40 år har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover på religiøse sharialover, med en øverste leder som ser på seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet og korrupsjon herjer.

Opprøret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe å tape: Fattige og unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for å delta. Den brutale nedslåingen av det forrige folkeopprøret, i 2009, skremmer mange. Det ville vært bra om Norge støttet det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.

I 39 år har Iran forbudt kvinner å kle seg som de vil i offentligheten. De er pålagt til å bruke hijab og tildekkende islamsk kåpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved å vise håret sitt under den obligatoriske hijaben, eller ved å bruke stadig trangere og kortere kåpe, har de ikke klart å velte de rigide påkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et «moralpoliti», bevæpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartelister dem slik at de ikke får anledning til å studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingler uten å dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for å bli pisket, eller får store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vår persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere får tillatelse til å synge, og sangtekstene må godkjennes av departementet for moral. Kvinnelige solosangere får ikke lov til å synge. Statlig TV er stappfull av religiøse prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klær blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, føttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv ikke animasjonsfigurer er immune mot sensur og retusjering. Barn ned i sjuårsalderen må dekke håret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for å slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklært krig mot parabol som kilden til umoral. Fra tid til tid gjør politiet omfattende «parabolrazziaer» og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjøres treig og er svært begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles «filter-knusere» for å få tilgang til ikke-tillatte nettsider.

I løpet av 39 år er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store høyttalere, drar bødler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse «forbryterne» blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religiøst begrep som betyr «spredere av umoral på jordas overflate». Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den første i iransk historie til å bli steinet til døden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989. Straff for tyveri er å kutte av hender og føtter, blasfemi er forbudt og straffes med døden.

Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vært emne for mye diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulært styre noen gang kan forstå seg på den uretten som det iranske folket har tålt i 39 år.

Ofte, når jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er bærere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i et land basert på sekulære lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Sånne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rettighet for troende i et demokrati. Problemet oppstår når bærere av «sanne» tolkningen skal tvinge deres versjon på andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk