Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Hva skjedde med Palestina-engasjementet i Norge?
Da israelske bulldosere fylte skjermen, og våre hjerter slo for Palestina

Et av mine første nyhetsminner er en videosnutt som viser en liten gutt og hans far. Faren gjemmer seg bak en stor beholder og beskytter sønnen med den ene armen. Sønnen klamrer seg til faren med et ansikt som er fordreid til et umenneskelig skrik. Faren roper, veiver med den frie armen og forsøker forgjeves å få skytterne til å slutte.

En senere scene viser faren lent mot veggen, håpløs og resignert, mens sønnen ligger med mage og ansikt ned. Utvilsomt død.

Da jeg så denne videoen var jeg ti år gammel og hadde tilbragt barndommen omringet av amerikanske og britiske nyheter. Dette fordi min mor stadig var på jakt etter nytt fra borgerkrigen i Somalia. Imellom de korte vignettene om Øst-Afrika flommet det over med store og små hendelser fra den vide verden. De fleste av disse finnes i dag i hjernen min som vage minner: afrikanere som marsjerer med tunge bør på hodene. En kvinnelig journalist med lang pannelugg som står foran en bil pepret med hull. En svart mann som prøver ulike hansker i en fullsatt sal. En svær bygning delt i to etter en eksplosjon. Tre smilende menn med gullmedaljer hvorav den ene har på seg et stort tørkle i rutemønster.

Denne gutten og hans far er likevel brent fast i hjernen på en annen måte. Istedenfor bruddstykker og bilder, husker jeg hele videosnutten. Jeg kan plassere hendelsen tydelig i en konflikt uten hjelp fra ettertidens skolegang og lærdom. Muhammed al-Durrah, gutten, og Jamal al-Durrah, faren, viste meg palestinernes kamp.

Jeg hadde selvsagt tidligere hørt om Palestina og Israel. I nyhetene, på skolen og, ikke minst, i moskeen. Jeg hadde vært på fredagspreken og fellesbønn der imamen gjennom mikrofonen hadde bedt om frelse og frigjøring for Palestina. Og jeg hadde blitt forklart av min mor, på vei hjem, hvor viktig Jerusalem er også i den muslimske troen.

Drapet på Muhammed al-Durrah, en gutt som var knappe to år eldre enn meg, røsket i meg på en mer fysisk måte. Etter det første sjokket og tårene, greide jeg ikke å riste fra meg følelsen av at det var noe grunnleggende urettferdig med soldater som i kaldt blod kunne skyte en gutt.

Jeg var og er ikke alene om Palestina-engasjementet. I likhet med natur- og miljøvern har denne saken vært – og er – en viktig kanal for ungdomsaktivisme. For ungdom som søker en politisk oppvåkning er ikke konflikten spesielt vanskelig å forstå heller: stridssaken er klar, partene er tydelige. Nærmere en fantasy-roman om en ond overmakt og en avmektig, men viljesterk underdog kommer man ikke i virkeligheten.

For meg og mange av mine jevnaldrende var kanskje den politiske oppvåkningen i forbindelse med Palestina-konflikten særlig sterk. Det andre palestinske opprøret, den andre intifadaen, oppsto ved utgangen av våre barneår og ved inngangen til tenårene. I våre formative år fylte israelske bulldosere nyhetsbildet, og våre hjerter slo for Palestina.

Selv om hjertet fortsatt slår for Palestina, har mitt Palestina-engasjement blitt passivt. Dette er jeg heller ikke alene om. Riktignok lever den norske Palestinakomiteen i beste velgående og de mest engasjerte arbeider for boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel gjennom BDS-bevegelsen. Men det brede engasjementet, de tusentalls som mønstret til demonstrasjon mot israelske overgrep, har tilsynelatende forsvunnet.

Det dabbende engasjementet kom tydelig til uttrykk i vår reaksjon på saken om Ahed Tamimi. 16-åringen har sammen med sin familie og naboer demonstrert i flere år mot ulovlige bosettinger i sin landsby på Vestbredden. Flere familiemedlemmer har blitt arrestert over kortere og lengre perioder, og unge slektninger har blitt skutt eller drept av israelske forsvarsstyrker. I forrige måned demonstrerte Ahed igjen foran soldater som forsvarte ulovlige bosettinger, da hun brått klappet og sparket til de uniformerte. Opptrinnet ble filmet og lagt ut på sosiale medier.

Senere dukket et titalls soldater opp hjemme hos henne midt på natten, la tenåringen i lenker og fengslet henne sammen med moren og en kusine. Etter et par uker i varetektsfengsel ble hun denne uken tiltalt og risikerer opp til 18 års fengsel. Utenom nisjeavisene og noen spredte artikler internasjonalt, har verden vært stille. Heller ikke de store norske mediene har rapportert om saken.

Kanskje skyldes stillheten en generell nyhetstretthet eller en spesiell tretthet med Palestina-/Israel-konflikten, en konflikt som tilsynelatende mangler ende og løsning?

Men kanskje stillheten skyldes noe helt annet, kanskje har vi etter flere tiår med israelsk aggresjon fått en ny bunnlinje for vår etiske termostat. Etter teppebombing av Gaza, drap på sivilarbeidere, overdreven bruk av kontrollposter og utdrivelse av familier fra sine hjem og landsbyer, registrerer vi knapt det moralsk forkvaklede i at Israel truer en 16-åring med 18 år i fengsel. Derfor er det brått rasjonelt, for oppegående og rause nordmenn, å argumentere for at også i Norge ville en 16-åring møtt sanksjoner hadde hun utagert mot politiet.

I mellomtiden glemmer vi et grunnleggende rettsprinsipp: At en straff må stå i forhold til forbrytelsen. Så lenge, altså, vi er enige om at det å være palestiner ikke er en forbrytelse i seg selv.

warsan.ismail@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk