Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
HISTORIE: Pedro Carmona-Alvarez skaper et rom hvor de døde kan snakke. foto: Eva Lene Gilje Østensen
Samlede dikt: Pedro Carmona-Alvarez skriver en poesi som nekter å glemme.
I dunkelt lys
Støtte: En gruppe kvinner demonstrerer til støtte for sine savnede slektninger, utenfor regjeringspalasset under Pinochet-regimet. Foto: Kena Lorenzin/Museo de la Memoria y los Derechos Humanos/Wikimedia

– Jeg pleide å spise jord da jeg var liten.

Som i livet har hendelser i litteraturen av og til en enkel forklaring. Jeg har spurt Pedro Carmona-Alvarez om et bilde som går igjen i diktene hans, et konkret og sanselig bilde som, i sammenhengene det opptrer i, likevel har noe gåtefullt ved seg: en som spiser jord. Vi kjenner hverandre fra før, men møtes et sted ingen av oss hører til: i Larvik, på et spahotell i havgapet, ikke så langt unna Kulturhuset hvor Carmona-Alvarez denne helgen, i slutten av august, deltar på en poesifestival. Overalt på hotellet støter vi på folk i bikini eller morgenkåpe. Stemningen er litt luksuriøs, litt sanatorie-aktig, kanskje akkurat passe fremmedgjørende.

– Det var en periode jeg spiste alt mulig.

– Så du var en av dem som satte fast tunga på rekkverk om vinteren?

– Nei, det var jo ikke slike kalde vintre der jeg vokste opp. Men jeg spiste jord. Såpe. Bly. Jeg knekte blyantene og spiste blyet i dem. Og fargestifter. Jeg hadde en sånn kjeft.

– Hvordan ble dette et bilde i diktene dine?

– Bildene oppstår etter hvert som man skriver ut indre landskaper, steder hvor man har lett etter noe. For meg er poesi konkret, billedlig, noe som gjerne springer ut av vesentlige og uvesentlige ting man har sett, opplevd, tenkt, innbilt seg. I dette tilfellet har det lite med meg å gjøre, annet enn at jeg jo spiste jord, men i diktene sier denne handlingen noe om sult, om desperasjon, hva du har og ikke har, og hva du gjør med det. Sånne ting opptar meg. Har du ikke mat, spiser du jord; har du ikke klær, dekker du deg til med papp; og har du ingen seng, ja, da sover du på gulvet. Du må bare finne på noe annet.

Fakta:

pedro carmona-Alvarez

Den norske forfatteren Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) flyktet som niåring fra Chile sammen med familien, på grunn av farens politiske virksomhet. Han debuterte i 1997 med «Helter», og har gitt ut dikt, romaner og essaysamlinger.

Nå gir Kolon forlag ut «Buktalerens rike. Dikt 1997–2017». Vi trykker her en forkortet versjon av samtalen mellom ham og Kaja Schjerven Mollerin, som avslutter boka.

Mollerin er fast kritiker i Bokmagasinet, og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Agora. Siste bok: «Vigdis, del for del» (Gyldendal 2017).

Flukten

Utgangspunktet for samtalen vår er fem diktsamlinger – utgitt i perioden 1997–2015 – som nå, høsten 2017, kommer ut som samlede dikt, under tittelen «Buktalerens rike». Carmona-Alvarez er født i 1972, i La Serena, en kystby nord i Chile. Året etter kom general Augusto Pinochet til makten, han gjorde seg til overhode for et militærdiktatur som skulle komme til å vare i nesten tjue år. Dette er bakgrunnen for at Carmona-Alvarez vokste opp i Norge, nærmere bestemt på Kolbotn like utenfor Oslo. Tid og sted er bestemmende for hvilken retning livet tar. Det er én av erfaringene man gjør seg når man leser diktene i «Buktalerens rike». En annen erfaring: at et menneskes livsfølelse samtidig ikke lar seg begrense av tid og rom.

– De siste tjue–tredve årene har Latin-Amerika gått gjennom en fase hvor mange snakker om at vi skal komme oss videre, tilgi, bevise for verden at vi ikke er barbarer lenger, kvitte oss med hele denne diktatorklisjeen. Flere land har også hatt stor økonomisk fremgang, men fremgangen krever en form for glemsel av folk. Det blir krevd at man ikke skal snakke så mye om grusomhetene som fant sted, om alle som ble drept og torturert, alle som forsvant. Kan vi ikke bare gå videre? Dette gjelder jo også oss her i Norge.

– Hva tenker du på da?

– Hvor stor plass har bitterhet og sinne og hevnlyst hatt i den offentlige samtalen etter terroren 22. juli? Slike ting er vanskelig å bale med. Hevntanken forutsetter, slik filosofen Jean Améry har skrevet, en falsk moralsk matematikk. Hevnen utelukkes som metode fordi ingen, under noen omstendigheter, kan gå god for den moralsk sett umulige tanken at fire til seks millioner tyskere burde blitt avlivet, for slik å gjenopprette en slags balanse i regnskapet etter andre verdenskrig. Men har vi rom for bitterheten? Kan vi kreve at forsoning og det å gå videre skal være de eneste alternativene i møtet med slike grusomheter? 21 års fengsel. Del 21 på 77. Menneskene i mine dikt og romaner er folk som nekter å glemme, og som er trassige i sin sorg. Min litterære nysgjerrighet er rettet mot de som nekter å gi seg, de som fortsetter å snakke. Tenk på mødrene og bestemødrene på Plaza de Mayo i Buenos Aires. De har møttes, i sin sorg, og danset i 40–45 år. Det er hjerteskjærende å tenke seg inn i hva deres liv rommer av tomhet og lengsel og uvisshet. Hvordan skal disse kvinnene kunne glemme? Hvordan kan man be dem om å tie om det de har sett?

Den første linjen i den første diktsamlingen Carmona-Alvarez ga ut – «Helter» – går som følger: «Det er på tide å vise ansikt, oppgi anonymiteten». Har man den minste kjennskap til det som siden skulle bli forfatterskapet, er dette en påfallende åpning. «Det er på tide å svikte skyggene», fortsetter diktet, men skyggene har i dikt så vel som i romaner vært blant Carmona-Alvarez’ nærmeste følgesvenner. Han skriver dikt om masker, klovner, sminkede fjes, bortvendte ansikter, uidentifiserbare stemmer. Hvem er den som snakker i disse diktene? «Jeg skriver jo på et fremmedspråk», minnet Carmona-Alvarez meg om, i en bisetning, og kanskje har det gitt næring til skyggebildene. «Helter» er en bok hvor jeget kretser inn «det grusomme ved meg som jeg kaller historie», som det heter et sted i samlingen. Jeg ber Carmona-Alvarez fortelle om sin egen tidlige historie.

Å skremme vekk spøkelser

– Begge foreldrene mine er fra La Serena, de vokste opp et par kvartaler unna hverandre, men det var stor økonomisk forskjell på familiene deres. Morfaren min var lastebilsjåfør, og moren min var den eneste av de fire søsknene som tok utdannelse. Farfaren min var stasjonsmester og jobbet nattskift. Jeg var mye hos mormoren min og tantene mine når foreldrene mine ikke var hjemme. Det var et hjem med mange kvinner. Jeg var det første barnebarnet, jeg ble født ett år før kuppet.

– På hvilken måte fikk Pinochets militærkupp konsekvenser for familien din?

– Etter kuppet ble foreldrene mine sendt i et slags eksil for å undervise på en bitte liten skole oppe i Andesfjellene. Det var sånt som kunne skje med folk som ikke var store politiske fisker, folk som ikke forsvant, ikke ble drept eller torturert, de ble bare flyttet på. Faren min var lærer og fagforeningsmann, og moren min jobbet også som lærer. Men så mistet de plutselig jobben uten grunn. De reiste sørover og søkte nye jobber, de var ganske ressurssterke folk på den tiden, og overalt hvor de kom, var folk glad for at de ville ha jobb der, men svaret var alltid det samme: Gi oss en dag, vi skal bare sjekke noen ting. Og dagen etter var beskjeden: Nei, dessverre, vi kan ikke ansette dere. Etter hvert skjønte de at her er det noe galt. De dro hjem igjen, plukket opp søsteren min og meg midt på natten, og så stakk vi.

– Hvor gammel var du da?

– Ni.

– Så du var gammel nok til å få med deg mye av det som skjedde?

– Det er forskjellen på søsteren min og meg, ja, hun var bare to år og husker nesten ingenting, men jeg husker alt.

– Hvor gikk fluktruten?

– Først over fjellene til Argentina, vi ble noen måneder i en liten by nord i landet, og planen var egentlig at vi skulle prøve å bo i Argentina, men faren min begynte å jobbe med ting der også, som gjorde at vi ble kastet ut.

– Det må ha vært traumatisk å reise så brått, og så plutselig skulle leve i et helt nytt land?

– Det var nok tøffere enn jeg trodde det var. Der og da dreide alt seg om hverdag, ikke sant? Livet er jo helt vanlig til du får det på avstand. Før jeg kom til Norge, hadde jeg som sagt tilbrakt tid på et flyktninghotell i Buenos Aires. Det var … ingen skal måtte leve i en sånn verden. Det var mye vold, fra alle hold. Fra de som bodde der og fra politiet og fra etterretningstjenesten, som var de verste og skumleste, for de kunne være hvem som helst, komme når som helst. De var usynlige. Vi bodde der lenge, sammen med folk fra Cuba, Laos, Uruguay. Det var også mange prostituerte som bodde og jobbet der. Hotellet var et sånt sted hvor folk bare forsvant, folk du levde med, plutselig var de ikke der lenger, men ble funnet drept og torturert andre steder. Jeg kan si at barndommen min ble avbrutt over natten, bokstavelig talt, jeg måtte lære meg å forholde meg til en virkelighet som var ganske svart, vanskelig å begripe fullt og helt. Det var en politisk virkelighet, selvfølgelig, men også en familiær. Jeg så jo foreldrene mine … Vi så det vi så, og vi var sammen om det vi så … Jeg merker at det ikke er så lett å snakke om dette.

– Hvordan var det å komme til Norge?

– Det var fantastisk. Roen. Det at vi plutselig ikke trengte å være redd hele tiden. At vi hadde mat. Enkle ting.

– Nå er vi tidlig på 80-tallet?

– Vinteren 1983. Det var min første norske vinter, med ski på beina, selvsagt! Vi satt hjemme og spiste ristet brød med smør, og mine foreldre fortalte. Jeg husker jeg merket at de ikke hvisket lenger, for her var det ingen som kunne tyste, ingen som kunne ta oss, hente oss om natten. Jeg tilbrakte ungdommen slik, sammen med min far som fortalte og min mor som fortalte. De hadde så mye å lære bort. De var så modige, sterke, men triste også, bare noen og tredve år. Det er rart å tenke på det. Just a couple of kids, står det et sted i «Clown Town». Det var som om jeg måtte lære alt om denne sorgen. Som om jeg hadde et ansvar. Min far kopierte kassetter fra andre i eksil, og slik lærte han meg også å bli en besatt lytter. Protestsanger, grusomme sanger, vakre sanger som han fylte leiligheten med. Også søsteren min vokste opp i alt dette, og hun hørte på alle historiene våre og mange, mange år senere, på begynnelsen av 2000-tallet, dro vi i familien tilbake til Buenos Aires, for å skremme vekke spøkelsene, som min mor sa, og der oppsøkte vi hotellet vi hadde bodd på. Vi gikk opp til fjerde etasje der vi hadde hatt de to små rommene våre, og så gikk vi ut på takterrassen der horene hadde lugget hverandre med stjålne plagg i hendene. Og der, mens min mor og far og jeg sto tause og så på gud vet hva, brøt søsteren min sammen. At det var hun som begynte å gråte der oppe denne solfylte sommerdagen, hun som ikke har noen minner om denne tiden, siden hun var for liten, det overrasket meg ikke. Det var fortellingene om hotellet, om henne og meg i gangene, om hvordan jeg lurte henne slik at hun ikke fikk øye på leketøysbutikkene, om jenta som beit henne. Og apropos sangene: Mercedes Sosa-kassetten som vi spilte det året, vil faren min fortsatt alltid spille de få gangene vi er samlet, men vi andre vil ikke høre, for vi vil ikke gjenta det hele sånn som han vil. Han vil jo alltid dit. Men så går jeg hjem og spiller den likevel. Og det hender søsteren min ringer meg og sier: «I dag var en sånn dag, bror. Jeg har spilt Mercedes Sosa i hele dag».

– Du ble tidlig voksen.

– Disse erfaringene var skjellsettende på måter jeg lenge kanskje kjempet litt mot. Det var ikke sånn at jeg prøvde å fornekte det, eller komme unna det, men i Norge hadde jeg også en annen virkelighet som var det å være ungdom. Oppdage jenter. Forelske meg. Spille i band. Snakke språket. Lære meg å være en norsk gutt. Jeg brukte mye tid og energi på det. I romanen «Rust» har jeg en scene som ligger tett på min egen biografi. Det må ha vært i 1986. Det var et hardt år i Chile, Pinochet var rabiat, følte han var i ferd med å miste makten, det var store protester. Og dette var jo fortellinger som var levende hjemme hos oss hver dag, for faren min hadde venner og kolleger i Chile, og en dag ble noen lærerkolleger funnet halshogd i en grøft utenfor Santiago. Jeg husker godt da han fortalte meg det, det var etter middag, moren min hadde tatt med søsteren min ut, hun var så liten og skulle fortsatt skjermes litt, og faren min satt og gråt. Jeg satt der, sammen med ham, samtidig tenkte jeg: Nå står Tor og Fredrik og Andreas og venter på meg, vi skulle til noen jenter vi var forelsket i, og jeg tenkte: Jeg må gå, de venter på meg, men her sitter pappa og gråter. Jeg kom for sent, de sto og ventet, og jeg husker jeg ikke hadde noe språk for å snakke om disse tingene med venner. Det gikk ikke. Men i poesien, senere, ble det mulig. Det var der jeg kunne lage en bro fra kompisene mine til de halshogde folka nede i den grøfta.

– Som barn kan det jo også være vanskelig bare å forstå hva som skjer. Var det sånn for deg?

– Ja, på noen måter, antagelig. Samtidig var mye av det som foregikk, så tydelig. Vold er veldig tydelig. Når noen får hendene sine kuttet av, er det ikke noe tvetydig ved det. Du trenger ikke å tolke.

Slekten

Kanskje kan Carmona-Alvarez’ livshistorie på mer enn én måte bidra til å forklare at diktene rommer så mange onkler og tanter, fettere og kusiner, mødre og fedre, søstre og brødre. Kort sagt: at slekten er viktig. Men ikke bare i betydningen biologisk slektskap. I diktene inngår onkler og tanter også i en litterær familie, som i hittil siste samling – «Samtaler med onkel Nica og tante Viola» – hvor forfatteren går i dialog med den chilenske poeten Nicanor Parra og lillesøsteren Violeta Parra, som først og fremst er kjent for sine egne sanger, men også for det store innsamlingsarbeidet hun gjorde for å ivareta den chilenske sangarven for ettertiden. I det siste store diktet i boka, ‘Verden finnes ikke på kartet (kusinene)’, møter vi én eller flere kvinnelige poeter, av og til plassert i tid, av og til plassert på et kart, og i hver del utstyrt med noe som likner en biografi. Forflytningene i landskapet er mange, lange, eventyrlige: Vi er i Paris, Ukraina, Polen, Santiago de Chuco, vi er over Andesfjellene og Ganesh Himal, vi er i Peru, i Israel og i Mexico City, og i en skog rett utenfor København. Tidlig i diktet får vi høre en av kusinene si: «[Å] leve livet […] / er for meg ytterst viktig / men mindre viktig er det å huske / livet og enda mindre / viktig å fremstille det». Så hva er det med slekten?

– I litterær forstand er jeg forvalter av mine foreldres historier, men i bøkene er det ikke bare mine foreldre jeg skriver om. Jeg skriver om alle. Alle som ble igjen, alle som mistet noen, alle som dro ut, slik vi gjorde. Det er en form for kollektiv erindring. Samtidig merker jeg at jeg er blitt mer og mer opptatt av billedligheten i de rommene jeg vokste opp i, husene, gatene, lukten av ting, alt dette som hører barndommen til og som er viktig for alle, men ikke minst for en poet som skal gå inn i disse rommene for å finne ting. Poesien er det stedet der jeg kan tenke klarest om dunkle ting. I romanen kan jeg utforske psykologi og kausalitet og relasjoner. Men i poesien går det an å tenke rundt det menneskelige uten å være bundet til annet enn løsrevne bilder, som jo – slik Marge Pierce formulerer det – er poesiens råstoff. Man økser ut diktene. Ut av forestillingsevnen, hukommelsen og behovet for å kommunisere med levende og døde. Det er en ikke-kausal, ikke-logisk prosess. Slekta er, for å vende tilbake til spørsmålet ditt, viktig fordi jeg er opptatt av arv, av hvordan folk forholder seg til sin historie og det faktum at den er en mosaikk av andres historier. Hvem har ikke opplevd å kjenne sin mors hånd i sin egen? Gester, stemmeklang, alt dette som lever i oss som en slags rest fra noen andre. Eller gave. Eller forbannelse, alt ettersom. Slekt er tilhørighet også, og som alle eksilanter, er jeg også opptatt av det, av røtter og rotløshet.

– Det er påfallende mange kvinneskikkelser i diktene dine. Hva er grunnen til det, tror du?

– Fra jeg var veldig liten, har jeg følt meg hjemme med kvinner. Jeg synes det er lett å snakke med dem, og jeg tror jeg forstår dem godt. Dette husker jeg fra lenge før jeg begynte å skrive. Kvinner har en litt annen måte å være i verden på, en følsomhet som jeg har kjent meg igjen i.

– Du skriver også om kvinner i diktene du arbeider med nå?

– Ja, jeg skriver om kvinner som druknet seg. Ophelia. Virginia Woolf. Alfonsina Storni. Men de er kanskje bare et bilde på noe annet. I diktet kan man snakke med mange munner samtidig, og disse kvinnene, de har døden til felles, og marginaliseringen, tristheten, et raseri som ikke kan reduseres til selvmedlidenhet. Mitt liv og mitt kontinent er fullt av døde som ikke fikk sagt det de skulle. De drepte og de sjøldaua, som Violeta Parra ville sagt, de har ikke bare døden til felles, men det at døden er blitt presset på dem. Violeta Parra har vært en viktig figur for meg, både som poet og sanger. Og hun blåste hodet av seg, i et telt hun hadde satt opp i Santiago, i bydelen La Reina, som betyr Dronningen. Det er ironisk, all den tid Violeta var altfor stygg og folkelig og frekk og uregjerlig for den chilenske kultur-eliten. Det er først i ettertid at alle smykker seg med henne. Men da hun levde, ble hun utskjelt, oversett, tråkket på. Arven hennes består av diktene, sangene, det store innsamlingsarbeidet hun utførte, hun etterlot oss en sangskatt som er uvurderlig fordi den – ved siden av å være vakker – løftet frem fattigfolks tradisjoner og sanger, deres humor og sorger og alt det. Og Violeta skjøt seg midt i ansiktet, med en hagle. Hun var dritforbanna. Det er jo ikke veldig kvinnelig? Historisk sett er ikke det kvinnelige raseriet glorifisert, ikke i litteraturen engang. Man gjør heller slike skikkelser til monstre.

Mytologiske fragmenter

– Ditt kontinent, sier du. Føler du deg først og fremst som en amerikansk poet?

– Det er dit jeg går, ja, det lynnet jeg har. Det store Amerika er et moderne samfunn og samtidig så tradisjonelt, på en litt sånn koko-måte. Postmodernisme kaller noen det, når alt kræsjer og kollapser og blir til en suppe. Se bare på hvordan religion blir forvaltet i Amerika. Og religionen er jo på mange måter der det starter. Den spanske kronen skulle ikke bare erobre land, men også sjeler. Og de første som ankom Nord-Amerika, var også religiøse utskudd, folk som mente protestantismen var litt for lite streng. Det religiøse i Amerika har på særegent vis blandet seg med mange andre tenkemåter. Når for eksempel gruvearbeidere skal gå ned i gruven, tilber de Satan, som den naturligste ting, ved gruveåpningen. For der nede, under jorda, er det han som hersker, så han får sprit og sigaretter og røkelse før de går ned. Helgener og pre-kolombianske mytefigurasjoner blandes på uærbødig vis. Jesus og Maria har en stall og et esel og noen kyr, men det kan også snike seg inn noen smådjevler, barneengler med pappvinger, skjeletter med sombreros som spiller trompet og guitarrón. Det urene ved alt dette, sammenstøtet og det voldelige i det, det er mitt. Og det kommer fra Amerika.

– Særlig «Sanger for kor» er for meg en bok som vokser ut av det universet du beskriver nå. Kan du si noe om hva som var utgangspunktet for den samlingen?

– Det er trolig den av bøkene mine jeg kommer til å bruke lengst tid på å forstå. I begynnelsen av boka forsøker jeg å forene ulike opprinnelsesmyter og skapelsesberetninger. I slike fortellinger er guden, eller den stemmen som skaper verden, vanligvis en mannlig kraft. I min bok er det moren som gjenforteller farens fortellinger til barnet. Jeg ville at det skulle være en feminin urkraft, en feminin fortolker, en gjenforteller. Myter er interessante fordi de virker. De virker over lang tid, disse fortellingene, nettopp fordi de sier noe om mennesket, om hva vi er opptatt av å forstå, på tvers av tid og rom. Gunnar Wærness og jeg utga «Verden finnes ikke på kartet» – en antologi med oversatt poesi fra hele verden – i 2010. Vi arbeidet i fire år med den boka, og jeg tror nok at denne erfaringen ble skjellsettende og omkalfatrende for oss begge. Jeg oppdaget at poesien er lenket sammen på tvers av historien. «Sanger for kor» er en bok som er full av mytologiske fragmenter. Den er også full av sanger, gjerne oversatte og filtrerte sangtekster, poetiske gjengivelser av gamle morderballader, protestsanger, sorgsanger, sånne ting.

– Hva slags sanger tenker du på da?

– Gamle Carter Family-låter, for eksempel. Eller Kossoy Sisters-låter. ‘I’ll Fly away’, ‘Down on the Willow Garden’. ‘Poor Ellen Smith’. Spanskspråklige sanger om tragedier i gruvene, om henrettede menn som snakker fra andre siden av livet, sanger om fortiden, livet, vennskap, men også sanger om disse kvinneskikkelsene som finnes overalt, slike som går rundt med avskårede bryst og hyler og leter etter barna sine om natten. La llorona, den gråtende, blir hun av og til kalt. Eller de dødsvarslende keltiske bansheene, som også er hylende vesener. Det er også et uoppfylt ønske i boka om å bruke myter for å skrive om noe som berører de meksikanske kvinnedrapene som Roberto Bolaño forteller om i romanen «2666». Jeg forsøkte å knytte alt dette til Medusa-myten, men jeg gjorde det aldri skikkelig, det ble for stort. Det gjenstår litt arbeid der. Uansett, for meg er dette på en eller annen måte forbundet med Ovids Medusa, denne vakre unge piken med det flotte håret, som Poseidon voldtar på Athenes alter. Poseidon slipper unna dette, det er ikke han som blir straffet, men Medusa, som blir dømt til monstertilværelsen av Athene. Det er den voldtatte som må lide for gudens voldtekt. Det er et tydelig bilde på misogyni. Man skal ikke så langt herfra før jenter får syre i trynet hvis ikke de oppfører seg. Medusa er en sånn skikkelse som jeg stadig går rundt og prøver å forstå, men myten er for kompleks, og det er nettopp derfor den stadig kan gjenfortelles, ja, brukes til å tenke med.

– Medusa blir også dømt til å være et monstrøst vesen vi ikke kan se rett på?

– Medusa er hun som ingen kan se på, ja. Det må være den ytterste ensomhet? Og da blir jo også døden en slags frigjøring. Og hva er det i dag, i kapitalismens tidsalder, vi ikke kan se rett på? Vår egen velstand. At vi sitter her og har biler og iPhones. Vi kan ikke se rett på hvilke konsekvenser det får, hva det betyr at vi lever det livet vi lever, hva baksiden er, for da blir vi paralysert. «Sanger for kor» dreier om alt dette. Det lidende mennesket, det døde mennesket, mennesket som fravær. Menneskene i den boka er gjennomsiktige for alle andre enn gudene. Det var en stor lærdom fra arbeidet med Gunnar Wærness, at såkalt primitivitet bør undersøkes. Hvis man måler verden etter datamaskiner og DAB-radioer, er verden full av primitive folk, men det er i beste fall en kvart sannhet. Mytene er variasjoner, gjenfortellinger og representasjoner av det menneskelige. De er også rester av våre forfedres fantasifostre. Grunnfortellinger. Hvordan kan man best speile den menneskelige væren? Kafkas «I straffekolonien» er en mytisk fortelling. Og jomfrufødsler. Og jentunger som blir røvet til underverden, og gudinnemødre som sørger og lar alt tørke og dø ut. Remedios den skjønne – en av karakterene i «Hundre års ensomhet» av Márquez – hun er så vakker og uskyldig at hun en dag letter og forsvinner til himmels. Márquez selv har fortalt at han tok utgangspunkt i en virkelig hendelse: En jentunge i nabolaget der han vokste opp, ble gravid, og moren skammet seg sånn over henne at hun ble sendt til slektninger på andre siden av landet. Til naboene fortalte moren at datteren var så engleaktig at hun bare hadde lettet og «dratt opp til Gud». Løgn kalles det, av og til, men i litteraturen heter sånt noe annet: fantasi, forestillingsevne, drømmer. Det er jo fantastiske ting vi er i stand til. Tom Waits sier: «Songs are really just interesting things to be doing with the air». Borges kaller treenigheten den fantastiske litteraturens kulminasjon.

Vi er alle sammen

I store deler av Pedro Carmona-Alvarez’ forfatterskap ser man en lengsel vestover: vest mot Chile, vest mot Amerika, vest mot ville Vesten, det som en gang var det ukjente. Sånn sett er det ikke et mysterium at han selv endte opp på Vestlandet, i Bergen, hvor han har bodd store deler av sitt voksne liv. Samtidig kunne han kanskje bodd hvor som helst?

– Jeg har jo trodd det, at jeg kan bo hvor som helst. Men Bergen, altså. Det er min by. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke driver med tilhørighet, at det er det rotløse som er mitt, men det er bare tull. Da jeg i fjor ble nominert til Dublin Literary Award for en av romanene mine, sto det i Bergens Tidende: Bergensforfatteren Pedro Carmona-Alvarez nominert til stor utenlandspris, bla bla bla. Da ble jeg rørt. Jeg ble glad. Bergen er hjemme.

– Samtidig er det ikke bare tull at også det rotløse er ditt?

– Nei, jeg vil at mine mennesker skal kunne forflytte seg gjennom tid og rom, viske ut skillene vi andre må leve med: biografiske, historiske og ikke minst skillet mellom liv og død. Det er noe med det at … Vi er alle sammen. Hvis du tenker på biblioteket til Borges, det uendelige biblioteket, har alle bøker vært andre bøker, alle setninger vært andre setninger, alle mennesker vært andre mennesker. Og da har vi på en måte alle vært Shakespeare.

Han trekker på skuldrene.

– Jeg vil at mine døde skal kunne snakke like mye som de levende, for det har de rett til. Så jeg sørger for å skape et rom hvor de kan snakke, fra den andre siden.

– Kan man si at det er en form buktaleri?

– Det er en form for buktaleri. Eller eksil, flukt, forvandling. Du krysser jo Styx. Eller du drar fra Chile til Kolbotn og lærer deg et nytt språk, finner opp en historie, skriver en roman og kaller deg selv for Passolini, men med to s-er, sånn som i KISS. Det er grunnmotivet, grunnplottet. Og det har tatt meg tjue år å skjønne at det er dette jeg driver med.

– Gir det en følelse av helhet?

– Alt jeg gjør nå, hører til.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk