Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
SKREV UT SMERTEN: Tove Ditlevsen forholdt seg hudløst ærlig til egen eksistens. Foto: Nordfoto/Scanpix
Følgesvenn: Tove Ditlevsens innsikter kan gjøre vondt. Like fullt kan de være livsnødvendige.
Det evige tre

Det første diktet jeg kan huske å ha lest, leste jeg da jeg var rundt tolv år gammel. Det var i farmors stue, i det gule huset på Nesodden. I den blå sofaen med de harde putene og med bare leselampa tent. Resten av huset var mørkt. Det var en av de utallige feriene jeg som barn tilbrakte i Norge. Det var sent på kvelden, og jeg fikk ikke sove. Huset var stille, og jeg satt nede i stua og kikket i farmors bokhyller. Der fant jeg diktsamlingen «Lille verden» av den danske dikteren Tove Ditlevsen. Jeg bladde i boka og kom over diktet ‘De evige tre’. Det var noe både mystisk, fatalt og dypt tiltrekkende ved det diktet, som i all sin enkelhet både talte til meg og framsto som uforståelig: kjærlighetens treklang, treenighet eller kanskje snarere umulighet. Men den smertelige innsikten kunne ikke mitt romantiske pikesinn romme, og da jeg skrev diktet inn i dagboka mi, kalte jeg det i stedet ‘Det evige tre’. Aller nederst på dagboksiden noterte jeg at diktet i farmors versjon rett nok het ‘De evige tre’, men at jeg gikk ut fra at det enten var en feil eller at den norske versjonen var annerledes.

Etter hjemkomsten til Christianshavn i København, og i de neste årene, ja helt siden den gang har jeg lest og gjenlest Tove Ditlevsen. Jeg oppdaget selvfølgelig snart at diktets tittel, også i den danske versjonen, var ‘De evige tre’. Men langt opp i voksen alder var det stadig noe i meg som benektet det faktum – og faktisk har jeg fortsatt, i skrivende stund, vanskelig for å romme og for alvor akseptere Ditlevsens tittel, kanskje fordi den gjør for vondt også i mitt romantiske kvinnesinn.

14. desember 2017 ville Tove Ditlevsen ha fylt 100 år. I den anledning og i flere år opp mot begivenheten har det blitt oppført teaterstykker med utgangspunkt i hennes liv og bøker, og flere av verkene hennes har blitt gjenutgitt. I Norge kommer i disse dager en novellesamling av Ditlevsen på Forlaget Oktober, med utvalg og forord av Vigdis Hjorth. Hos den unge generasjonen har det oppstått en slags «Tove-kult», der man dyrker henne manisk, på en måte jeg gjenkjenner fra min egen besettelse av Sylvia Plath og Marguerite Duras da jeg var i tjueåra. Likesom for de to nevnte forfatterne kunne liv og verk heller ikke i Tove Ditlevsens tilfelle skilles fra hverandre. Det går en rett linje, som en smertens streng, gjennom hele forfatterskapet, fra debutdiktene i «Pigesind» og til «En sibylles bekendelser». Både diktene, novellene, romanene og erindringene stirrer angsten for tapet og den umulige lengselen etter den umulige kjærligheten direkte inn i øynene.

Det oppbyggelige blir aldri for evig i Tove Ditlevsens bøker. Nei, vi er fra begynnelsen korsfestet på den familie vi fødes inn i, uansett hvor mye vi innbiller oss noe annet. Barndommens gate er og blir vårt vesens rot. I Tove Ditlevsens bøker er vi dømt fra begynnelsen. Bare i litteraturen kan vi for et øyeblikk slippe vår egen angst for å slippe vår egen angst. Og på den måten lindrer smerten i Tove Ditlevsens verker smerten i våre egne liv. Vi føler oss gjenkjent, fordi hun forholder seg så hudløst ærlig til sin egen eksistens og dermed også til vår egen.

Jeg er selv et barn av det harde storbylivet, og i Tove Ditlevsens verker har jeg alltid funnet lindring for den skammen som er forbundet med å ha vokst opp blant fylliker og narkomane, der det ligger oppkast og kanyler utenfor porten – i motsetning til den barndommen der man trer ut på en duggfrisk gressplen om morgenen.

Siden jeg første gang leste ‘De evige tre’ i farmors hus i Norge, har Ditlevsens rimende vers og nådeløse prosa blitt en uunnværlig del av mitt lesende liv. Det har ikke vært én periode i livet der jeg har dyrket henne manisk, slik jeg har gjort med andre forfatterskap. I stedet har hun vært med meg hele veien. For meg er hun som vannet som renner fra krana. Tove Ditlevsen er en livsnødvendighet, intet mindre, det treet jeg må klatre opp i når livet blir for vanskelig, og med tida har røttene hennes vokst seg dype i meg. De har grodd fast i mitt indre. Tove Ditlevsen har blitt mitt evige tre.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk