Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
Politiske symboler? August Jensen (i midten bak) og Sondre Holst Enger deltar trolig på sykkelrittet Giro d’Italia i Israel i sommer – for et israelsk lag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix
Å delta på et idrettsarrangement i Jerusalem er et politisk standpunkt. Hvilket ansvar har norske syklister?
Sykkelritt på okkupert jord

KRONIKK

Til sommeren går fotball-VM i Russland av stabelen uten Norge. Det (eneste) fine med det, er at vi slipper å ta stilling til om det er okei å støtte et arrangement som avholdes i et land anklaget for systematiske menneskerettighetsbrudd. Bare noen uker tidligere stiller antakeligvis to norske sykkelryttere til start for et israelsk lag når de tre første etappene av Giro d’Italia kjøres i nettopp Israel. Bør August Jensen og Sondre Holst Enger ta stilling til om det er okei?

Da de to norske talentene valgte seg Israel Cycling Academy (ICA) var det allerede bestemt at det italienske treukersrittet skulle starte i Israel. Jensen uttalte den gang at lagets rittprogram, hvor giroen nok vil inngå, var en viktig grunn til at han valgte ICA framfor andre profflag. Det virker dermed klart at muligheten for å få kjøre akkurat dette rittet var avgjørende for hans beslutning. Og det kan man jo godt forstå: Lagvalget kan gi den svært lovende bodøværingen anledning til å vise seg fram på en av sykkelsportens største scener.

Etter at Israel ble tildelt Giro-åpningen har rittarrangøren møtt massiv kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner. Den er blant annet blitt beskyldt for å hvitvaske okkupasjonen av palestinske områder, og for å være med på å normalisere et diskriminerende regime. Med tv-bilder av idrettsglede i vakker natur som motvekt til sedvanlige krigsreportasjer og tunge politiske nyheter, frykter kritiske røster at regimet vil lykkes med sin strategi i å framstille dagliglivet i Israel som helt normalt.

I tillegg til å samarbeide med det israelske selskapet Comtec Group, som har aktiviteter i illegale bosettinger, refses Giro d’Italia blant annet for å bruke bilder fra Øst-Jerusalem i den offisielle promoteringen av rittet. Det nå brennhete spørsmålet om Jerusalems status ble også aktuelt da organisasjonen i et spakt forsøk på å ta hensyn til palestinernes sak kunngjorde at rittets første etappe skulle finne sted i Vest-Jerusalem. Israelske myndigheter var ikke fornøyd, og truet straks med å avblåse arrangementet. Slukøret måtte den italienske arrangøren innordne seg og fjerne alle referanser til Jerusalem som en delt by i sin offisielle kunngjøring. «Vi vil være et sportsarrangement og holde oss unna politiske diskusjoner» uttalte Giro-sjef Mauro Vegni i kjølvannet av kontroversen.

Å stille seg bak kritikken av organisasjonen Giro d’Italia virker enkelt. Sport og politikk er tett forbundet, og Vegnis forsøk på å koble de fra hverandre er forhåpentligvis virkelighetsfjernt, antakeligvis feigt og ansvarsløst. Det går simpelthen ikke an å arrangere sykkelritt i Jerusalem og ellers i Israel uten å ta et politisk standpunkt. Arrangementet brukes politisk av Israel, og det er Giro d’Italia med på å muliggjøre. Rittorganisasjonen vet dette og bør tørre å stå til ansvar for valget den har gjort. Men, kan vi stille samme krav til den enkelte utøver?

I høst kunngjorde Chris Froome noe overraskende at han vil være med å slåss om den rosa trøya i 2018. Selv om den planen muligens står i fare etter de ferske avsløringene om britens ureglementerte bruk av astmamedisin, la oss for argumentets skyld anta at han likevel setter kursen mot det lovede land om et snaut halvårs tid. Froome er med sine fire Tour de France-triumfer en av sykkelsportens aller største stjerner. Hans stemme blir hørt og hans handlinger får konsekvenser. Nettopp derfor kan vi kreve mye av ham. Hvis en stjerne som Froome boikotter den utradisjonelle Giro-starten, vil det sende et tydelig signal til resten av sykkelverden, og Vegni i tenkeboksen. Froome har enda til gode å uttale seg om rittets politiske dimensjon. Men, når giroen arrangeres i Israel blir sport politikk, og Froome og de andre rytterne blir politiske aktører.

Hva med Jensen og Enger? Det er enda ikke helt sikkert at ICA får delta i giroen, og heller ikke sikkert at de to nordmennene blir tatt ut hvis laget får være med. I miljøet antas det imidlertid at ICA får lisens, og det er sannsynlig at i alle fall én av våre er med i åttemannstroppen som stiller til start i Jerusalem 4. mai.

I likhet med Froome blir den norske duoen politiske aktører når de spurter om seier i kanskje snart ambassadeløse Tel Aviv eller triller ut fra start i Hamas’ yndede rakett-mål Beer Sheva. Og i likhet med Froome vil de på spørsmål om de politiske implikasjonene av deltakelsen trekke et skarpt skille mellom sport og politikk. Men selv om organisasjonen er den store skurken for alle som er kritiske til neste års «Big Start» vil rytterne uunngåelig og rettmessig også befinne seg i skuddlinjen.

Den støyten må August Jensen og Sondre Holst Enger være forberedt på å ta hvis de skal sykle Giro d’ Italia i mai. På henholdsvis 26 og 23 år, og fortsatt relativt ubeskrevne blader i internasjonal sykkelsport, bærer de ikke samme ansvar som superstjernene. Men, som Froomes valg å sykle giroen, er Jensens og Engers valg av lag, og ønske om å stille til start i samme ritt, uunngåelig politisk. Derfor må de, tross sin unge alder, kunne stå til ansvar for valgene sine. Og vi, sykkelfans og andre, må kunne forvente at utøverne er bevisst på det grunnleggende politiske ved et slikt valg.

«Jeg er bare en idretts­utøver, så dette gjelder ikke meg», holder ikke.

haavarrm@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk