Klassekampen.no
Onsdag 10. januar 2018
Globalt avfall: «The Phantom of Self» av Victor Mutelekesha består av klær han har mottatt fra venner i ulike verdensdeler. foto: Istvan Virag, Akershus Kunstsenter
En ny utstilling om klær og stil greier ikke si så mye nytt om klærnes betydning i en imagefiksert verden.
Antrekkets begrensninger
Interessant tema, men utstillingen går ikke i dybden.

«Jeg kler meg / ergo er jeg?»

Akershus Kunstsenter, Lillestrøm

Står til 4. februar

Anmeldelse

Nå tidlig i januar, rett før nyttårsskuddet for nye kunstutstillinger, går ferden for mang en kritiker i tjeneste til Lillestrøm, som tyv­starter sesongen. En nokså tynt fundert utstilling får derfor en noe overdimensjonert oppmerksomhet. Filosofen René Descartes’ hyppig siterte «Cogito ergo sum», om postulerer tenkningens definerende rolle, atskilt fra sansningen, har åpenbart inspirert utstillingens tittel. Øvrig korrespondanse bråstopper i følgetekstens meget generelle betraktninger rundt lunefull persepsjon uten objektive kriterier. Koblingen mellom klær, identitet og en flyktig sanseverden forblir altså uavklart.

Klærnes betydning som staffasje, godt timet eller forsinket motestatement, eventuelt som uttrykk for identitet og gruppetilhørighet, kunne i og for seg vært et produktivt utgangspunkt for en mer spisset inngang til klærnes betydning i en imagefiksert verden, hvor også kunsten inngår i en standardisert branding. Klesindustrien kverner ut et overforbruk som skreddersyr til forveksling like forbrukere verden over. Hva klær uttrykker i en viss senkapitalistisk kulturell situasjon er av interesse, men gjør seg ikke tilstrekkelig gjeldende som relevant innfallsvinkel i utstillingen. Mangelen på artikulasjon rundt klærnes økonomiske og sosiale betydning, eller simpelthen fenomenet klær, framstår som forspilte muligheter. Som helhetlig prosjekt blir utstillingen sprikende og uforpliktende og sier lite om hva klær representerer i kunsten og kulturen som sådan.

De faktiske klærne vi bærer og etterlater oss, blandes med tekstile prosjekter iført en mer konseptuell trøye – Susanne Roti, Victor Mutelekesha, Kari Anne Helleberg Bahri, Moa Alskog & Karl Isakson og Franz Petter Schmidt – representerer i en viss forstand ulike praksiser. De glidende overgangene mellom kunstner og designer, klærne behandlet som tematisk hovedsak og det tekstile som et materielt utgangspunkt, kunne med fordel vært diskutert mer i dybden.

Plagget som bilde med tredimensjonale egenskaper er mest fremtredende og konsekvent hos Susanne Roti, som har omskapt en rekke hvite lerretsjakker gjennom å sy tett og detaljert med symaskin og broderi på deler av stoffet, som en brystlomme eller ryggparti. Det mister sin nøytralitet som lerretsflate og illuderer dongerijakker av klassiske allroundmerker som Wrangler eller Levis. Det prosaiske i dette stoffet blir gjennom sin mimende kunstferdighet og tette skraveringer utgangspunkt for taktile minner fra barndom og ungdom. De blør gjennom prototypen og blir bærbare tegninger man kan kle på seg.

Likevel er Rotis presentasjon, med jakkene hengt på statiske stativer i tråd med forventninger til utsalgsstedet, motstandsløs konvensjonell. Hun iverksetter likevel en interessant problematikk rundt prototypens uavklarte forhold til kopien og retter oppmerksomheten mot paradoksal representasjon framfor straight bruk. I bakgrunnen av plaggets presentasjon som idé fornemmes masseproduksjonens iboende utnulling av karakter.

Et helt annet uttrykk finner vi i et tilstøtende rom, i installasjonen «The Phantom of Self» av Victor Mutelekesha, som består av en stor globe formet av uspesifiserte brukte klær. En lysende kropp i naturtro størrelse ligger oppå dette mylderet av T-skjorter med trykk og krøllete trenchcoats, i et slags utslått favntak, som en skipbrudden kastet på land. Kunstneren har fått disse klærne av venner i ulike verdensdeler, og demonstrerer overtydelig hvordan alt til slutt vil samle seg i en gigantisk global avfallsdynge. Det resirkulerte materialet blir en masse med liten reell verdi, til tross for mulige interne historier og erfaringslag innpodet i det tekstile. Mutelekesha har også en lysinstallasjon som ullent projiserer et emblem i taket, visstnok med referanser til et kongolesisk kosmogram som peker på solens bevegelser, og som utstillingsskrivet assosierer fritt til: Norges kringleformede symbol for kulturarv. Det er uklart hvordan dette relaterer seg til utstillingens uttalte tematikk, noe som bidrar til å sløve helhetsinntrykket.

En mer konsekvent konsentrasjon rundt tekstil historiefortelling finner vi hos Kari Anne Helleberg Bahri, som under samletittelen «… til i dag» viser en rekke skulpturer med en egen knugende nostalgisk undertone, koblet med små tekster hentet fra tekstilhåndverk og reklame. Falmede grove tekstiler er arrangert i knutelignende komposisjoner. Det anatomisk psykologiserte ved disse konstellasjonene, understreket gjennom de kroppsnære tekstilene, representerer et tekstilt uttrykk sett hundrevis av ganger. Noe forterpet forlorent og hyllesten av slitasje får her likevel en ærlig følelse i utformingen.

En estetikk som virker slitt i kantene, preger for øvrig også prosjektet til Moa Alskog og Karl Isakson, som har laget en slags sosial hub med en hengekøye vevet i ulike typer rutemønstret stoff som refererer krysskulturelt til blant annet hentet skotske tartaner og afrikanske filtstoffer. I tillegg inngår en lydinstallasjon med gamle radioapparater, laget av fire personer ulike steder i verden, i respons på Isaksons opprinnelige komposisjon. Påvirkning og forflytning av mønstre, lydlig, materielt og geografisk, synes å være fellesnevner, men lider litt under en vel summarisk utforming.

Tekstilkunstner og skredder Franz Petter Schmidt representerer en noe tørrere faglig linje i dette utvalget, med sine undersøkelser av råvarer og produksjonsforhold rundt klær, kontinuitet og fornyelse. I samarbeid med det norske klesmerket HAiKw/ tar Schmidt utgangspunkt i overallen, hans eget arbeidsantrekk på det tradisjonelle veveriet Sjølingstad Uldvarefabrik. En serie med disse enkle overallene preges av en skikkelighet i behandling av materialer og tekstilhistorie. Idealet om et kjønnsnøytralt og praktisk plagg kan kanskje også hinte om de russiske konstruktivistenes revolusjonære kulturarbeiderdrakt, som skulle bryte med tidligere kleskoders innebygde hierarki.

Schmidt dokumenterer ledd i prosessen gjennom tekst og bilde, som en slags monteringsanvisninger til en kunstnerisk metode som i denne sammenhengen virker betimelig. Han tar betrakteren konkret inn i stoffet på et vis hvor tradisjon og rekonstruksjon allierer seg med moteindustriens omdreining av klisjeer og konvensjoner.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk