Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
Innflytter: Funkhelt George Clinton på scenen i Detroit sommeren 2015, idet han mottar offisiell heder fra byrådsleder Brenda Jonas, før en av sine utallige konserter i byen han adopterte som hjem og base under storhetstida på syttitallet. FOTO: Monica Morgan/Getty Images
Funkadelics Detroit: Femti år gammel kjærlighetshistorie trer inn i vår tid.
Kjernen av byen

REMIXALBUM

Funkadelic

«Reworked by Detroiters»

Westbound/Ace/Border Music

HHHHHI

Det er en innsikt enhver Osloborger, for eksempel, sitter inne med, selv om det gjerne sitter langt inne: Det er oftest innflytterne som blir en bys kulturelle kjerne, som bringer inn impulser og skaper noe nytt som blir stedsspesifikt, en sentral del av byens identitet og selvbilde. Slik er også historien om Funkadelic, George Clinton og Detroit. Clinton var en av mange som migrerte mot den den gang yrende kulturelle og økonomiske metropolen i den nordamerikanske Midtvesten på sekstitallet, for å prøve seg som låtskriver for hitfabrikken Motown.

Med begrenset hell, men etter at både hitfabrikker og bilfabrikker satte kroker på dørene, ble Clinton igjen, sammen med en aparte gjeng andre musikalske migranter. Det tilforlatelige United Sound-studioet, midt i byens stadig mer spøkelsesaktige bykjerne, fungerte som en slags hjemmebase for den grenseløse P-Funk-gjengen gjennom syttitallet, mens Clinton selv i store deler av perioden bodde over elva, i den kanadiske tvillingbyen Windsor. Det er dermed ikke så rart at Funkadelic regnes som en sentral del av fundamentet for den moderne lyden av Detroit. Ikke minst technomusikken, en gang beskrevet av pioner Derrick May som lyden av «George Clinton og Kraftwerk som sitter fast i en heis sammen med en sequencer.»

Så på tross av at rettighetene til de klassiske tidlige innspillingene til Funkadelic har vært bestridt gjennom langvarige bitre rettstvister mellom George Clinton og Detroit-selskapet Westbound, fremstår det som usedvanlig god forvaltning av den musikalske arven når produsent, DJ og technoentreprenør Brendan M. Gillen (fra gruppen Ectomorph og plateselskapet Interdimensional Transmissions), nå har fått fri tilgang til Westbounds Funkadelic-arkiver. De originale flersporsopptakene har dermed kunnet lånes ut til en usedvanlig kresent kuratert gjeng Detroittechno-produsenter (i tillegg til det minst like lokalpatriotisk orienterte garasjerockbandet Dirtbombs, som hedrer rockebandet Funkadelic med en cover av råtassen «Super Stupid»).

Man har nemlig lett for å tenke på forbindelsen mellom P-Funk og techno som rent ideologisk, en slags kontinuitet av utopisk orientert afroamerikansk frigjøringsfuturisme, med gatesmarte kamprop forkledd som fargerik science fiction. Men «Reworked by Detroiters» viser at forbindelsen er mindre metaforisk, og langt mer musikalsk konkret. Tenk bare på det banebrytende arbeidet de to avdøde tangentmesterne Bernie Worrell og Junie Morrison gjorde for å konstruere en ny sonisk ryggrad til funken, med sine synthesizerskapte bassganger. En ryggrad som med hell lot seg transplantere til åttitallets electrofunk, eller som denne musikken raskt ble hetende i Detroit: techno.

Kildematerialet på «Reworked by Detroiters» er riktignok fra den mer psykedeliske enden av P-Funk-katalogen, av naturlige rettighetsmessige årsaker. Men tolkningene er særdeles mangfoldige, og i seg selv godt egnet som en liten oppvekker for dem som tror begrepet techno er ensbetydende med fire flate på gulvet. Eksentriker Moodymann deltar med to tolkninger, ett under døpenavnet Kenny Dixon Jr., men begge med en karakteristisk finfølelse for funk i sin reneste, mest organiske form.

Mens den militante technofraksjonen representert ved sagnomsuste Underground Resistance demonstrerer hvordan tyngden fra deres arsenal av maskintrommer kan anvendes, skrudd helt opp til elleve, men allikevel etterlate rom til å la en klassisk funkgroove puste, med sin blytunge versjon av «Music 4 My Mother». Med en umiskjennelig synkopert sving som dessuten anerkjenner de underkjente forbindelsene (via nettopp funken som grunnlag) mellom techno og hiphop. En forbindelseslinje som for øvrig kan sies å være personifisert via en Detroitmusiker som Amp Fiddler, som her er representert med en subtil (men basstung) modernisering av «Let’s Take It to the Stage». Fiddler spilte nemlig i Clintons band som purung musiker på nittitallet, før han agerte mentor for nabogutt og senere Detroit-hiphop-legende J Dilla, mens en rekke små perler av utgivelser på egen hånd balanserer ytterst smakfullt i dette grenselandet hvor ingen vet eller bryr seg om hvor funken, technoen eller hiphopen starter eller slutter.

Et grenseland som kanskje ikke kan stedfestes til én bestemt geografisk lokasjon. Men som dette albumet effektivt illustrerer – hele Detroit, med sin usedvanlig rike musikalske arv, føles som et slikt sted. Om man har det samme fordomsfrie overblikket, den samme musikalske åpenheten, som kanskje kan oppsummeres som den aller viktigste fellesnevneren for George Clinton, hans funkarmé og P-Funkens uvanlig mange disipler i Detroit, helt inn i vår tid og forhåpentligvis langt inn i fremtiden.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. januar 2018 kl. 11.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk