Klassekampen.no
Fredag 5. januar 2018
Fra plasthavet: Billig frukt og grønt i våre matbutikker plukkes gjerne av immigranter for luselønn, skriver Stefan Sundstrøm. Her en ghanesisk arbeider i det såkalte El Mar de Plástico, 30.000 hektar med drivhus det sørlige Spania.Foto: Samuel Aranda, AFP/NTB scanpix
Jo, jeg tror på mangfold i kulturen. Og jeg tror på mangfold i matfatet.
Mangfoldsblues

Jeg fortsetter å mase om mangfold. Selv om det er et ord som har falt i verdi. Omtrent som multikulti. Angela Merkel sa for noen år siden at hun var så lei av multikulti. Vi som fremdeles tror på mangfold, er kjønnsforvirrede stakkars jævler som danser omkring i slitne plysjbukser og spiller fløyte. Antakelig med en inkalue på hodet. Ja, dere vet. Men uten mangfold dør vi.

Liberale personer som Jan Björklund i Sverige og Angela Merkel har lenge tatt til orde for mangfoldets velsignelser. Det de mente med mangfold, var en særegen variant. Det skulle bli et mangfold av aktører i skole, pleie og omsorg, slik at man kunne velge. Gjennom konkurranse mellom en masse små private aktører skulle kostnadene for velferd og skole presses ned. Så nå har vi en hel generasjon av pleiepersonale som har sagt opp og flyttet til Norge på grunn av urimelige arbeidsforhold, de små private aktørene går konkurs på løpende bånd og kjøpes opp av store internasjonale foretak. Sverige er et av de mest deregulerte landene i verden. Så det er forståelig at mangfold er et ganske utslitt ord.

Det nyliberale mangfoldet, som altså ikke er noe mangfold, har gitt oss fjell av like tomater i grønnsaksdiskene. De vanlige, billige tomater, som de fleste kjøper, er veldig like over hele Europa. Det dreier seg om de samme fem eller seks typer, samme knøttlille utvalget i Dalarna, i Oslo og i München.

Mange av tomatene kommer fra El mar de Plástico – plasthavet, som det kalles. Det er 30.000 hektar med drivhus i Almería i det sørlige Spania. Har du spist billige økologiske tomater fra Spania, er de nesten sikkert derfra. Økologiske tomater er jo bra, men grunnen til at de er så billige, er at folk jobber for minimumslønnen, 707 euro i måneden. Eller enda mindre, for mange av de billige økologiske tomatene plukkes av illegale – altså immigrantene fra Nord-Afrika som hånes av disse tidligere liberale mangfoldstilhengere.

Det er for jævlig, men det jeg ville snakke om – bortsett fra at det er distributørene som tjener på dette, ikke engang bøndene, de er nødt til å betale luselønn til folk for selv å overleve – er at disse tomatene er dyrket fram for å gi stort volum og tåle transport, ikke for å være gode og næringsrike. For det er de ikke. Du merker forskjellen i smak med en gang hvis du handler på et lokalt marked i Italia eller Hellas, der de selger tomater som ikke kan håndteres av de store matgigantene. Eller om man, som jeg, dyrker tomater selv.

At næringsverdiene i grønnsaker har sunket katastrofalt siden 1970-tallet, er noe vi sakte begynner å bli klar over. Det liberale såkalte mangfoldet har et svar på dette: Vi kan kjøpe vitamintabletter eller såkalte superbær i dyre dommer. Gojibær for fertiliteten, akajibær for kolesterolet – selv om det har vist seg at ville tyttebær, som er helt gratis, er mye bedre. Egentlig er all mat som har blitt dyrket på en fornuftig måte, supermat, og spiser man et mangfold av ulike typer får man i seg alt det man trenger.

Man har altså fjernet vitaminer og antioksidanter fra maten vår og man dyrker fastfood fra noen få råvarer som mais, kylling og hvete (som i dag bare finnes i noen få, høyproduktive slag).

De som ikke har råd å kjøpe de ekstra sunne superfruktene ved siden av, blir jo mette likevel. Feilernærte og overvektige. Og syke. Så mangfoldet som skulle oppstå fra frihandelen, det vil si at kapital og varer fritt skal bevege seg på tvers av grensene, er blitt det motsatte.

Da Sverige ble med i EU, ble det snakket mye om de fire frihetene. For personer, varer, tjenester og kapital.

Den førstnevnte friheten ble det jo ikke så mye av. De tre andre trives derimot godt, spesielt friheten for kapitalen. Så mangfold er nokså nedslitt ord.

Men jeg fortsetter å tro på mangfold. På alle områder av livet, faktisk.

Genetikken er ett eksempel. For dere vet hva som skjer når folk stenger seg inne og nekter å slippe inn gjester: Det blir innavl og enfold for hele gjengen.

Jeg tror på mangfold innen kulturen. Jeg liker fioler og hardingfele, men det var likevel fint da elgitaren dukket opp. Og synthen. Og djemben. Ja, dere vet.

Og jeg tror på mangfold på matfronten, det er så viktig for meg at jeg ser det som en av mine store livsoppgaver; å spre gamle slag av grønnsaker som ikke tåler langtransport, ikke gir en masse kvantitet, men som smaker faen så mye bedre. Så ikke bare tror jeg på mangfoldet, men jeg jobber også for det. Selv om jeg ikke har plysjbukser, og heller ikke noen inkalue.

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk