Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
FORTOLKERR: Aleksijevitsj. Foto: John Trygve Tollefsen
Staffan Juléns film viser oss Svetlana Aleksijevitsj som en folkedypets skald.
En lang reise

De hadde kattunger hjemme da Julija var ung. De hadde klort og skrapt henne opp på hendene, så da en gutt tok hånda hennes, sved sårene av svetten som trengte inn. Men det eneste hun tenkte på, var at han aldri måtte slippe.

Siden 2012 har Svetlana Aleksijevitsj intervjuet hundretalls personer i arbeidet med sin kommende bok om kjærlighet. Den svenske filmskaperen Staffan Julén har fulgt henne i fire år, noe som har resultert i filmen «Lyubov. Kärlek på rysska». Aleksijevitsj’ metode, som er å samtale med virkelige mennesker, for så å forme og komponere stoffet litterært, er brukt også i denne filmen: 90 timer med råstoff har blitt klippet ned til et stramt og vart portrett som lener seg kledelig mot Aleksijevitsj’ egen estetikk.

«Den tida vi lever i nå er den private lykkens epoke», sier Aleksijevitsj i filmen. Dette er fremmed territorium. I samtale med den unge etnologen Leta, som sier hun forventet at kjærligheten ville bringe med seg lidelse, utbryter Aleksijevitsj: Hvorfor er det ingen av oss som snakker om lykke? Ja! Ja! sier etnologen, straks temaet kommer på bane: «Jeg har overhodet ikke noen forestilling om hva lykkelige mennesker gjør.»

De tidligere bøkene til nobelprisvinner Aleksijevitsj har tatt opp alvorlige temaer, som Tsjernobyl, eller livet under kommunismen og Sovjetunionens oppløsning. I filmen forteller hun hvordan arbeidet med de bøkene ga henne inntrykket av at lykke, eller det viktige i livet, det snakker ikke folk om: «Det mangler i litteraturen vår».

Skjebnene i filmen er vidt forskjellige, og likevel så like i sin nakne følsomhet. Her er den unge snekkeren Zjenja, hvis kone Julija idylliserer ham så søtt. Eller kunstneren Volodja, hvis sterkeste kjærlighetshistorie er å ta vare på datteren med cerebral parese. Eller alle de aldrende menneskene som beskriver de sterkeste følelsesmessige svingningene i sitt liv – erotiske oppvåkninger på Cuba, følelsen av at ens avdøde ektemann alltid var så snill.

Det er et pussig paradoks at kjærlighet, noe så universelt, ofte innhegnes i et bitte lite, trangt revir – populærkulturens, det blanke hårets og de jevne ansiktstrekkenes domene. De menneskene vi møter her er befriende ordinære. De sitter der i sine gamle kropper, i sine store strikkevester og med sine kringler foran seg på bordet, og slår ut med armene, og forteller om hvordan deres utkårede så dem som de mest fantastiske mennesker. I løpet av filmens gang får vi se intervjuene bli transkribert til den kommende boka. Aleksijevitsj’ assistent gjør det med én og én finger, på en eldgammel skrivemaskin. Iblant, når hun trykker ned livshistoriene til folk, tast for tast, rister hun på hodet.

Julén har også skrevet en artikkel i Ord & Bild om prosessen bak filmen. Han knytter noen historiske og kontekstuelle grunner til Aleksijevitsj’ berømte motstand mot å bli kalt dokumentarist. Hennes skepsis bunner i hvordan dokumentarbegrepet ble misbrukt under Sovjettida, og fremdeles blir misbrukt i Putins Russland og Lukasjenkos Belarus, skriver Julén, og siterer henne: «Den aller verste løgnen er den dokumentariske». Virkeligheten må være fortolket, forstått, insisterer Aleksijevitsj: Fakta er ikke det samme som virkelighet.

Prosjektet har åpenbart satt Aleksijevitsj i en eksistensiell situasjon som forfatter: «Boka mi må skrives av et nytt menneske, med nye tanker, et nytt vokabular, en annen slags følelsesmessig frigjorthet som ikke krevdes av meg i mine tidligere bøker. Jeg har følelsen av at det blir en veldig lang reise.»

Det er en fantastisk rørende film, som det bare er å håpe at blir vist i Norge, på festivaler og kinoer med respekt for seg selv.

karin.haugen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk