Lørdag 6. januar 2018
GAMMEL RESEPT: Oppskriften på en skandalesak er fulgt til punkt og prikke i Trond Giskes tilfelle, mener medieprofessor Paul Bjerke. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
Anonyme kilder, negativt personfokus og moralsk patos er vanlige ingredienser i en medieskandale:
Oppskrift på skandale
Undersak

#Metoo gjorde saken mulig

Varslingene som satte i gang de siste ukenes mediesak om Trond Giske, kom i kjølvannet av #metoo, påminner professor og ekspert på politisk kommunikasjon Eli Skogerbø.

Det gjør sakens bruk av anonyme kilder spesiell – og lettere å forsvare, mener hun.

– #Metoo har nettopp åpnet for at både åpne og anonyme personer har kunnet komme til orde i samfunnsdebatten med sakskomplekser som det tidligere ikke har vært mulig å varsle om.

Spørsmålet er hva som veier tyngst – kravet om åpne kilder eller kravet om å beskytte kildene fra forfølgelse. Det er et helt vanlig journalistisk dilemma, påpeker Skogerbø.

– I denne konteksten forsterkes også kildevernet av de ulike maktforholdene mellom aktørene. Nettopp dette har også #metoo vært med på å bevisstgjøre om.

– Likevel er det ikke bare varslerne som har vært anonyme i denne saken, men også sentralt plasserte kilder i Ap-ledelsen?

– Ja, man skal ikke være naiv. Flere typer kilder kan ha brukt mediene til å få fram sine saker her, og begge parter kan ha sin egen agenda. Men hvem som gjør hva, er det for tidlig å analysere.

Politikerskandaler er en viktig del av demokratiet, men de stiller sterke krav til presseetikk, sier medievitere.

Medier

I boka «Skandalenes markedsplass. Politikk moral og mediedrev» fra 2009 presenterte statsviterne Anders Todal Jenssen og Anders Fladmoe ti bud for den som vil skandalisere.

«Unngå å stå åpent fram som kilde om det er mulig. Du kan selv bli forsøkt skandalisert», lyder ett av budene. «Framsettes det mange nok påstander om uredelighet og udugelighet, vil noe feste seg», lyder et annet.

– Vi skrev dette litt polemisk og satte det på spissen, men det er absolutt en del likhetstrekk mellom disse budene og gangen i Giske-saken, sier Anders Fladmoe.

De ti budene er basert på undersøkelser de to statsviterne hadde gjort av dekningen av fire politiske skandaler i Norge. De er også inspirert av 500 år gammelt tankegods, nemlig Niccolò Machiavellis «Fyrsten», forteller Fladmoe – og slik sett også den pågående Giske-saken seg inn i eldgammel maktkamptradisjon.

Fakta

Politisk skandale­journalistikk:

• Journalistikk som tar sikte på å avdekke lov- eller normbrudd begått av en politisk leder eller maktperson.

• Pressen legitimerer sine avsløringer, i noen tilfeller basert på anonyme kilder, med at personens handlinger har betydning for befolkningens tillit, og at det derfor er viktig at informasjonen kommer ut.

• Eksempler på tidligere politikerskandaler som har endt med avgang, er Gerd Liv Valla-saken (2008), Åslaug Hagas stabbur (2008) og Per Ditlev Simonsens skattesak (2007).

Hvem lekker?

Medieprofessor Paul Bjerke er enda tydeligere på at dekningen av Trond Giske følger en velkjent dramaturgi.

– Jeg vil si at oppskriften på en skandalesak, slik de er formulert i disse ti budene, er fulgt til punkt og prikke i Trond Giskes tilfelle.

Ikke minst er Bjerke opptatt av Giske-sakens hyppige bruk av sentrale og innflytelsesrike, men anonyme kilder. Når deler av partiet systematisk begynner å lekke, bør man stille seg noen spørsmål.

– Det mest interessante spørsmålet er ikke alltid hva som lekkes, men hvem som lekker, og hvorfor. Det er vanskelig å ettergå slike spørsmål journalistisk – pressen vil alltid være opptatt av kildevernet. Men det er altså noen som systematisk og konsekvent har lekket informasjon som passer dem. Hvorfor det?

– Er det et problem? De anonyme kildene har tross alt bidratt til at vesentlig informasjon kommer på bordet?

– Jeg tror mediene bør tenke gjennom om de ønsker å være redskap for dem som lekker. Mediene bringer videre det som passer én part, mens den andre parten nærmest blir satt sjakk matt.

Bjerke får støtte fra medieprofessor Svein Brurås, som også advarer mot at den ene parten får dominere debatten.

– Jeg har tenkt en del på at Giske selv bør få en reell mulighet til å forsvare seg. At ikke alt han sier til sitt forsvar, umiddelbart blir latterliggjort, sier Brurås.

– Det er farlig når en som blir utsatt for et sånt mediekjør, opplever at det ikke lenger er noen vits i å forsvare seg. Det er viktig at hans støttespillere kommer til å orde.

Samstemmig dom

Med jevne mellomrom dukker de opp, medieskandalene som i en periode overtar nyhetsrommet fullstendig. Mens knapt noen følger med på hva som foregår under regjeringsforhandlingene mellom Høyre, Frp og Venstre på Jeløya, kom lekkasjene minutt for minutt fra Arbeiderpartiets sentralstyremøte mandag denne uka, der Giske-saken sto på dagsorden.

Politikerskandaler begynner gjerne med et normbrudd, påpeker Paul Bjerke. Enten det dreier seg om et bordellbesøk i Riga, som Bård Hoksrud ble fersket for i 2011, eller skatteunndragelser ved hjelp av en sveitsisk bankkonto, som Per Ditlev-Simonsen ble tvunget til å erkjenne i 2007, er normbruddet såpass tydelig at det er egnet til å utløse umiddelbare reaksjoner.

I tillegg er det avgjørende at flere enn én redaksjon kaster seg på. Spenningsmomentet i sakene er om drevet ender med avgang eller ikke.

– I den sammenheng er ofte kommentariatets rolle sentral. I Giske-saken har kommentatorene vært uvanlig samstemte, og de presenterer alle saken i den samme tolkningsrammen, nemlig at dette i første rekke er en trakasseringssak, og i mindre grad en maktkamp, sier Bjerke.

I høst kom boka «I medienes søkelys», som psykologiprofessor Fanny Duckert har skrevet sammen med Kim Edgar Karlsen. Her belyser forfatterne de personlige omkostningene ved det å havne i sentrum for et mediedrev.

– Jeg må si jeg er blitt overrasket over flommen av anonyme fakta, sier Duckert.

I boka beskriver informantene blant annet den ekstra belastningen det medfører når motparten er anonym.

– At man ikke vet hvem kildene er eller hva anklagene inneholder, er i seg selv en veldig sterk kilde til belastning. Det øker følelsen av hjelpeløshet – hva er det man skal svare på? Og til hvem?

Alle varslene i Giske-saken var anonyme inntil i går, da Line Oma sto fram som en av varlserne i en NRK-artikkel (se politikk, side 7).

– Ensidig demonisering

Medieprofessor Svein Brurås har også arbeidet med personlige omkostninger i forbindelse med mediedrev. Han ledet granskingsutvalget Presseforbundet satte ned etter statsråd Tore Tønnes dødsfall.

I gjennomgangen av medie­dekningen av Tønne-saken påpekte utvalget at dekningen i for stor grad var preget av personfokus og karakteristikker av Tønnes personlige egenskaper.

– Ser man samme tendens i omtalen av Giske?

– Ja, det tror jeg. På mange måter mener jeg mediene har gjort en god jobb i Giske-saken, for det har vært viktig at varslene kommer fram. På den andre sida har vi mediedrevet som oppstår i redaksjonene, denne sitrende følelsen av makt, av å være på den gode sida. Da blir det lett en ensidig demonisering av den som er i søkelyset, sier Brurås.

Demoniseringsfare til tross – et samfunn uten politikerskandaler er heller ikke ønskelig, mener Paul Bjerke:

– Et svensk medieskandaleoffer uttalte at selv om han holdt på å gå under, er det viktig med denne type journalistikk. Den er en nødvendig del av demokratiet, påpeker Bjerke.

kultur @klassekampen.no

Tirsdag 19. juni 2018
Opposisjonen på Stortinget er kritiske til at Lovdata tar 12.500 kroner for tilgang til alle høyesterettsdommer på nett. – Vi ber regjeringen utrede hva det vil koste å få tjenesten gratis, sier Jenny Klinge (Sp).
Mandag 18. juni 2018
Litteratur- og ­kulturdelen i engelskfaget skal reduseres. Professor Aud Solbjørg Skulstad frykter at tanken om engelsk som et dannelsesfag er i ferd med å forsvinne.
Lørdag 16. juni 2018
Jakob Weidemann lot seg tydelig begeistre av modernismens helter. I en ny utstilling følger vi hans reise fra prøvende aktmaler til abstraksjonens pioner.
Fredag 15. juni 2018
Skal Høyesteretts avgjørelser være gratis tilgjengelig på nett? Det er kjernen i en konflikt mellom Lovdata og ytringsfrihetsaktivister.
Torsdag 14. juni 2018
Frustrasjonen over de store forlagenes markedsmakt vokser. Arve Juritzen og flere andre mindre forleggere opplever at det ikke er likebehandling.
Onsdag 13. juni 2018
Nesten halvparten av barne- og ungdomsbøkene som løftes fram som nye og populære på Ark.no, kommer fra eierforlaget Gyldendal.
Tirsdag 12. juni 2018
Ark bruker nettbokhandelen sin til å profilere feelgood-satsingen Lesetid fra eierforlaget Gyldendal. Nok et tegn på at bokhandlene flytter grensene for skikk og bruk, mener bransjefolk.
Mandag 11. juni 2018
Tv-seriene får lengre og lengre episoder. Det risikerer å spenne bein for serienes suksess.
Lørdag 9. juni 2018
Folk er villige til å betale 125 kroner for å se ferske filmer på nett, viser Nettkinos første tester. Men de store kinokjedene nekter å bli med.
Fredag 8. juni 2018
Sendingene til Radio Latin-Amerika blir forstyrret av kanaler fra Sverige. Men staten vil ikke gjøre noe med det.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk