Klassekampen.no
Torsdag 11. januar 2018
Stormens øye: Nedgangen for de europeiske sosialdemokratiske partiene må forstås i lys av sammenbruddet i det historiske klassekompromisset siden 1970-tallet, skriver Asbjørn Wahl. Foto: Tom Henning Bratlie
Det historiske klassekompromisset er i ferd med å brytes ned. Arbeidernes gamle partier kan gå med i dragsuget.
Sosialdemokratiets framtid

Med andre ord

Over hele Europa diskuteres sosialdemokratiets krise. Gitt en situasjon der flere av disse tradisjonelt sterke og store partiene nærmest har blitt utslettet ved enkeltvalg eller på varig basis, skulle det bare mangle. Selv om situasjonen ikke er like dramatisk i Norge/Norden, så går krisediskusjonen også her. Arbeiderpartiet har tross alt etter årtusenskiftet opplevd to av sine dårligste valg (2001 og 2017) siden 1920-tallet. Og det er bred oppfatning, i alle fall i store deler av fagbevegelsen, om at Arbeiderpartiet skuslet vekk noe som burde vært en lettvint seier ved fjorårets stortingsvalg, nettopp på grunn av forhold som lett kan tolkes inn i et krisescenario.

Det er ingen tvil om at sosialdemokratiet internasjonalt befinner seg i en dyp krise, selv om forholdene varierer mye mellom ulike land. Bare i løpet av de siste årene har vi opplevd sosialdemokratiske partier med ensifrete valgresultater (Hellas, Irland, Island, Nederland, Frankrike). Også ellers har hovedtrenden vært omfattende tilbakeslag. Her i landet dreier ikke dette seg om Giske-saken, om Støres klassebakgrunn, eller om et rådgiver-korps som i økende grad har tiltatt seg roller som politiske aktører. Dette kan muligens forstås som symptomer på partiets krise, men ikke mer. Skal vi forstå Arbeiderpartiets, eller mer generelt sosialdemokratiets, krise, så må vi nok gå noe dypere til verks. Et historisk tilbakeblikk kan være nyttig.

Fakta:

Sosialdemokratiet i krise:

• En rekke sosialdemokratiske partier i Europa har de siste årene opplevd store tilbakeslag.

• Arbeiderpartiet gjorde i fjor sitt nest dårligste valg siden 1927, med en oppslutning på 27,4 prosent. Ifølge en meningsmåling fra NRK 9. januar får Ap nå bare 20,1 prosent.

• Kontroversen rundt nestleder Trond Giske, som nå har trukket seg fra vervet, har bidratt til å øke krisestemninga i Ap.

• I denne teksten skriver Asbjørn Wahl om de dypere årsakene til krisen. Han mener den er et resultat av et sammenbrudd i det historiske klassekompromisset, og de sosialdemokratiske partienes ettergivenhet for nyliberalismen.

Om forfatteren

• Asbjørn Wahl er spesialrådgiver i For Velferdsstaten.

Sosialdemokratiets dominerende rolle i store deler av Europa i forrige århundre kan vanskelig forstås uten en nærmere analyse av den økonomiske og klassemessige utviklinga i denne perioden. Viktigst av alt er utviklinga fra konfrontasjon til kompromiss i forholdet mellom fag- og arbeiderbevegelsen på den ene sia og arbeidsgiverne/høyrekreftene på den andre.

Dette historiske kompromisset mellom arbeid og kapital var resultat av omfattende forutgående kamper i arbeidslivet, kamper som resulterte i at styrkeforholdene endret seg i arbeiderklassens favør. Denne utviklinga skapte økt interesse for et kompromiss fra arbeidsgiverne side, for å demme opp for en sterk og voksende fagbevegelse.

Kompromisset vokste fram over tid, men i Norge ble det formalisert gjennom den første Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening i 1935. At Arbeiderpartiet samme år, med Bondepartiets støtte, for første gang fikk regjeringsmakt med en viss varighet, var en avgjørende begivenhet for den politiske utviklinga i Norge.

Med utgangspunkt i dette kompromisset, samt i depresjonen på 1930-tallet, nedkjempinga av fascismen gjennom andre verdenskrig og eksistensen av et annet økonomisk system i øst, ble grunnlaget lagt for sosialdemokratiets storhetstid. Det var et reelt kompromiss, der styrkeforholdene var endret, og der arbeidsgiverne etter hvert måtte gi en rekke konsesjoner til fag- og arbeiderbevegelsen – blant annet gjennom å akseptere omfattende politiske inngrep i markedet. Dermed var grunnlaget lagt for store sosiale framsteg for arbeidsfolk. Velferdsstaten vokste fram. Den norske, eller nordiske, modellen ble til.

Fra stiftelse• i 1887 og fram til klassekompromisset i 1935 hadde Arbeiderpartiet vokst fram som et parti med sosial rettferd og en sosialistisk samfunnsorden som mål. At det alltid har vært uenighet på venstresida om sosialdemokratiets strategi og taktikk, er så sin sak, det viktige i denne sammenhengen er at partiet vokste fram som en reell masseorganisasjon for arbeidsfolk.

Klassekompromisset og dets politikk bidro imidlertid ikke bare til sosial framgang, det skulle også vise seg å ha effekter som ikke var forutsett. Kompromisset og Arbeiderpartiets sentrale rolle i gjennomføringen av dets politikk fikk en sterk transformerende virkning på partiets organisasjon så vel som politikk. Denne utviklinga utgjorde det materielle grunnlaget for en politisk-ideologisk omdanning og en avradikalisering av partiet – blant annet gjennom utviklinga av en sosial partnerskapsideologi.

Partiet utviklet seg kort sagt fra å være en masseorganisasjon for «det arbeidende folk» til å bli en administrator av klassekompromisset. Her finner vi kimen til dagens krise i sosialdemokratiet.

Den norske modellen er den sosiale partnerskapsideologiens ektefødte barn. At det på grunnlag av kompromisset vokste fram en slik samfunnsmodell, er det liten uenighet om. Hvordan denne modellen skal forstås, er en helt annen sak. Mens den ble til som resultat av ei veldig spesifikk historisk utvikling i kampen mellom arbeid og kapital, ble den i Arbeiderpartiets forståelse etter hvert hevet over denne grunnleggende interessemotsetningen. For arbeidsgiverne var klassekompromisset et taktisk trekk for å demme opp for en sterk og sosialistisk orientert arbeiderbevegelse. For sosialdemokratiet framsto det imidlertid som en høyere form for fornuft – en kollektiv fornuft basert på at også arbeidsgiverne hadde forstått at samarbeid, heller enn kamp, var i deres interesse.

Basert på denne sosiale partnerskapsideologien utviklet så sosialdemokratiet en helhetlig samfunnsforståelse der økonomien (kapitalismen) kunne styres gjennom politiske reguleringer og inngrep i markedene (keynesianisme). Slik kunne man skape en regulert, krisefri kapitalisme, mens massearbeidsløshet, nød og elendighet, som på 1930-tallet, var en saga blott. Selve klassekampen var temmet, og på mange måter redusert til en kollegial dragkamp som i verste fall påførte aktørene en våkenatt før partene kom til enighet i nasjonale tariffoppgjør.

Hele denne forståelsen ble stilt på prøve da kapitalismen igjen gikk inn i ei krise på 1970-tallet. Oljekrise, valutakrise, råvarekrise – og til slutt en fullskala økonomisk krise – avløste etterkrigstidas økonomiske vekst- og stabilitetsperiode. Den sosialdemokratiske politikken med inngrep i og regulering av markedene (keynesianismen) virket ikke lenger slik den skulle. Stagnasjon og inflasjon oppsto parallelt (stagflasjon) og arbeidsløsheten økte. Sånn sett var krisa på mange måter i strid med den rådende samfunnsforståelsen i Arbeiderpartiet. Det samme gjaldt reaksjonene fra arbeidsgiverne og høyresida, ettersom «den kollektive fornuft» ble skiftet ut med en stadig sterkere offensiv mot fagbevegelse og offentlig velferd. Nyliberalismen ble arbeidsgivernes og høyrekreftenes svar på krisa – ikke klassekompromiss og felles løsninger. En konsensus-orientert arbeiderbevegelse ble tatt på senga av denne offensiven.

Sosialdemokratiets omdanning fra å være et masseparti for arbeidsfolk til å bli en administrator av klassekompromisset gjorde dem evneløse i å møte angrepene. Ettergivenhet overfor den nyliberale offensiven ble svaret. Etterhvert fulgte en politisk omlegging til en mer eller mindre soft nyliberal politikk fra partiene selv – med privatisering, avregulering og omstrukturering av det offentlige til markedsorienterte New Public Management-inspirerte organisasjons- og ledelsesmodeller. Dette bidro til å styrke nyliberalismen i Arbeiderpartiet, ettersom en stor del av det statsbyråkratiske sjikt, som sto for denne omdanningen, og hvor mange endte opp som medlemmer av et godt betalt direktørsjikt med sterke egeninteresser, hørte til i Arbeiderpartiet. Partiets sosiale basis ble dermed endret, noe som også gjør det svært vanskelig å snu eller endre partiets innretning. Det er nemlig ikke bare, bare å endre en politisk organisasjon. Det er sterke sosiale, økonomiske og politiske interesser involvert – samt karrieremessige, selvfølgelig, som vi ser mer enn nok av i disse tider.

Det er imidlertid ikke bare sosialdemokratiet som sliter. Begge de to hovedkreftene i det europeiske, politiske etterkrigsregimet opplever formidable problemer og stor politisk turbulens. I en rekke land i Vest-Europa sto kampen mellom sosialdemokratiske og såkalt sosialt ansvarlige/verdikonservative høyrepartier, og de vekslet ofte om posisjonene. Begge var knyttet til klassekompromiss i ulike former, og de var preget av kompromissenes innhold. Nå er imidlertid de økonomiske og politiske styrkeforholdene endret. Det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital er i stor grad brutt sammen, selv om prosessen går langsommere i Norden enn i Europa for øvrig.

Det er derfor ikke bare sosialdemokratiets krise vi opplever, det er selve den politiske etterkrigsmodellen i Europa, basert på det historiske kompromisset, som er i ferd med å bryte sammen. I første fase av denne politiske krisa vokste det fram nye, ytterliggående høyrepartier – av typen Front National i Frankrike, de såkalte frihetspartiene i Østerrike og Nederland, samt Fremskrittspartiet her hjemme. Mangelen på en alternativ politikk fra sosialdemokratiet og partier på venstresida må ta sin del av ansvaret for denne utviklinga. De hadde ingen politikk for å møte og slå tilbake nyliberalistenes angrep på de sosiale landevinninger som var oppnådd. De siste årene har vi imidlertid sett at nye politiske alternativer har begynt å vokse fram også på venstresida (Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Momentum i Storbritannia, og det nylig etablerte Power to the People i Italia). Dette er unge og uferdige initiativer – som nok vil måtte videreutvikles gjennom kamper og erfaringer, seire og nederlag.

Det er lite som tyder på Arbeiderpartiet skal klare å omdanne seg til det vi trenger i dagens situasjon. Til det er den sosiale basisen for en radikal fornying for svak og de organisatoriske barrierene for sterke. Det er også et spørsmål om hva det betyr å gjenreise sosialdemokratiet. Den gamle partiideologen Torolf Elsters tese om at «sosialisme er den politikken Arbeiderpartiet til enhver tid fører», er neppe tilstrekkelig. Det må nok stilles andre politiske krav til hva en sosialdemokratisk politikk er – til forskjell fra sentrum eller høyresida. Partier som kaller seg sosialdemokratiske, vil nok fortsatt kunne vinne valg – i mangelen på reelle alternativer – der velgerne beveger seg fra det ene til det andre alternativet etter hvert som de erfarer at valgløftene ikke holdes. Situasjonen krever imidlertid nye politiske konstellasjoner med nye visjoner, politisk mål, organisasjons- og kampformer.

På mange måter befinner vi oss i en situasjon som beskrevet av den italienske filosofen, politiske teoretikeren og fange i fascistenes fengsler, Antonio Gramsci, i tilknytning til 1930-tallets depresjon: «Krisa består presist i det faktum at det gamle er døende, og det nye ennå ikke kan bli født. I mellomtida florerer alle slags morbide fenomener.»

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk