Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
Pop som overhøy musikk
Viktig: På slutten av sekstitallet trigget Arne Nordheim en popdebatt som til slutt resulterte i dobbeltalbumet «Popofoni» (et samarbeid mellom Arne Bendiksen og foreningen Ny Musikk), der han også medvirket selv. Foto: Henrik Laurvik/NTB/Scanpix
En norsk debatt om popmusikk ga oss et dokument fra syttiårene det er gøy å høre på.

Popofoni

«Selve popidolet, krysningen av fjols og bølle.» Dette er en av setningene, sagt av den klassiske pianisten Amalie Christie, som har blitt stående i den norske musikkdebatten. Utsagnet ble framført i det sagnomsuste fjernsynsprogrammet «Åpen post», sendt i mars 1969, der debatten dreide seg om forskjellen mellom «finkultur og massekultur», for å sitere en annen av deltakerne på den «seriøse siden», litteraturprofessor Erling Nielsen.

Vi skjønner tegninga: Massekultur er for massen, dvs. dårlig, og laget utelukkende for å tjene penger, mens finkultur er for de få, og skapt ut ifra kunstnerens innerste behov. Nå hadde Umberto Eco allerede i 1964 påpekt at kritikk av massekulturen var blitt en del av massekulturen selv. Og TV, som per definisjon er for massen, bekrefter da også denne tesen. Ikke noe var så underholdende som når forskjellen mellom det høye og det lave ble debattert. Og underholdende var det fordi ingen av partene slo igjennom for sitt syn. Heller ikke snakkes det om det sosiale aspektet her, eller at ulik musikk har ulik funksjon. Her bedømmes all musikk og tekst ut fra formale kriterier med utgangspunkt i den høye kunsten. Det lett absurde kommer fram når Christie sier at ingen kan forvente «at vi [klassiske musikere] skal dele vår beundring likelig mellom Beethoven og Bendiksen.» Eller når Nielsen bedømmer en Grand Prix-tekst ut ifra kriterier som om det var et dikt av Welhaven. Nei, Bendiksen skrev få klaversonater. Heller ikke skrev han så gode sonetter som Welhaven, men han laget en del låter som fungerte ypperlig. Kanskje ikke i Aulaen, men i hvert fall i NRK.

Fakta:

«Popofoni»

• Norsk utgivelse fra 1973, bestilt av Henie Onstad-direktør Ole Henrik Moe som en slags popplate av fremtredende samtidskomponister.

• Komponistene er Gunnar Sønstevold, Arne Nordheim x 2, Alfred Janson, Kåre Kolberg og Terje Rypdal.

• Musikerne er Jan Garbarek, Bobo Stenson, Terje Bjørklund, Sønstevold, Rypdal, Arild Andersen, Jon Christensen, Karin Krog, Nordheim og Kolberg.

Og det var nettopp Arne Bendiksens Grand Prix-vinner fra 1969, «Oj, oj, oj så glad jeg skal bli», som var bakgrunnen for programmet. Den ble sabla ned av Arne Nordheim i Dagbladet, der Elisabeth Granneman forsvarte låta like etterpå. Poenget her er imidlertid at direktøren for det ganske nylig åpnede Henie Onstad Kunstsenter i Bærum, Ole Henrik Moe, fikk idéen om å bestille en popplate av noen betydelige, norske samtidskomponister. Kanskje hadde han fått med seg Nielsens utsagn i programmet om at kvalitetspop er «pop som er skapt av kunstnere.» Resultatet ble altså «Popofoni», utgitt i 500 eksemplarer i 1973; «et viktig øyeblikk i norsk musikkhistorie», skriver Anne Hilde Neset i boka «Lyd og ulydighet», en bok om Ny Musikk (2016).

Ja, så viktig, kanskje, at den kan kalles en klassiker, om ikke en klassisk klassiker. For klassisk musikk finnes ikke her, selv om alle komponistene er klassisk skolerte. Men det finnes heller ikke popmusikk. (Det nærmeste er muligens Kåre Kolbergs «Blow Up Your Dreams», sunget av Karin Krog, som har en fengende melodi, men som på den tida heller ville blitt kalt syrerock.) Så «Popofoni» må forstås, ikke som popsymfoni, som tittelen muligens henspiller på, men som «Poplyd». Og det ut ifra det greske phone (lyd, stemme), og pop fra den engelske forkortelsen av popular.

Men blir det nå poplyd når komponister som Arne Nordheim, Gunnar Sønstevold, Alfred Janson, Kåre Kolberg og Terje Rypdal lager/improviserer popmusikk? Nei, det blir ikke det. Dette er ikke pop i noen betydninger av ordet. Det er mer en kopling av ny musikk og frijazz, altså høy, ja, til og med overhøy musikk. For her er musikere som Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen, Karin Krog, Bobo Stensson i sin mest søkende periode, akkurat som foreningen Ny Musikk var det.

For som Kåre Kolberg sier: «Den nye musikken hadde den nyklassiske musikken som sin motpart, mens jazzen sto i opposisjon til dixiejazzen og gladjazzen.» Så den nye jazzen og den nye musikken kjempet altså mot sin egen tradisjon. For å spissformulere: Det var Kolberg mot Beethoven og Garbarek mot Goodman. Og bakom sang seierherren, popen.

Så ble da også «Popofoni» tolket som et slags kunstpolitisk debattinnlegg. I dag er albumet gøy å høre på. Ikke fordi komposisjonene er så givende som høy kunst, men mer som et dokument fra syttiårene. For avgrunnen mellom 1970 og i dag, er like stor som avgrunnen mellom Christie og Bendiksen.

Det eneste verket som er blitt stående, i hvert fall i et visst miljø, er «Valse Triste» av Alfred Janson, et stykke som er langt fra trist. Her møter vi manipulerte utsagn fra «Åpen post», akkompagnert av Jan Garbareks kvartett som improviserer over slageren «Hjemme der nord», sunget inn som b-siden på singelen «Jul på Hawaii» med Hjalmar Solheim. I dag kjenner noen låta som «Romantikk og rytme» under Solheims egentlige navn Alfred Janson. Jeg har hørt av noen at den ble spilt i Ønskekonserten, men ifølge Egil Monn-Iversen ble den forbudt. Så jeg vet ikke.

Uansett må vi valse videre mellom det høye og lave, men ikke som triste.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. januar 2018 kl. 11.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk