Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
NY RETRO: Bruktbutikkene har overtatt Stubbkøbings gamle butikklokaler, ettersom leieprisene er lave. Mye av salget skjer uansett over nett.
Etter mange års fravær har Klassekampens skribent reist tilbake til øya Falster:
Min barndoms gater
Fakta

strukturreformen

• I 2007 implementerte Danmark den mest omfattende forvaltningsreformen i landets historie. Strukturreformen innebar blant annet at 271 kommuner ble til 98. Bare sju av disse har under 20.000 innbyggere.

• Formålet med reformen var «at skape et nyt Danmark, hvor en stærk og fremtidssikret offentlig sektor løser opgaverne med høj kvalitet og så tæt på borgerne som muligt».

• Meningsmålinger har vist at rundt halvparten av befolkningen mener at kommunens tjenester er blitt merkbart dårligere og at avstanden til politikerne er blitt større.

• Ti år etter strukturreformen er omtrent hver femte skole er forsvunnet. Det er færre ansatte i kommunene, men flere byråkrater i storbyene.

LAGT NED: Blomsterbutikken er lagt ned. Det samme er posthuset, slakteren, fargehandelen, gullsmeden, kroen, to banker, havnekiosken og skatteforvaltningen.
I HAVN: Fisker Thomas Buch og skipper på skuta Ole Kristensen ser at det går nedover med hjemstedet. – Det blir mer stille i havna for hvert år, sier Buch.
FØLGESVENNER: Kaffe og røyk får bli med ut på fiske med skøyta «Elly Kynde».
UTKANT: En gang var Stubbekøbing kommunesentrum i en av Falsters fire kommuner.
TIL SALGS: Noen bruktbutikker er fortsatt å finne i Stubbekøbing, men denne skal vekk. Kommunereformen i 2007 har vært ødeleggende for det gamle kommunesentrumet.
YRENDE LIV: Stubbekøbing i sine glansdager: «Porten til Sydhavsøerne».foto: privat
Øde: De dårlige tidene i Stubbekøbing vitner om en skjerpet konflikt mellom noen få privilegerte storbyer og resten av Danmark.

DOKUMENT

Visne blader rasler og blåser opp i små spiraler. En gammel kone stavrer seg gjennom Vestergade mens hun støtter seg til en rullator. De mange tomme butikkvinduene med «til salgs»-skilt speiler den enslige skikkelsen når hun langsomt kjemper seg fram. Ugress og grove gresstjafser stikker opp mellom flisene. Et tungt skydekke henger over Stubbekøbing og forårsaker tussmørke midt på dagen når jeg etter mange års fravær vender tilbake til hjembyen min på den danske øya Falster.

På turen rundt i barndommens gater kommer erkjennelsen ubønnhørlig: Teknokrater av nyliberalt tilsnitt og med blind tro på læresetningene fra New Public Management har klart å avvikle det lille samfunnet. De gatene der vi lekte på 1980-tallet, fører rett til konkurransestatens vrangside anno 2017.

Siden forrige gang jeg var her, har posthuset, slakteren, fargehandelen, gullsmeden, teknisk forvaltning, kroen, blomsterbutikken, to banker, havnekiosken, sykkelreparatøren, skatteforvaltningen, leketøysbutikken, Birgers herremagasin, tobakkshandelen, en bensinstasjon, brillebutikken, to radiobutikker, bokhandelen og bruktbutikken blitt stengt. Der apoteket lå, mangler flere av de flotte messingbokstavene: «..tubb. købing. potek» står det nå. Bak de amputerte ordene og den store rødhvite plakaten med telefonnummeret til eiendomsmekleren ligger lokalene øde og støvete. Tre billig­butikker kjent for dagligvarer av lav kvalitet, holder fortsatt åpent: Netto, Fakta og Aldi.

Fakta:

falster

• Falster er Danmarks sørligste øy.

• Etter kommunal­reformen i 2007 ble de inntil da fire kommunene på Falster slått sammen med to kommuner på øya Lolland til nye Guldborgsund kommune.

• Stubbekøbing er en by nord på Falster, med 2304 innbyggere (2017). Fram til kommunalreformen var den administrasjonssenter i tidligere Stubbekøbing kommune.

Strukturert bort

Mens jeg går og tenker på at eiendomsmekleren forhåpentligvis har en god salgstale klar hvis telefonen plutselig skulle ringe, summer et sær­preget kjøretøy inn i synsfeltet. En person på en handikapscooter med fire hjul plasserer seg midt i hoved­gata uten å måtte bekymre seg for annen trafikk.

Jeg skynder meg i motsatt retning, forbi det nedlagte rådhus der foreldrene mine giftet seg i 1983. Et valgspråk høyt oppe på fasaden skulle styrke autoriteten til lokale myndigheter: «Loven er lik for alle», hevder sitatet troskyldig. Men siden strukturreformen fra 2007 ser loven ut til å være bøyd i en retning som ikke har vært gunstig for folk i Stubbekøbing. Det ser mer ut til at dette skjebnesvangre politiske tiltaket forkrøpler det lokale demokratiet og skader folks mulighet for å ta ansvar for sitt eget liv, sin egen by og sin egen framtid.

Stubbekøbing kommune ble slått sammen med fem andre kommuner og har nå i ti år vært en del av storkommunen Guldborgsund. Siden den gang har ikke Stubbekøbing hatt sine egne politikere til å ivareta innbyggernes interesser. Beslutninger som angår Stubbekøbing tas nå i en større by mange kilometer unna det forlatte rådhuset – og hvis vi skal dømme etter den skjebnen som har rammet den gamle kjøpstaden, tas disse beslutningen av politikerne som bryr seg om helt andre ting. Byens beskjedne folketall på omkring 2000 utgjør bare tre prosent av de 60.000 i storkommunen.

I årene da Stubbekøbing ble forvandlet til en spøkelsesby, var det opprinnelige nærdemokratiet fjernet, slik at ingen protesterte eller grep inn. Byrådet var nedlagt som et ledd i strukturreformen. På landsplan medførte dette angrepet på Danmarks demokrati at antallet kommunepolitikere ble skåret ned fra 4647 til 2520. Antallet kommuner ble redusert fra 271 til 98. Som så mange andre steder i Danmark bidro strukturreformen til å suge livet ut av Stubbekøbing, som havnet i en selvforsterkende spiral av tapte arbeidsplasser, fallende huspriser og butikkdød.

– Kommunesammenslåingen har vært dyr for Stubbekøbing, sa byens forrige ordfører nylig til en lokalavis.

Den russiske idrettsministeren

Inne i byens biljardklubb ruller ballene over den blå filten. De blanke kulene gir fra seg myke klink når de treffer hverandre. Jeg presenterer meg som frilansjournalist. Men den eldre herren ved bordet misforstår den engelske delen av ordet og introduserer meg videre til en yngre medspiller som friluftsjournalist. Jeg forteller at jeg skriver mye om Øst-Europa. Har jeg hørt at det har kommet en ny russisk idrettsminister? Vet jeg hva han heter? Den eldre biljardspilleren tar en liten pause for å bygge opp spenningen: Ivan Stå-på-vannski! Det ler vi en del av før jeg tar min avskjed og partiet går videre.

Ute i de øde gatene har en del bruktbutikker og antikkhandlere kommet til. De fleste har stengt i dag. Det ser ut til at butikklokalene nå fungerer som lager for netthandel. Et par steder står det et telefonnummer på døra, slik at man kan ringe hvis man får øye på noe interessant gjennom vinduet.

Kundene blar gjennom kleshengerne med avlagte klær i Røde Kors-butikken, som er et unntak. Bak disken står 67 år gamle Bente Kok.

– Det går jo feil vei, konstaterer hun når praten kommer inn på situasjonen i Stubbekøbing.

– Det er ikke noe fart i byen. Det skjer ingenting. Jeg tenker ofte at det er synd. Hvorfor foregår det ikke noe?

Stille og fredelig

Fra bakrommet strømmer det monoton lyd fra en radio. Spørsmålet blir hengende i luften.

Kok er pensjonert hjemmesykepleier og arbeider som frivillig i butikken. Hun har bodd i Stubbekøbing i mange år og sammenligner med tidligere:

– Før sa jeg ofte hei, stoppet opp og snakket med folk. Men det er ikke mennesker i gatene lenger. Bortsett fra en og annen som er ute for å lufte hunden. Så det er litt kjedelig, sier hun og henger opp et par bukser.

Det var både ansatte på regnskapskontoret og flere lokale politikere som følte ansvar for hvordan det gikk i byen, husker ekspeditøren om den nedlagte forvaltningen. Det står i motsetning til i dag. Ikke et eneste medlem av det nye bystyret i Guldborgsund bor i selve Stubbekøbing. Etter kommunesammenslåingen bekymrer Bente Kok seg særlig for de eldre, som ikke opplever samme nærhet hvis de har et ærend hos det offentlige:

– Det må være litt vanskelig for de gamle, tenker jeg. De skal til Nykøbing og må ta bussen eller få noen til å kjøre for seg, sier hun.

Røde Kors-medarbeideren prøver å se lyst på det.

– Men det er jo fredelig og stille. Byen ligger tett på vannet og naturen, og det er jo fint.

Dessuten gleder Bente Kok seg over at butikken har en pen omsetning til tross for de lave prisene på klærne. Så vender hun seg igjen mot arbeidet.

Om bord på Elly Kynde

Å se hjemstedet igjen får tankene til å fly. Vennene mine flyttet. Familien min flyttet. Jeg bodde mange år i utlandet og reiste rundt i Ukraina, Russland og Kaukasus. Jeg brukte mye tid på å prøve å forstå hvorfor Sovjet­unionen brøt sammen. De sovjetiske og postsovjetiske tragediene var fascinerende, synes jeg.

Men nedgangen jeg bevitnet i den delen av verden, hadde ikke noe med opphavet mitt å gjøre – den var løs­revet fra meg selv. Med hvert skritt i Stubbekøbings avfolkede gater oppløses den illusjonen mer og mer og det står uhyggelig klart at feilslåtte og udemokratiske samfunnseksperimenter ikke lar seg begrense til 1900-tallet eller den tidligere østblokken.

Jeg går ned til havna. Silhuetten av graffiti vi sprayet for 20 år siden kan fortsatt skimtes på en værbitt betongvegg langs kaia. Måkene skriker. Forlatte gravemaskiner gjemmer seg mellom store grushauger som uhyrer fra fortida. Vinden slår hardt i ansiktet. En ensom fiskeskøyte har lagt til. Her drikker to fiskere kaffe. Et par dråper regn trommer mot vinduet, mens taklampa i det trange rommet kaster et skjær over det mørkegrønne sundet. Ute i den tåkete horisonten aner vi Farøbroa, som en smal overgang til en annen verden. I kabinen er det et kaos av søtningstabletter, gummi­hansker og lightere. Skipper Ole Kristensen har skjeggstubber og kjeledress. Fra plassen bak instrumentpanelet navigerer han «Elly Kynde» ut i Østersjøen på jakt etter torsk, sild og rødspette. Han roser byen for den rike historien og de vennlige beboerne. Men han ergrer seg over tilbake­gangen i Stubbekøbing.

– Det er ikke noen framdrift. Det står stille. Utviklingen gikk helt i stå. Byen er død, sier den 60 år gamle fiskeren.

Han tar enda en slurk kaffe. Røyken fra sigaretten siver opp mot taket.

– Og det ser ut ikke til at det kommer til å skje noe. Det er ikke tegn på noen oppblomstring. Det går bare en vei, sier Kristensen.

Om bord på skøyta arbeider også 28 år gamle Thomas Buch. Kjeledressen hans er blå, skjeggstubbene en anelse lenger.

– Det går nedover, bekrefter han på den karakteristiske lokale dialekten og gir seg til å ramse opp den lange lista med butikker som har stengt de siste årene.

– Det er nesten ingen butikker igjen. Et par damefrisører holder fortsatt åpent. Og så er det alle de retro­butikkene, ja, de har vi snart for mange av. De selger bare gamle ting, fortsetter den unge fiskeren.

– Det gjør at folk ikke vil flytte hit. Folk flykter også for å finne jobber. Det er ikke nok jobber her lenger.

Allerede som gutt hjalp han til hos fiskerne, dro ut sammen med dem og hjalp dem med å losse.

– Jeg har aldri villet være annet enn fisker. Fra jeg var ni år gammel rekte jeg rundt ved havna. Og skulket kanskje skolen en gang imellom fordi jeg heller ville her nede. Jeg tilbrakte all tida ved havna, husker Buch.

De vanskelige tidene preger ikke bare Torvet og Vestergade, men kryper helt ned til kaikanten. Gleden ved å arbeide som fisker blandes med en frykt for framtida.

Når skipperen på Elly Kynde går av med pensjon om noen år, skaper det usikkerhet for den yngre kollegaen.

– Det blir mer og mer stille ved havna for hvert år. De gamle fiskerne som jeg alltid har kjent, forsvinner og det kommer ikke til noe nye. Det er stort sett ikke noe aktivitet her nede lenger, forteller Buch.

Kjennemerket

Kornsiloen er heller ikke i bruk lenger, men det vil være fint med et overblikksbilde til artikkelen oppe fra den høye bygningen.

– Bli med opp i Stubbekøbings største kjennemerke, sier havnefogd Henrik Andersen imøtekommende og roter med et nøkkelknippe.

Den enorme betongstrukturen er grønn av fukt og manglende vedlikehold. En kraftig metalldør runger når han lukker den etter oss. Vi går inn i mørket. En ram lukt av råttent korn strømmer mot oss. Tykt spindelvev vokser fritt i hjørner og kroker. Heisen skramler faretruende hele den lange turen opp. Den trange heisen har så vidt plass til oss. Lyspæra har gått. Henrik lyser for oss med mobiltelefonen sin.

– Du bør helst ikke lene deg inn til siden her, da risikerer vi å bli sittende fast, lyder stemmen hans gjennom den metalliske støyen.

Det gir et sug i magen når vi kommer ut på taket av siloen. Eneboliger og middelaldersmug bukter seg under oss. Avhengig av vinkel, lysinnfall og årenes avtrykk får teglsteinstakene forskjellige røde nyanser. Til sammen danner de en sammensatt mosaikk utover det nordøstlige Falster. Der borte står kirka, der komponisten Frederik Magle framførte sin første salme allerede som sjuåring.

Livet inne i byen

Der borte bak skolen skimtes Vænget – fotballbanen der den tidligere landslagsspilleren Claus Jensen tok sine første driblinger. Og der nede snor Grønnegade seg, der den garvede krigsreporteren Jan Stage slentret av sted etter sigaretter i den nå stengte havnekiosken – når han ikke risikerte livet i en av de mange blodige konfliktene i verden.

Stage var så glad i Stubbekøbing at asken hans nå ligger spredt der bølgene slår opp mot «Elly Kynde» … Henrik avbryter strømmen av tanker. Det viser seg at jeg gikk i klassen til sønnen hans, og vi utveksler nyheter fra de siste tiårene. Havnefogden påpeker fordelene ved å bo i en by som Stubbekøbing.

– Tidene er som de er, sier han og slår ut med armene.

– Men jeg ser positivt på det: Vi har en fin gjenbruksplass. Vi har et bilverksted, slik at du alltid kan få reparert bilen din. Skolen er veldig god. Hvis jeg får bruk for en spiker, en skrue eller en lyspære, sykler jeg bare opp i Vestergade og henter den hos XL-Byg, sier Andersen.

Men mangelen på arbeidsplasser er et problem, innrømmer havnefogden, som heller ikke er blind for at alle butikkene som er stengt, gir et trist inntrykk.

– Det skyldes at folk handler andre steder, det kan vi ikke komme utenom.

Den optimistiske havnefogden har snakket seg varm og framhever begeistret noen flere av Stubbekøbings fortrinn for eksempel barnehagen og lekehuset. Dessuten er det stor støtte til både fotballklubben og badmintonklubben, påpeker han.

– Det er faktisk mulig å leve hele livet innen byen, hevder han.

Å koble sammen opplevelser

Kanskje det er noe i optimismen til Henrik Andersen. Et par nye plansjer i Bogøferjas venteskur forteller at initiativet Stubbekøbing Områdefornyelse nå prøver å piffe byen litt opp. Det kommer både fiskemotiver på fortauet og en utsiktstrapp ved havna, der folk kan la blikket gli ut over Grønsund. Dessuten oppføres en vinkeplass, slik at de besøkende kan vinke til de som kommer inn med ferja, forklarer informasjonstavlene pedagogisk.

Det viser seg at et departement har bevilget et par millioner kroner til prosjektet. Noen konsulenter har i den forbindelse skrevet en 52 sider lang rapport, med begreper som «utviklingspotensial» og «utnyttelse av byrom». De vil «koble sammen byens opplevelser slik at det oppstår synergi». De beklager seg over at «byrommene ikke inviterer til å utforske». Det er åpenbart et problem at Havnegade «ikke markerer seg i sitt uttrykk». Vi får inntrykk av at årsaken til Stubbekøbings svakheter er «manglende sammenhenger både i bymessig struktur og mellom attraksjoner og eventer».

Helt i overensstemmelse med den herskende samfunnsoppfatningen tar konsulentene for gitt at Stubbekøbing skal konkurrere med andre byer om å tiltrekke seg turister og private investeringer.

Rapporten nevner imidlertid ikke med et ord det ironiske i at politikere på Christiansborg gir Stubbekøbing en almisse for å sminke over skadene av sin egen feilslåtte politikk. Etter avviklingen av nærdemokratiet og de faste stillingene og inntektene som gikk tapt på grunn av strukturreformen i 2007, kan områdefornyelsen snarere oppfattes som en hån mot innbyggerne og et forsøk på å tivolisere byen de bor i.

Tett mellom drammene

Etter en lang arbeidsdag er det mange som samles på det stolte vertshuset Landmanden. Kraftige karer i slitesterke, oransje klær tømmer det ene settet øl og bitter etter det andre. Sigarettrøyken ligger som et tykt slør i lokalene. Selv om det er hverdag, er det godt med folk. Det skåles og praten går høyt. En middelaldrende dame på en barstol i hjørnet snøvler når hun bestiller mer å drikke. Jeg tømmer raskt glasset og forlater bevertningen.

For siste gang passerer jeg rådhuset og fasaden med den mer eller mindre treffende livsvisdommen. Bygningen rager opp i de mørkegrå skyene som et trist monument over de ofrene karrierepolitikere, konsulenter og prosjektledere står klare til å dele ut for å konsolidere konkurransestaten. Jeg ser opp og får på øye enda et ordtak utformet med tunge smijernsbokstaver på de røde mursteinene. De bevingede ordene fungerer nå som en bønn eller en sarkastisk kommentar rettet mot strukturreformens opphavsmenn: «Lad dem styre som forstaae det».

feature@klassekampen.no

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk