Klassekampen.no
Tirsdag 9. januar 2018
Fortida som var vår: Norsk grunnutdannelse gir bedre evne til å se relevansen av akademisk kunnskap for norske samfunnsspørsmål, skriver forfatteren. Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Norsk middelalderforskning har blitt utviklet over to århundrer. Arven trues av internasjonaliseringen.
Et historisk sammenbrudd

KRONIKK

Middelalderforskning har de siste 200 årene vært norsk humanioras glansnummer. Empiriske, metodiske og teoretiske innsikter er i humaniora mindre underkastet vitenskapelige «revolusjoner» enn andre vitenskaper, og det er bygd opp en omfattende kunnskapsbase om det norrøne middelaldersamfunnet. Trenger norsk middelalderforskning internasjonal hjelp?

I debatten om det økende antallet utenlandske forskere ved norske universitet i Klassekampens spalter sist sommer, hevdet professorene Mads Andenæs og Kalle Moene at økninga er nødvendig for at norsk forskning skal være på høyde internasjonalt. Begge ble ansatt ved Universitetet i Oslo (UiO) da det var færre utlendinger der. Hvordan har de da skaffet seg de internasjonale perspektivene de mener de har? De kan lese utenlandske tidsskrift og bøker som er tilgjengelige på universitetsbiblioteket og på nett, skrive i slike tidsskrift og publisere bøker på utenlandske forlag. De kan reise utenlands på kongresser og seminarer, knytte nettverk og selv arrangere slike sammenkomster. Ved å invitere utenlandske kolleger som gjesteforskere, vil de selv få invitasjoner.

De to bruker seg selv som eksempler på at en kan ha stilling i Norge og arbeide internasjonalt, da må jeg ha lov til å gjøre det samme, vi er representative for det norske miljøet. Jeg skrev en doktorgrad på 750 sider om hansahandelen i Bergen på engelsk, den ble seinere publisert på et tysk forlag. Jeg hadde lengre opphold ved tyske, engelske, danske og polske arkiver. Seinere har jeg besøkt kongresser og seminarer i Tyskland, England og Skandinavia. Jeg har fått publisert ni vitenskapelige monografier, fire av dem på engelsk på utenlandske forlag. I Klassekampens spalte «Kringla Heimsins» har jeg brukt min middelalderkunnskap til å sette aktuelle samfunnsspørsmål i historisk perspektiv. Denne typen formidling styrker den rasjonelle dialogen som er grunnleggende i et demokrati. Det forutsetter detaljert kjennskap til dagens og middelalderens norske samfunn.

Har utenlandske universitetsansatte hevet det faglige nivået? 25. juli 2017 publiserte fire ansatte ved norske universitet, hvorav tre med utenlandsk bakgrunn, en kronikk i Klassekampen med tittelen «Da fortet åpnet portene». Norske universitet har drevet en «lukket ansettelsespolitikk» som ikke har vært «meritokratisk», derfor trengs flere utlendinger. «Utlandet» er i noens øyne «verdens største land», men realiteten er at utlendingene er like begrenset av grunnutdannelsen i sitt hjemland som norske universitetsakademikere. Norsk grunnutdannelse gir bedre evne til å se relevansen av universitetskunnskap for norske samfunnsspørsmål.

Hva med kvaliteten? I 1994 hadde alle tre professorene i middelalderhistorie ved UiO norsk grunnutdannelse. Kåre Lunden utviklet originale metoder for kvantifisering av jordbruksproduksjon, handelsvolum og økonomiske overføringer fra bondesamfunn til elite. Den andre, undertegnede, har brukt Lundens agrarhistoriske metoder i en monografi om «Viking Peasants in the Arctic», bønder med opplæring i norsk jordbruk gjorde vellykket bruk av de samme jordbruksmetodene på Grønland ca. 985–1415. Samfunnsvitenskapelige metoder gir store muligheter for komparasjoner og lange linjer. De er tilpasset en globalisert forskningssituasjon.

Den tredje, professor Benedichtow, var en internasjonalt anerkjent pestforsker. Da jeg for ti år siden besøkte bokhandelen ved Harvard, var hans bok «The Black Death 1346–1353» den eneste på hyllene skrevet av en historiker fra et norsk universitet.

I dag er det fortsatt tre professorer på middelalderhistorie. En kommer fra Øst-Europa. Hans undervisning har gitt språkproblemer, og forskninga er perifert samfunnsrelevant i en norsk sammenheng. En annen kommer fra Island, og hevder at det er større internasjonal interesse for islandsk enn for norsk historie. Det rettferdiggjør at tyngden i hans forskning gjelder hans hjemland. Tredje professor er norsk og fast bidragsyter til «Kringla Heimsins».

De nevnte artikkelforfatterne kaller det «anekdoter» at det store antallet nyansatte utlendinger skyldes press fra Kunnskapsdepartementet. For den nåværende kunnskapsministeren er EU-integrering en hovedsak. For å forsvare sine budsjetter følger universitetsledere «signaler» fra departementet. Selvsensur er den mest effektive av alle sensurformer!

Når forskere tar sin mastergrad, doktorgrad og seinere får fast stilling ved samme universitet, er det ofte et forsøk på å videreføre et miljø som har gitt resultater på et høyt vitenskapelig nivå. Flere Sentre for fremragende forskning (SFF) krever vern på slikt grunnlag. Utlendinger kjenner ikke den norske middelalderforskninga og dikter opp en dyster versjon av norsk universitetsmiljø før de selv kom til landet. Det er et problem ikke bare når humaniora skal forsvares overfor bevilgende myndigheter. Avansert empirisk, metodisk og teoretisk kunnskap opparbeidet gjennom to århundrer går tapt dersom personer med utenlandsk grunnutdannelse overtar styringa. Dersom middelalderforskninga og andre humanistiske fag mister kunnskapen om egen fortid, kan følgene for det faglige nivået bli alvorlige.

arnved.nedkvitne@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk