Klassekampen.no
Onsdag 10. januar 2018
FILOSOFISK KRIM: Laurent Binets roman «Språkets sjuende funksjon» handler om mordet på litteraturteoretikeren Roland Barthes (bildet). Men selv om Barthes døde i en bilulykke, var det ikke et mord – så vidt vi vet. Foto: Ulf Andersen, HULTON/Getty
Franske forfattere har gått lei av å skrive om seg selv – nå dikter de i stedet videre på andre menneskers biografier:
Fantasier om faktiske folk
NYSKAPENDE: Mange mener Laurent Binet innstiftet en ny sjanger med sin gjennombruddsroman fra 2015. Foto: Joël SAGET, AFP/ntb SCANPIX
En ny litterær bølge skyller over Frankrike: Nå skal litteraturen fortelle om en spesiell skjebne, og biografisk fiksjon er måten å gjøre det på.

ESSAY

«Livet er ikke en roman. Det er i hvert fall det du foretrekker å forestille deg.»

Det skriver den unge franske forfatteren Laurent Binet i den første setningen av sin forrykende roman «La septième fonction du langage» («Språkets sjuende funksjon») fra 2015.

Kanskje er denne romanen den beste måten å introdusere et helt nytt begrep innen litteraturen: eksofiksjon. En type roman som det særlig de siste fire–fem årene har kommet så mange av i Frankrike at den altså har fått en egen sjangerbetegnelse.

Hvert år kommer det i Frankrike ut nesten 600 romaner, og hvert år forsøker kritikerne å finne tendenser. Samme år som Laurent Binets roman kom ut, sukket litteraturkritikeren Thierry Gandillot til leserne sine i avisa Les Echos: «Hvis du vil være et skritt foran alle andre her i høstens selskaper, så husk dette ordet: eksofiksjon.»

I 2017 skrev Alexandre Gefen, litteraturkritiker og forsker ved Sorbonne, følgende i Le Monde: «Hvert år spør jeg meg selv om ikke denne bølgen av eksofiksjon skal trekke seg tilbake, men det gjør den ikke. Som om det er en selvfølge at litteratur skal fortelle en helt spesiell skjebne, og at biografisk fiksjon nå er blitt den eneste måten å gjøre det på.»

Fakta:

Eksofiksjon:

• Et nytt litterært begrep, trolig lansert av forfatter og filosof Philippe Vasset i 2013.

• Betegner romaner som tar utgangspunkt i en reell person eller reelle hendelser, men som ikke er underlagt biografiens sannhetskrav.

• «Ekso» betyr ytre, i motsetning til «auto», som handler om noe indre. «Autofiksjon» betegner romaner hvor forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget liv.

Siden fenomenet sikkert kommer nordover snart, er det best å ligge i forkant: Eksofiksjon er et litterært begrep som står i motsetning til autofiksjon. Mens autofiksjonen er en sjanger som tar seg kunstneriske friheter overfor en forfatter som skriver om seg selv, tar eksofiksjonen utgangspunkt i en eksisterende person eller eksisterende hendelser. Men altså på en måte som ikke nødvendigvis har biografiens nøye dokumenterte form.

Et eksempel er Laurent Binets roman om språkets sjuende funksjon. Den bringer sjangeren helt ut i det ytterste, der han svimlende balanserer mellom fakta og fantasi. Binets krim handler nemlig om mordet på Roland Barthes. «Den største litteraturkritikeren på 1900-tallet», forteller Binet, som altså like der før mordet har «all mulig grunn til å være redd».

Men den dagen i 1980 da Barthes distré gikk over Rue des Écoles i Paris og ble kjørt ned av en liten lastebil, var det ikke et mord. Så vidt vi vet.

Det var bare en ulykke, og litt over en måned seinere døde Barthes, som vitterlig var en av 1990-tallet største begavelsene innen litteraturkritikk, strukturalisme og semiotikk, ved sykehuset Pitié Salpetriere ikke så langt unna. En rekke av hans berømte venner, ja nærmest hele intelligentsiaen fra 1970-tallets Paris, avla ham besøk før han døde.

Basert på disse hendelsene har Binet skrevet en hese­blesende og hallusinerende krim. Barthes kom nemlig ut fra en restaurant der han hadde spist lunsj med den kommende presidenten, Mitterrand. Ifølge krimmen bar Roland Barthes på et hemmelig dokument som handlet om språkets sjuende element. Dokumentet, som vi ikke aner om eksisterte, inneholdt en forklaring (som er riktig) om strukturalismens fedre, Saussure og Hjelmslev, og dermed om de seks elementene språket har, ifølge Hjelmslev.

Det finnes imidlertid et sjuende element: en spesiell manipulasjonskraft. Formelen sto på det papiret som den dagen ble tatt fra Barthes mens han lå såret i rennesteinen, slik at han ikke nådde fram til College de France.

Og hvilken makthaver vil ikke ha fatt i et slikt dokument?

Velkommen til eksofiksjonens verden. Vi møter Michel Foucault i et bakrom, der han diskuterer økologi. Et omdreiningspunkt er en hemmelig klubb som likner Fight Club fra filmen av samme navn, men der våpnene er ord.

Noam Chomsky og Julia Kristeva fester sammen i Berkeley, og selvfølgelig skal vi også innom Umberto Eco i Italia. Alt sammen med 75 prosent av dialogene som reine sitater – «dekontekstualiserte og rekontekstualiserte», som forfatteren forklarte det da romanen ble presentert for pressen. Med henvisning til filosofen Derridas berømte og fryktede dekonstruksjon.

Det var forfatter, geograf og filosof Philippe Vasset som første gang brukte uttrykket eksofiksjon i avisa Libération i 2013, fordi han selv skrev en rekke romaner av denne typen. «Ekso» som betyr ytre, som motsetning til «auto», som altså handler om noe indre.

Mens Binets krim er temmelig vilter, antar store deler av sjangeren en ganske alvorlig form. I år er det mange flere som handler om nazismen. Med den bare 150 sider lange, Goncourtpris-vinnende romanen «L’ordre du jour» klarer Éric Vuillard å risse opp alle de små historiske hendelsene som førte til Tysklands annektering av Østerrike: det såkalte Anschluss. Fra Hitlers møte med 24 store industridirektører som Bayer, Agfa, Krupp, Siemens og en rekke andre til Ribbentrops middag med Chamberlain i London.

En skare historiske personer settes i scene i en liten juvel av en bok. Her føler man seg tettere på historien og ikke minst sannheten enn i noen tykk historiebok med lange fotnoter.

Det samme skjer, mindre mesterlig, men svært rørende i debutromanen «Ces rêves qu’on pietétine» («De drømmene vi tråkker på»), der journalisten Sébastien Spitzer tegner et skremmende portrett av en av de mektigste kvinnene i Det tredje riket, Magda Goebbels. Vi følger en rekke fanger på flukt, samtidig som vi opplever hennes siste dager og tankene hennes fram til hun tar livet av barna og seg selv.

Olivier Guez vant den andre store litterære prisen Renaudot med «La disparation de Josef Mengele» («Josef Mengeles forsvinning»). Romanen følger den grusomme legen fra Auschwitz fra han ankommer til Argentina i 1949 til han dør en naturlig død på en strand like ved São Paulo i Brasil i 1979.

Også her skjer det en foruroligende blanding mellom historiske fakta – romanen er ekstremt veldokumentert – men med alle de klassiske romangrepene, dialoger og drømmer. Og beskrivelser av steder og tanker der ingen forsker har satt sin fot.

Ayrton Senna, Christian Dior, Jim Morrison, Claude Monet, Louis Soutter, Vincent Van Gogh, Arthur Rimbaud, Charles Bronson, Jean-Luc Godard, Charles Manson, Shaton Tate, Ossip Mandelstam … ramset kritikeren Pierre Assouline opp i La République Des Livres, og det var bare noen av dem – og det siste året. I år er rekken enda lengre, og Assouline våger en tolkning: «Biografien er presisjonens område, romanen er sannhetens. Eksofiksjonen er en parasitt mellom de to, men i begge tilfeller handler det om andres liv.»

Og ingenting interesserer oss mer, forklarer Assouline, enn andres liv. Skjebner, hemmeligheter, feiltrinn og suksess. For Assouline er eksofiksjonen «… litteraturens utgave av sladreblader. Leserne er lei av bevisene, de vil vite alt, men uten alt det tunge stoffet som noter, tvil, utdypninger».

Livet overgår alltid fiksjonen, sies det, mens internett sender ut stride strømmer av nyheter, som ikke minst i 2017 viste seg for en stor del å være nettopp … fiktive?

kultur@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk