Klassekampen.no
Torsdag 11. januar 2018
Ikke vær så knølen: Naturen er verdifull fordi den er uerstattelig, skriver Sigurd Hverven. Her i form av en knølhval som bryter vannflaten i Stillehavet. Foto: Luis ROBAYO, AFP/NTB Scanpix
En hval som koster en million kroner kan byttes mot ti meter bilvei. Hva er galt i dette regnestykket?
Miljø-økonomiens pris

Kronikk

Ledende stemmer i miljøbevegelsen mener vi kan løse vår tids miljøproblemer ved å se til den såkalte miljøøkonomien. Der gis naturressurser en prislapp som gjør at deres verdi kan sammenlignes med andre verdifulle varer og tjenester. En slik stemme tilhører Tony Juniper. Han har skrevet boken «What has Nature Ever Done for Us?».

Slik Juniper framstiller det, har konvensjonell økonomisk teori, såkalt nyklassisk økonomi, nærmest tatt for gitt at mennesker alene skaper økonomiske verdier. Disse teoriene har oversett at naturprosesser kontinuerlig knar og forandrer stoffer i naturen, slik at de får former som er mer verdifulle og nyttige for mennesker, mener han.

For eksempel er fiskene i havet produkter av evolusjonsprosesser over mange millioner år, og hver enkelt fisk opprettholder seg selv ved å spise plankton og andre fisker og ved å ta opp oksygen fra vannet gjennom gjellene og så videre. Disse aktivitetene og prosessene bidrar til å gi stadig nye fisker deres fiskeform, som gjør dem verdifulle for oss mennesker. Naturen gjør et arbeid: Et materiale organiseres, ordnes og får verdifull form.

Innenfor økonomifaget har det altså vært vanlig å forutsette at verdiproduksjonen starter først når mennesker haler fisk opp av havet. Før det er fisken verdiløs.

Ifølge Juniper hjelper miljø-økonomien oss til å se at verdiproduksjonen begynte for lenge siden, i naturen, i havene. Han argumenterer for at miljøbevegelsen bør ta til seg miljø-økonomiens tenkemåte, og hevder at nøkkelen til å utvikle et nytt og bedre forhold til naturen er å sette en pris på de såkalte naturtjenestene. Vi må innse at penger faktisk vokser på trær, sier han. Naturens verdi må tallfestes. Verdenshavene sørger årlig for 21 trillioner dollar i økonomiske verdier. Når havene forurenses og forsøples, risikerer man å redusere disse verdiene.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor miljøbevegelsen tyr til slike regnestykker, som viser at naturens verdiproduksjon er enorm. Det gir dem harde tall å slå i bordet med overfor kortsiktig økonomisk tenkning. Å ignorere naturens økonomiske verdiskapning er ufornuftig, og heller ikke lønnsomt på lang sikt, kan de si. Dermed rettferdiggjør bevegelsen å bruke penger på miljøtiltak. Det blir en investering som vil gi avkastning.

Slike argumenter har stor autoritet i dag. Hvis noe kan vise seg å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, er det nærmest ensbetydende med at det bør gjennomføres politisk. Sammenhengen mellom samfunnsøkonomisk rasjonalitet og politisk makt er sterk. Når miljøforkjempere appellerer til at vi må sette prislapp på naturen, er det et forsøk på å vinne fram ved å tale maktens språk: Det er dyrt å skade naturen!

Jeg tror imidlertid miljøbevegelsen skyter seg selv i foten hvis den satser for tungt på argumenter om økonomisk lønnsomhet. At naturen er verdt mye penger, burde ikke være noe mer enn et sidepoeng. Denne måten å argumentere på baserer seg nemlig på antakelser om naturen som er svært problematiske, filosofisk sett.

Hvis man gjør det å sette prislapp på naturen til det viktigste middelet for å oppnå en annen innstilling til den, gjør man samtidig knefall for den etablerte forestillingen om at naturens verdi ikke er noe annet enn dens nytteverdi for mennesker.

Nettopp miljøbevegelsen burde være opptatt av at naturens verdi er mer enn ren økonomisk verdi. Dersom økonomiens perspektiv på naturen blir enerådende, tvinges vi til å sette all verdi på en felles nevner: markedsverdi. Et slikt perspektiv er forflatende, forskjeller jevnes ut, alt blir likt og sammenlignbart.

Når noe gis en pengeverdi, betyr det at det kan erstattes av noe som har samme verdi. Hvis en blåhval er verdt en million kroner, kan du bytte den mot ti meter med to felts bilvei uten tap av verdi. Dette er en innsnevring av verdiforståelsen, som hindrer oss å se verdien blåhvalen har fordi den er en unik livsform som lever på en helt særegen måte, på et bestemt sted, til en bestemt tid.

Fra et naturfilosofisk perspektiv er særtrekkene kanskje det mest vesentlige med blåhvalen. Egenverdien er noe annet enn markedsverdien eller bruksverdien for mennesker. Blåhvalen er verdifull fordi den er uerstattelig. Den kan ikke byttes med noe annet på et marked uten at noe går tapt. Slik er det med mange av naturens verdier.

Pengeverdier passer best på klart avgrensede objekter, som for eksempel en fotball. Den kan koste 200 kroner, enkelt og greit. Men naturen består hovedsakelig ikke av slike klart avgrensede objekter. Organismer er helt avhengig av relasjoner til en hel rekke andre levende vesener, og til vann og luft og jord. Hvis du napper en plante opp av jorda, vil den raskt begynne å visne. Den lever bare så lenge den er på riktig plass i et nettverk av relasjoner. Dessuten kan blomsten bare spille sin rolle i økosystemet dersom du lar den stå. Humler kan komme og suge nektar av den og ta med seg pollen videre til andre blomster.

En blomstereng er ikke som et varelager med individuelle, uavhengige gjenstander. Den er et fininnstilt system der relasjonene mellom de levende organismene er avgjørende for å opprettholde verdien enga har for alle dem som lever der, og for mennesker som kommer forbi.

Slik jeg ser det, skyldes ikke miljøproblemene at vi har oversett naturens økonomiske verdi. Det er heller motsatt, at markedets mekanismer og tenkemåter har fått herje nærmest uhemmet med naturen, slik at andre måter å forholde seg til den på er blitt fortrengt. Spredningen av markeder er en del av problemet, ikke løsningen.

Både økonomer og vi andre trenger å innse at økonomi ikke er alt. Et økonomisk perspektiv på naturen alene er fattig. Prissetting av naturen bør derfor ikke være miljøbevegelsens hovedprosjekt; minst like viktig er det at politikere og makthavere forstår at naturens verdi ikke bare kan måles i kroner og øre. Grunnene til å bevare naturen bør være vel så mye moralske som økonomiske. Når politikere skal vedta miljøpolitikk, må de derfor lytte til flere enn økonomer.

Livet i naturen har verdi i seg selv, uavhengig av nytten det har for mennesker. I tillegg har naturen verdi fordi den er et sted hvor mennesker kan oppleve mening og gjøre erfaringer som gir identitet. Også disse verdiene bør veie tungt når vi vurderer hvordan vi skal forholde oss til naturen.

sigurd.hverven@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk