Mandag 8. januar 2018
På The Electric Ballroom: En London-kveld i november, der det kokte i salen. Foto: Lorne Thomson/Redfers
Engelsk kultkonge: «How the West Was Won» er comebackplata som også er en solodebut som også er et familieprosjekt.
Den eneste ene
The Only Ones-leder Peter Perrett skulle vært knekt av rusmisbruket for lengst, men i stedet er 65-åringen tilbake i toppform – forbløffende nok.

Intervju

The Electric Ballroom i hjertet av Camden er en av Londons klassiske rock- og punk-scener, en institusjon som denne lørdagen i november er fylt av nostalgi, med rockere i svart med hår av grått som ivrig venter på en gammel helt. Peter Perrett og hans slentrende band, samtidig loose og tight, inntar scenen, til vill jubel og sitrende forventninger. «I’ve been here before, we played here two nights back in 1980,» melder en glisende Perrett. «Welcome back, you old tart,» er svaret fra salen. Med brede smil og høy latter. Stemningen er perfekt for en etterlengtet hjemkomst, 37 år seinere.

En sensasjonell hjemkomst, etter et sensasjonelt comeback. Undergrunnsikonet Perrett slapp nemlig sitt første soloalbum sommeren 2017, og viste seg noe overraskende å være tilbake i toppform, med et knippe låter som minnet om glansdagene da han frontet gnistrende The Only Ones. Et av Londons ypperste band på det sene syttitall, den gang byen kallet og frembragte mengder av dem – innen bølger av punk, postpunk, powerpop og new wave. Men selv i nettopp den mengden hadde The Only Ones noe ekstra, akkurat som Perrett selv.

Han er iført store, svarte solbriller når vi møtes til intervjuavtale dagen før Camden-konserten. Han møter opp presis (oppsiktsvekkende nok!) og fremstår som mild og til stede. Uforskammet frisk til å ha levd et misbrukerliv med såpass mange opp- og nedturer (enten vi snakker rus eller musikk). Ja, tenk – hans gamle venn og svirebror Johnny Thunders gikk bort i 1991. Det er 27 år siden, det. Og ikke bare holder Perrett ut, men han har fått en ny vår.

Fakta

Peter Perrett

• Engelsk sanger, låtskriver og gitarist, mest kjent som frontmann i Londonbandet The Only Ones på slutten av syttitallet.

• Etter tre sterke punkalbum som egentlig ikke er punk, mer klassisk rock, ble de oppløst i 1982, blant annet på grunn av Perretts heroinmisbruk, et hinder i musikerkarrieren hans siden.

• Perrett gjorde albumcomeback med backingbandet The One midt på nittitallet, samt livecomeback med The Only Ones i 2007.

• Men Perrett har ikke vist god, gammel form før han slapp sin første soloplate, «How the West Was Won», på Domino i fjor sommer – en gjenganger på flere årets beste-lister for 2017.

– Det har vært en pur glede, sier Perrett om comebacket.

– Og det er noe helt nytt. Jeg kjenner meg som en annen person nå enn han som spilte inn plater på syttitallet. Du vet, så mye har hendt meg – eller ikke hendt meg. Gamle dager føles som et par liv siden. Og jeg kjenner en større entusiasme nå enn da The Only Ones gjorde sitt første album.

Som var helt tilbake i 1978, da de også slapp «Another Girl, Another Planet», deres fortsatt største låt. Og om ubeskjedent arrogante og vittige The Only Ones ikke akkurat var punk, så hadde de et snev av punkens utagerende fandenivoldskhet, pakket inn i klassisk rock med klare spor av et melodisk og delvis psykedelisk britisk sekstitall. Noe for seg selv, som Pete Dohertys The Libertines eller Babyshambles noen tiår senere. Ikke overraskende at Doherty har krysset veier med Perrett-familien.

Etter noen intense år og etter tre sterke album gikk bandet i grus i løpet av 1981, nærmest utbrent i en sky av dop og uenighet. Og siden ble det stort sett stille – Perrett ga ut plate med The One midt på nittitallet, før The Only Ones faktisk gjorde livecomeback i 2007.

– Da vi ble gjenforent i 2007 hadde jeg ingen intensjoner om ny plate. Jeg var til stede fysisk, men ikke mentalt, understreker han.

– Jeg sto på scenen og prøvde å gjøre mitt beste, men befant meg overhodet ikke på et kreativt sted i livet. Det kostet å få en ødelagt kropp til å nå slutten av hver eneste tekstlinje. Det var følelsesmessig utfordrende.

– Men dere hadde noe på gang? Dere spilte noen nye låter, dere var i studio og mange håpet på en ny plate med den gamle kvartetten?

– Jeg skrev noen nye sanger, men ut av respekt for fortida ville jeg ikke ødelegge det vi gjorde sammen på syttitallet. Det er vanskelig å gjenskape dynamikken og magien musikere imellom. De fleste gjenforeninger dreier seg om pur nostalgi. Det kan være gøy for de involverte og for publikum, men det kommer sjelden god, ny musikk ut av det.

Men om det ikke kom god, ny musikk fra The Only Ones, så inspirerte gjenforeninga god, ny musikk fra frontmannen, i The Only Ones’ ånd. Soloplata «How the West Was Won» kom sist sommer, og trakk linjene bakover, både i lyd og låtskriving. Skiva var nok et bevis på hans store låtskrivertalent, med signaturvokalen liggende på topp, dels livstrøtt, dels bakpå, likevel skarp og poengtert. Tekstene er som før poetiske og drømmende, men også mer reflekterte enn tidligere, som vel kommer med alderen. For noen år siden ble han helt nykter, etter utallige runder med avvenning, med yoga og fysisk trening. Selv sigarettene er borte.

– Det var en gradvis prosess og det tok lang tid å bli meg selv. Jeg hadde ødelagt så mye i kroppen over så mange år, måtte lære meg å synge på ny, og brukte mesteparten av tida på trening – til å presse det som var igjen av kroppen til yttergrensene. Jeg er redd for helsa mi, for lungene mine, og kan være paranoid for å bli smittet av influensa, for pollen og støv. Jeg er nervøs for å håndhilse på folk. Samtidig vil jeg heller ikke bli en raring som Howard Hughes, eller en Michael Jackson med maske på.

Mer enn noen gang er familien det sentrale på «How the West Was Won». Begge sønnene er i bandet, og kona Zena, som tidligere også var manageren hans, er musikalsk pådriver. Slik hun har vært siden de giftet seg som tenåringer i 1969.

– Zena har alltid vært den personen som har hatt troen på meg. Hun tvang meg til å begynne å spille igjen, til å skrive låter igjen. Barna mine har også vært enormt viktige og støttende. «Pappa, kom igjen, bli med å spille!» De fikk meg til å tenke: «Hey, jeg kan gjøre dette igjen.»

Perrett har en fortsatt kledelig arroganse og noe av en magisk utstråling. Etter beskrivelser av samtidige, framsto han i gamle dager som en barnslig og bortskjemt middelklassegutt, som en miks av Peter Pan og Peter Pendragon (fra Aleister Crowleys «Diary of a Drug Fiend», 1920-tallsromanen som etablerte «den edle junkie» som en (romantisk) litterær arketyp). Selv ser han tilbake på det slik:

– Når du er ung, tar du ting for gitt. Du føler deg uovervinnelig, med verden for dine føtter. Fordi du tror du fortjener at verden er for dine føtter. Du er fantastisk, den kuleste personen i verden, den beste låtskriveren.

Det nye albumet viser en artist med livsvisdom, med selvrefleksjon og ikke minst med humor, mer konsentrert enn på de gamle platene. Dagens Perrett har selvkritisk sans og er fra før kjent som en perfeksjonist – så hva synes han selv skiller de nye låtene fra de gamle?

– Jeg er mer fornøyd med dette albumet enn med alle de gamle. I ettertid hører jeg at alt ikke er så perfekt som jeg den gang trodde. At vokaleffekter skulle vært gjort annerledes, lyd, arrangementer, tekster. Denne gangen var jeg komfortabel med studio og innspilling, og kunne konsentrere meg om å spille, med låtene i sentrum.

Under The Only Ones-perioden var det dopsalg som finansierte bandet, og slik fortsatte Perrett å livnære seg i mange år, til langt ut på nittitallet. Mange av låtene hans har blitt tett knyttet til dop og rus, gitt denne livshistorien, uten at det nødvendigvis stemmer.

– Jeg spiller gitar, spiller akkorder, og en låt kryper inn i hodet. Tekster tar form. Låter blir til, og i ettertid kan jeg reflektere over hva den handler om. Sånn er historiefortelling. På den nye plata handler bare én låt om dop eller rus. Resten av låtene handler slettes ikke om dop, selv om et par kan tolkes sånn. De handler stort sett om kjærlighet.

På syttitallet skrev Perrett låter preget av melankoli og melodrama. ikke rart han kaller seg selv en «serie-romantiker». Han sang sitt liv og sitt kjærlighetsliv, enten det var intense tekster til kona eller til elskerinnen(e), til rusen, eller til katten sin. Presset før comebacket, og forventningene, både egne og andres, fremstår derimot som mindre kvelende.

– Jeg vet ikke hvordan jeg ville tatt det hvis kritikerne hadde slaktet plata. Jeg velger å tro at jeg ville gitt faen. Jeg ville tross alt bare lage et album jeg selv likte, som tilfredsstilte min egen, spesielle smak. Men det er helt klart godt å få komplimenter.

Og med et kritikerrost album bak seg, som har sneket seg inn på flere lister over 2017s beste album, også i Norge, ligger det an til flere plater med ny musikk fra Perrett.

– Det føles godt å spille, å lage noe nytt. Vel, jeg har ikke skrevet mye de siste førti årene. Men nå kan jeg rettferdiggjøre meg selv som artist, ved å gjøre så mye som mulig mens jeg fortsatt har sjansen. Jeg føler meg bedre, bedre enn jeg har vært ... på lang, lang tid.

På scenen stråler Peter Perrett som en uovertruffen frontfigur. 65-åringen virker komfortabel og avslappet, og synger og spiller med sedvanlig snert, ikledd svart dress, dyprød silkeskjorte og hvite turnsko. Og, selvsagt, svarte solbriller. Borte er det fandenivoldske. Nå står Perrett frem med en tilbakelent trygghet, med en stor artistisk ro, flankert av sønnene Peter jr. og Jamie på bass og gitar (begge med i Babyshambles i sånn omtrent tre måneder, for øvrig).

Bandet bølger elegant gjennom de ti nye låtene, som alle høster jubel. Låter som hektende «Hard to Say No» og romantiske «An Epic Story» skinner, sammen med to av de andre kjærlige hyllestene til Zena, «C Voyeurger» og «Troika». I tillegg får vi noen tøffe, uutgitte sanger. Pluss The Only Ones-låter, eller cover-låter, som Perrett kaller dem. Flere enn han antydet da vi snakket sammen kvelden før. Blant dem selvsagt «Another Girl, Another Planet». Det koker i salen.

Etter to runder med ekstranumre, avslutter Perrett med en hilsen til den avdøde Only Ones-trommisen Mike Kellie, som døde i fjor, før han runder av alene med «It’s the Truth». En skinnende avslutning på en stor kveld. Sannheten skal frem. The Only Ones har satt kraftige spor etter seg i den alternative rockehistorien, veier som har ført til The Replacements og The Libertines, og nå har Perrett jaggu tråkket opp en ny sti som det er verdt å følge. For å sitere Perrett selv, kvelden før:

– Om fokuset er på noe annet enn musikken, blir det bare halvhjertet.

Peter Perrett er en mann med et helt hjerte.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. januar 2018 kl. 11.07
Mandag 12. februar 2018
Den ­uforlignelige sax-tonen hans har reist verden rundt. Denne uka er David Murray i Norge, med poeten Saul Williams på slep.
Mandag 5. februar 2018
En av vår tids fremste indieartister og konseptualister tar steget opp med deler av lydbildet innspilt på boks, med stor frihet og artistisk briljans.
Mandag 29. januar 2018
«Coro» er et storverk med en unik klangkropp skrevet for 40 stemmer og 44 instrumenter.
Mandag 29. januar 2018
Terje Engen minnes Tine Valand og Somebody’s ­Darling, et norsk plateeventyr av de helt sjeldne.
Mandag 22. januar 2018
Osmo Vänskäs innspilling av Mahlers femte tåler sammenligning med de aller største.
Mandag 15. januar 2018
Fjorårets mest intenst levende musikkfilm kommer til Tromsø denne uka.
Mandag 15. januar 2018
EPMARSMARSMARSHHHHHIDen oppmerksomme kinolytter la nok merke til det, under de fire dagene Karpe Diems «Adjø, Montebello» gikk...
Mandag 8. januar 2018
The Only Ones-leder Peter Perrett skulle vært knekt av rusmisbruket for lengst, men i stedet er 65-åringen tilbake i toppform – forbløffende nok.
Mandag 18. desember 2017
Europas ledende jazzselskap er mer enn norsk musikk, men det var her det begynte for alvor.
Mandag 18. desember 2017
«American Epic» er årets reutgivelse, og markerer kanskje også slutten på en epoke som mye av den samme roots-musikken var med på å starte.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk