Klassekampen.no
Onsdag 10. januar 2018
Trøbbel i bollywood: Den indiske spillefilmen «Padmavati» griper inn i den pågående kampen om Indias historie. Her demonstrerer en gruppe hinduer av Rajput-kasten med en plakat av den drapstruede hovedrolleinnehaveren Deepika Padukone. Foto: Danish Siddiqui, REUTERS/NTB Scanpix
Hvordan kan en spillefilm bli så provoserende at motstanderne kommer med drapstrusler før de selv hadde sett den?
Problemet med Padmavati

Nyhetsoppslag fra India som finner veien helt til Norge, er som regel skrekkhistorier som voldtekt eller rekordforurensning. I desember gjaldt det noe så harmløst som en spillefilm: «Padmavati», en Bollywood-film basert på et 1500-tallsdikt, regissert av Sanjay Leela Bhansali. Sa jeg harmløst? Ikke ifølge kritikerne. Enkelte fant filmen så krenkende at de utlyste mega-dusører for regissørens og hovedrolleinnehaverens hoder, selv før de hadde sett den.

For å forstå de høye bølgene som filmen har skapt, er det ikke nok å nærlese kommentarene fra kritikerne og forsvarerne. Vel så viktig er det å se kontroversen i lys av den ideologiske kampen som foregår om Indias historie. Det var nemlig den som ga Padmavati-kontroversen mening og retning.

Med den sittende regjeringen som spydspiss, føres det nå en utrettelig kamp for å «avkolonisere» Indias historieskrivning. Både britenes kolonivelde og den foregående tiden under de muslimske mogulkeiserne portretteres med stadig bredere pensel som durabelige ydmykelser. India, denne urgamle, stolte hindunasjonen som oppdaget alt fra nullet til Pythagoras’ teorem lenge før vestlige tenkere kom etter, var underlagt utenlandske herskere i store deler av sin historie. Hvilken fornedrelse!

Fakta:

Indisk filmkontrovers:

• Bollywood-filmen «Padmavati» har skapt stor kontrovers i India etter rykter om en scene som skildrer forholdet mellom en hinduisk dronning og en muslimsk sultan på romantisk vis.

• Filmen skulle vært lansert i desember, men ble møtt med store protester. Både regissør Sanjay Leela Bhansali og flere skuespillere har fått drapstrusler.

• Det planlegges nå en ny premiere i tida omkring den indiske grunnlovsdagen 26. januar.

Om forfatteren:

• Kathinka Frøystad er professor i Moderne Sør-Asia-studier ved Universitetet i Oslo og har forsket på indiske samfunnsforhold i 25 år.

Enda verre er det at vestlige historikere helt opp til vår egen tid mente at Veda-skriftene – hinduismens eldste – har opphav i ariske inntrengeres kulturmøte med den indiske urbefolkningen for over 3000 år siden. For revisjonistene er dette uhyrlig: Hinduismens opprinnelse må være rot-indisk.

Et av hindunasjonalismens viktigste prosjekter er derfor å «korrigere» historien slik at hinduismens storhet kan komme til sin rett. Med eller uten faglig belegg legges det nå vekt på å vise at gamle hinduiske tekster og praksiser er vesentlig eldre enn antatt, at hinduismens innflytelse hadde langt større geografisk utstrekning enn det faghistorikere hittil har funnet belegg for, at hinduiske guddommer som Ram og Krishna var virkelige historiske personer, at kimen til Vestlige oppfinnelser – fra fly til plastisk kirurgi – opprinnelig var beskrevet i Veda-tekstene, og selvfølgelig at århundrene under vestlige koloniregimer og muslimske herskere bragte lite annet enn armod, vold og undertrykkelse.

Mens historiske hinduhelter hylles, blir øvrige historiske figurer nedtonet eller demonisert. For de mest ytterliggående er det ikke lenger Mahatma Gandhi som er en helt, men mannen som skjøt ham. For noen er selv heltestatus utilstrekkelig: I 2017 fikk Gandhis morder sitt eget tempel, noe som tyder på at han er på vei til å bli deifisert.

Riktignok vil de mest ytterliggående omfortolkningene neppe finne veien inn i skolebøkene. Men de finnes overalt ellers: I bokform, i bloggosfæren, på Facebook-grupper, i WhatsApp- og YouTube-videoer, på konferanser, ja, sågar i enkelte forskningsutvalg og universitetsledelser. Historiefortolkninger som akademikere flest fniste av i 1990, er nå i ferd med å bli allemannseie. Vi er derfor nødt til å ta dem på alvor.

Bekjenner man seg til en hindunasjonalistisk historiefortolkning, er veien kort til å bli provosert av Padmavati-filmen. Hvorfor? Jo, fordi ryktene tilsier at filmen inneholder en drømmesekvens som antyder et romantisk forhold mellom legende-dronningen av Chittor, Padmini, og sultanen som ble så betatt av hennes skjønnhet at han invaderte hennes kongedømme i håp om å gifte seg med henne. Som om en heroisk hindu-dronning noensinne ville innlede et romantisk forhold til fienden!

Bakgrunnen for Padmini-mytens popularitet er jo nettopp det motsatte. I Padmavat-diktet som Padmini-myten bygger på, begikk dronningen selvmord for å bevare sin ære da sultanen invaderte kongedømmet hennes. Å antyde at hun gjengjeldte hans følelser, selv bare i drømme, er uhyrlig enten Padmini var en virkelig 1300-tallsdronning eller bare en legendeheltinne i et middelalderdikt.

For hinduer av rajput-kasten er ryktene om filmen ekstra provoserende. Padmini og hennes kongelige ektemann var av rajput-kasten, og hvis det er noe som kjennetegner selvbildet til dagens rajputer, er det deres helterolle som bolverk mot mogulsk ekspansjon i det vestlige India. At mange rajput-konger giftet bort døtrene sine til mogulherskere for å få innflytelse hos det som så ut til å kunne bli en politisk overmakt, snakker de mindre gjerne om.

I India diskuteres «Padmavati»-kontroversen primært i lys av sensurproblematikk og ytterliggående religiøs nasjonalisme. Bakgrunnen er åpenbar: Filmens kritikere prøver å stanse den ved hjelp av straffelovens paragraf 153A (som forbyr å skape fiendskap mellom ulike religiøse grupper, etniske fellesskap, språkgrupper, kaster og så videre.) og 295A (som forbyr ytringer framsatt for å krenke andres religiøse tro). Men siden de ikke kan vente på en tidkrevende rettssak, går anklagerne også til aksjon gjennom høylytte demonstrasjoner og voldstrusler. Slik produserer de paradoksalt nok det fiendskapet som de anklager filmfolkene for å ha generert. Landets kunstneriske og venstreintellektuelle elite er derfor nådeløs. For dem viser «Padmavati»-kontroversen hvor ille det kan gå når ytterliggående pressgrupper inspireres av straffelovens mange krenkelsesforbud til å ta loven i egne hender.

Det stemmer nok at mye av bakgrunnen for «Padmavati»-kontroversen ligger i kombinasjonen mellom radikalisert religiøs nasjonalisme og den omfattende krenkelseslovgivningen. Men spørsmålet om hvordan rykter om forvrengning av et middelalderdikt kan skape så sterke følelser henger fortsatt litt i luften. For å forstå det, må vi tilbake til den ideologiske kampen om historien. Forut for «Padmavati»-kontroversen har det nemlig vært en serie med andre historiske kontroverser som omhandler arven fra mogultiden. Som Sara Ahmed hevder i boka «The Cultural Politics of Emotion» (2014), er det viktig å se slike kontroverser i sammenheng. Årsaken til at enkelte begreper og historieperspektiver kan gi så sterk følelsesmessig virkning, er at de bygger på, eller «klebrer» seg til, forutgående begrepsbruk og aktiveringer av de samme perspektivene.

La meg kort nevne to av de øvrige kontroversene om mogultiden som har preget indisk offentlighet i det siste året, og som etter alt å dømme bidro til å sette så sterke følelser i sving i «Padmavati»-saken.

Den ene gjelder selveste Taj Mahal, landets fremste varemerke ved siden av elefanten og om-tegnet. Som enhver besøkende til India vil vite, er Taj Mahal et gravmonument som mogulkeiseren Shah Jahan reiste til minne om yndlingshustruen Mumtaz, som døde da hun skulle føde sitt fjortende barn i 1631. Gravmonumentet ble reist på Yamuna-elvens bredd. Det skal ikke ha vært annen bebyggelse der.

Men som de første historierevisjonistene spurte seg i løpet av de første tiårene etter frigjøringen i 1947: Kunne det virkelig være slik at nesten alle de vakreste byggverkene i Nord-India stammet fra mogultiden, altså fra inntrengerne? Det eneste akseptable svaret var nei. Taj Mahal måtte ha hatt en hinduisk opprinnelse som gikk forut for mogultiden. Ifølge Purushottam Nagesh Oak, som stiftet Institute for Rewriting Indian History i 1964, var Taj Mahal et pre-mogulsk Shiva-tempel som gikk under navnet Tejo Mahalaya.

Selv om Oak ble gjort til latter i sin samtid, får han stadig flere meningsfeller. I 2015 gikk seks hindu-advokater rettens vei i forsøk på å få Taj Mahal godkjent som et Shiva-tempel slik at det kunne åpnes for Shiva-tilbedelse der. Skjønt kravet ble resolutt avvist i 2017, er forestillingen om at Taj Mahal opprinnelig var et Shiva-tempel nå langt mer utbredt enn for bare noen få år siden.

Den andre saken gjelder Babar-moskeen, som i 1528 ble oppført i Ayodhya på ordre fra mogulkeiseren Babar. Ifølge en lokal legende skal den ha blitt reist ved å rive et hindutempel til ære for gudekongen Ram. Enkelte påsto dessuten at Ram hadde blitt født nettopp på dette stedet. Lenge var slike uenigheter til å leve med. Men i 1949 gikk en hinduprest og distriktets «fylkesmann» sammen om å plassere en Ram-figur i moskeen. Med dette ble uenigheten tilspisset, og kort fortalt utviklet hindunasjonalistenes prosjekt seg gradvis fra å tillate hinduseremonier i moskéen til å få den revet slik at den kunne erstattes med et storslagent Ram-tempel.

Sett fra en hindunasjonalistisk fortolkningsramme handlet det om en ydmykende historie som måtte reverseres. Hittil har de kommet halvveis. I 1992 ble moskeen revet etter en stormfull politisk kampanje som kostet flere tusen menneskeliv. Hva som skal gjøres med tomten, er foreløpig uklart. Mye avhenger av spørsmålet om tomtens eierskap, som snart skal vurderes av indisk høyesterett. I mellomtiden har India ikke bare fått en hindunasjonalistisk flertallsregjering, men også en hindunasjonalistisk delstatsregjering i Uttar Pradesh, der Ayodhya ligger. Og førsteministeren, Yogi Adithyanath, har ikke lagt fingrene imellom. Så snart han ble utpekt som førsteminister i mars 2017, erklærte han at han ville få fortgang i byggeplanene, skjønt han snart innså klokskapen i å avvente domstolens beslutning.

Sammenhengen – eller klebrigheten – mellom sakene er åpenbar. Mogulherskerne må demoniseres og deres arkitektoniske etterlatenskaper hinduiseres så langt det historiske fortolkningsrommet tillater. Alternativt må de overskygges av kjempemessige gudestatuer eller gigant-templer som Akshardam-komplekset like øst for Delhi. Hvordan den neste historierelaterte kontroversen vil arte seg, vites ikke.

Mens vi venter på neste forutsigbare uforutsigbarhet, kan vi more oss over at historiens hevn over «Padmavati»-kritikerne ventelig vil bli søt. Når filmen omsider når fram til kinosalene, vil bølgene den har skapt, få folk til å gå mann av huse for å se den. Slik vil den drapstruede regissøren kunne le hele veien til banken, mens ekstremistgruppene på ytre høyre for én gangs skyld slikker sine sår.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk