Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
Er det greit å spise oppdrettslaks? Bare noen små biter? Espen Klouman Høiner møter sin samvittighet på legekontoret.
Kunst med stor K

Nok en gang følte jeg meg dårlig etter å ha bestilt noen makibiter med oppdrettslaks fra sushi- sjappa på hjørnet. Det gikk som regel greit. Giftstoffene lot seg vanligvis presse ut gjennom magekramper og svettetokter i løpet av natta og lå igjen i et søkkvått sengetøy morgenen etter. Nå var jeg dårlig på tredje dagen. Jeg hadde lest et sted at oppdrettsnæringa hadde begynt å tilføre formalin i kjemikaliemiksen for å få bukt med lakselusen i anleggene, men antok, som de fleste andre vil jeg tro, at dette ikke ville gå utover helsa til den vanlige konsument. Men tre dager med feber, svimmelhet, blodige brekninger og diaré fikk meg nå til å oppsøke mitt lokale legekontor på Oslos østkant.

Det var trangt om plassen på venterommet. Det skulle nok skrives ut en god del sykemeldinger, og henvisninger til spesialister før det ble min tur. Hadde det ikke vært for effektiviseringsidealet i det norske helsevesenet ville lengden på køen virket rimelig demoraliserende, men jeg trøstet meg med at det var i fastlegens interesse å gjøre unna pasientundersøkelsen så raskt som mulig for å øke antallet konsultasjoner og dermed sikre inntjening til enkeltmannsforetaket.

Jeg fisket opp iPhonen for å slå i hjel tida med litt scrolling i facebook-feeden. Vennekretsens poster på sosiale medier var et innblikk inn i kulturfeltets innerste. Mitt ekkokammer var befolket av landets kunst- og kulturarbeidere. Ikke ulikt befolkningen for øvrig, var det en sterk meddelelsestrang hos landets kunstnere. Ja, uavhengig av hvilken disiplin eller uttrykk man arbeidet med, det være seg eksperimentelt eller konvensjonelt, bredt eller smalt, var sosiale medier den perfekte kommunikasjonsplattform for å spre sitt kunstneriske budskap. Feeden var proppfull av ytringer: Forfatteren: «I dag er jeg glad – romanen min på bokhandlernes bestselgerliste!», skuespilleren: «Er så stolt av arbeidsplassen min – 260.000 besøkende på teatret i år – rekord!», filmregissøren: «Our movie was the second biggest Norwegian export of this year with 233,410 total foreign tickets sold!», billedkunstneren: «Utstillinga i Amsterdam var en gedigen suksess. Fullt hus og en haug med kjøpere!», og musikeren: «Plata vår har fått nok en 5-er! Løp og kjøp!».

Fakta:

Espen Klouman Høiner:

• Espen Klouman Høiner (født 31. august 1981, fra Nesodden i Akershus) er en norsk skribent, skuespiller og regissør, utdannet ved Statens Teaterhøgskole.

• Denne teksten handler om å ta personlig ansvar under nyliberalismens kår. Gjennom en dialog med den fiktive skuespilleren Eline K. Hansen tar Klouman opp tidens aller største spørsmål – uten dermed å glemme de minste.

Tiden putret av gårde der jeg satt og scrollet meg nedover, anerkjente oppdatering etter oppdatering med likes, hjerter eller andre egnede uttrykksikoner. Det var behagelig å sitte slik, ja, det var virkelig tilfredsstillende å kunne uttrykke en slik raushet for sine medmenneskers medgang med noen enkle tastetrykk. Det hendte selvfølgelig at det dukket opp en litt ubehagelig erkjennelse av at mine egne meritter ikke sto helt i stil til mine kulturvenners suksess, men følelsen lot seg som regel kvele med å bruke litt ekstra tid på en velformulert gratulasjonshilsen i kommentartråden.

Jeg sank etter hvert lenger og lenger ned i feedens meditative tilværelse. Sakte, men sikkert forsvant oppmerksomheten for omgivelsene rundt meg, lydene fra det folksomme venterommet ble til en jevn dur i det fjerne.

Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet slik, hensunket i telefonens verden, da jeg plutselig hørte navnet mitt.

Noen kalte på meg. Men jeg så ingen leger, det var ikke noe helsepersonell å se. Igjen hørte jeg navnet mitt. Og der, fra benkeraden på den andre siden av venterommet, der satt hun som kalte på meg. Ja, der satt hun, med armen i fatle, med blått øye og etter hva jeg kunne bedømme, en nokså provisorisk bandasjering av hodet. Der satt hun. Eline K. Hansen. Hvis kunstneriske virke jeg har fulgt med undring og beundring helt siden vi sammen avsluttet våre studier ved Teaterhøgskolen og tok fatt på arbeidslivet, eller arbeidsmarkedet, alt etter som. Nå satt hun her, rett overfor meg, på venterommet på mitt lokale legekontor og påkalte min oppmerksomhet.

– Jeg synes du ser blek ut, Espen? Er det Hellelands kulturpolitikk som omsider har tatt knekken på deg?

– Heh, nei, jeg tror ikke det. Nei da, dette er nok heller en selvpåført, kroppslig smerte. Hva med deg? Et arbeidsuhell?

– Ja, det kan du si. Jeg havnet i en aldri så liten disputt med en av disse fremoverlente og kreative mellomlederne i kulturlivet som ville fortelle meg hvordan jeg kunne utvikle publikumspotensialet i kunsten min, med litt konsulenthjelp fra PR-bransjen. Jeg likte i hvert fall ikke det jeg hørte, for å si det sånn. Hva med deg?

– Hehe. Nei, jeg har bare spist no dårlig fisk.

– Oppdrettslaks?

– Ja.

– Ja vel, ja. Da er det vel ikke bare i kroppen lidelsen sitter? Hva med sjelen, Espen? Du vet vel bedre enn å stilne sulten med det den mørkeste næringa i landet har å tilby? En næring som ødelegger livsgrunnlaget til kystfiskerne, en næring som med viten og vilje motarbeider og sår tvil om all vitenskapelig, uavhengig og faktabasert forskning som viser at belastningen på miljøet er katastrofal, en næring som ikke bare dreper villaksen, men som utsletter alt av liv i fjordenes økosystemer, og som svekker demokratiet vårt ved å lokke våre folkevalgte inn i oppdrettsbransjen som storinvestorer. Det er nyttige idioter som deg som gjør at Per Sandberg sover godt om natta, Espen. Bør ikke det være nok til å gi deg sjelelige sår?

– Jo da jo da, jeg tenkte bare ikke så klart når jeg bestilte den sushien.

– Hæh?

– Altså, det var bare snakk om et par sushibiter.

– Faen, Espen. Hører du hva du selv sier? Dette er en farlig miks av apati, ignoranse og hykleri. Klare symptomer på markedsliberale bivirkninger. Det var godt jeg møtte deg. Dette må vi snakke om.

Dette var de innledende ord i en høyst uventet, men svært så tankevekkende samtale mellom skuespilleren Eline K. Hansen og undertegnede, en samtale som satte spor.

Jeg vil tro at Eline K. Hansen ikke trenger noen nærmere introduksjon for leserne av denne avisen, men la meg likevel, for ordens skyld, kort redegjøre for Hansens profesjonelle virke som skuespiller og scenekunstner. Eline K. Hansen ble uteksaminert fra Teaterhøgskolen. Siden har Hansen på bemerkelsesverdig vis beveget seg i et slags skjæringspunkt mellom det eksperimentelle og det tradisjonelle – all den tid hun har vekslet mellom alt fra mindre tilgjengelige performance-prosjekter til mer konvensjonelle oppsetninger med et bredere nedslagsfelt – men, vel å merke, med sin kunstneriske integritet intakt. Eline K. Hansen kan kanskje beskrives som en slags postmodernistisk sammensmeltning av to motpoler. Min generasjons Liv Ullmann og Ingvild Holm – i ett.

Vel, tilbake til samtalen.

Eline: Å relativisere sine egne amoralske handlinger er en skummel øvelse, Espen. «Bare et par sushibiter med oppdrettslaks», holder ikke altså. Spesielt ikke for en som påstår å være scenekunstner.

Meg: Hæh? Hva skal det bety?

Eline: Nei, det betyr vel at ditt kunstneriske virke er på ville veier da. Hvis du, enten bevisst eller ubevisst, lar ignoranse og likegyldighet få styre livet ditt. Men kanskje jeg har tatt feil av deg? For alt jeg vet, er det «kunsten» som karrierevei som har virket forlokkende på deg? Ja, hva skal du med humanistiske idealer når du heller kan skape deg et navn og behandle kunsten som næring og drive samfunnsmaskineriet videre med markedsliberal verdiskapning. Det blir jo butikk av sånt.

Meg: Okei, greit. Jeg har driti meg ut. Jeg skulle ikke spist den laksen. Jeg skjønner. Men jeg anser meg selv, i all ydmykhet, for å være nogenlunde opplyst og med et oppriktig ønske om å forandre det bestående. Og ja, av og til makter jeg kanskje ikke å etterleve mine egne idealer, men jeg nek-ter å bli sittende fast i skammen over enkelte tankeløse feiltrinn. Da får man jo ingenting gjort.

Eline: Å nei, ikke si at du har blitt en av dem som tror at all skamfølelse skal ignoreres? At skammen i seg selv er en utdatert, ugyldig følelse. La det være klart – du skal kjenne skam hvis du spiser oppdrettsfisk. Du skal kjenne skam hvis du vurderer å takke ja til en nok en rolle i nok en nasjonsbyggende markedsføringspakke av en heltefortelling, der modige, staute, lysluggede menn bygger landet med å seile på flåter, krige mot tyskere og kjøre raske biler. Du skal kjenne skam hvis du kjøper plastposer på butikken. Du skal kjenne skam hvis du tror kampen for likestilling og mangfold bare handler om kulturell anerkjennelse, og ikke økonomisk redistribusjon. Du skal kjenne skam hvis du for bare et sekund tenker at kunst og kreativ næring har noe med hverandre å gjøre. Ja, du skal pines av skam, og ut av pinselen skal sinnet og raseriet fødes. Da, og bare da, snakker vi om et oppriktig raseri og et ektefølt engasjement som kan brukes til handling mot det bestående!

Meg: … Er du seriøs nå?

Eline: Virker jeg useriøs?

Meg: Altså, for meg høres det ut som du selv går rett i markedsliberalisme-fella med den argumentasjonen der. Selvfølgelig skal man være bevisst, men du lemper jo hele fellesskapsansvaret over på individnivå, helt i tråd med den blåblå politikken som føres.

Eline: Nei. Du må følge med, Espen. Jeg sier at skam skal være et nødvendig korrektiv for den som velger minste motstands vei og tilpasser seg markedets beleilige mekanismer, og med det undergraver selve fellesskapet.

Meg: Okei, nå er det kanskje svimmelheten som slår inn, men dette skjønner jeg ikke.

Eline: Nei, jeg merker det. Dette er egentlig ikke så komplisert. Kanskje hadde det vært enklere å henge med hvis du ikke stirret ned i den iPhonen hvert annet minutt. Jeg betviler ikke intensjonene dine, Espen – men mens du publiserer tankevekkende The Guardian-artikler om markedets rasering av velferdsstaten på Facebook, den største markedsplassen av dem alle – så jobber den blåbrune regjeringa ufortrødent videre i det virkelige liv med å skape en vidunderlig ny verden av fleksible, unike og innovative brukere med hver sin individuelle, ukrenkelig rett til å drive gründervirksomhet. Sagt med en uverdig parafrasering: «I dag er jeg først og fremst entreprenør, ikke først og fremst kvinne».

Meg: Så vi er føkka uansett, liksom? Skal vi bare sitte her i fire nye år og vente på at frelseren Jonas skal redde de siste stumpene av sosialdemokratiet?

Eline: Oooh! Hvis du tror Elite-Jonas makter å redde stumpene av sitt eget parti etter varslings-skandalen, har han uansett ikke sjans mot Hele Folkets Erna. Nei, Ap tapte allerede kampen om folket for fem år siden – etter det som må karakteriseres som det kløktigste politiske håndverksarbeidet i nyere tid.

Meg: Og hva var det?

Eline: Da The Solbergs åpnet dørene til Dagbladet Magasinet for en aldri så liten hjemme-hos-reportasje i 2013. Det var her det folkelige, styringsdyktige Høyre ble skapt. Bildene av det mildt sagt rotete, men akk, så sjarmerende furuhjemmet til Solbergfamilien var en genistrek – og det endelige nådestøtet mot Det norske Arbeiderparti. Men, sosialdemokratiet var dødt lenge før det. Gro og Jens har holdt stø privatiseringskurs mot det liberale meritokratiet siden åtti-tallet, de.

Meg: Shit, dette … dette er mørkt, Eline.

Eline: Det er klart det er mørkt, men det gjør det ikke mindre sant av den grunn. Hvis det noen gang var noen som helst tvil, ble den feid til side av Jensemann selv, da han fremforhandlet den ytterst lukrative million-royalty-avtalen for selvbiografien sin, og med det viste finger’n til solidaritetsprinsip-pet i bokbransjens avtaleverk. Hah! Hvis velferd er viktigst, min venn – glem din neste og tenk på deg sjæl!

Meg: Eline, vær så snill! Jeg må be deg stoppe. Jeg greier ikke tenke klart. Kvalmen velter seg opp i meg.

Eline: Er det nok nå? Okei, okei. Men la meg bare si – sånn før du kaster opp – at alt håp er ikke ute.

Meg: Er det ikke …?

Eline: Nei. Håpet ligger i Kunsten, Espen. Og da snakker jeg, som du sikkert har skjønt, ikke om den lille kunsten med liten k som lar seg verdivurderes og tallfestes med forbrukerveiledninger og terningkast. Nei, ikke den lille kunsten med liten k som tilpasser seg tidsånden, underlegger seg smaksdommer og danner partnerskap med næringslivet. Nei da, jeg snakker om Kunsten med stor K, den uregjerlige Kunsten med stor K, som ikke speiler virkeligheten, men som protesterer mot den. Kunsten med stor K som bærer med seg all verdens urettferdighet, smerte, fortvilelse, eksistensiell ensomhet og utenforskap. Kunsten med stor K som fyller tomrommet, som utvider språket, som utfordrer oss til å søke nye forståelsesformer, som maner til opprør og som krever at vi ser det fremmede i oss selv. I denne Kunsten med stor K, Espen – ligger det vi søker, der ligger Humanismen og Håpet og venter på oss.

Meg: Men, men …

Eline: Du må gå nå, Espen. De kaller på deg. Hører du ikke? Legen roper navnet ditt. Gå nå, Espen.

Meg: Nei, vent litt! Men hvordan går vi fra håp til endring da? Hvordan knytter vi håpet til handling?

Eline: Det gjør vi med Fagbevegelsen, Espen.

Meg: fagbevegelsen?

Eline: Fagbevegelsen med stor F. Det er der det alltid starter. Gå nå – så ses vi på den andre siden. God bedring og godt nytt år!

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk