Lørdag 23. desember 2017
Mest hverdag: Olaug Nilssen ble intervjuet i forbindelse med vaskehjelpdebatten i Klassekampen i 2015. Hun presiserer at familien har skaffet vaskehjelp siden dengang. Foto: Paul S. Amundsen
Olaug Nilssens utrettelige kamp: På vegne av veldig mange
Begrunnelse

Juryens begrunnelse

Klassekampens kulturpris, Neshornet, går i år til forfatter Olaug Nilssen, for hennes vektige bøker og uredde aktivisme i offentligheten. Hun er en representant for den vestnorske spiriten og motkulturen, og er en leken forfatter. Nilssens gjennombrudd kom med «Få meg på, for faen» (2005), boka om den seksuelle oppvåkningen til femtenårige Alma. Kvinnelig kåtskap er verken før eller siden blitt skildret så skamløst på norsk.

Med høstens roman, «Tung tids tale», har hun skrevet en kjærlighetshistorie til en gutt ved navn Daniel. Den kvikke og språksterke gutten forandrer seg de første leveårene og forsvinner inn i autisme. Hans stolte mor forandrer seg til en redd, utslitt og kjempende mor, som må konfrontere systemet på hans vegne, dag ut og dag inn. Olaug Nilssen har skrevet en roman som griper leseren fra første stund. I en samtid besatt av lønnsomhet og effektivitet gjør det stort inntrykk å lese om en mor som må kjempe for sin sønn i et system som ikke har kapasitet til å ta imot dem det er aller mest akutt for. Nilssen lærer oss noe om vårt samfunn som vi kanskje helst ikke vil erkjenne. Det er bokas store fortjeneste at hun gjør veien dit så fengslende, at vi lesere i så stor grad berøres – som når vi leser om drømmen det er å kunne ha blomster stående på bordet uten å måtte ringe gifttelefonen etterpå.

Olaug Nilssen har i flere år vært en tydelig stemme i offentligheten. Hun har vært en aktiv og markant litteraturkritiker – og med bloggen «Skoddeheimen» brøt hun ned skillet mellom forfatter, leser og privatperson på en måte som inntil da var usett i Litteratur-Norge. Hun tok med seg energien inn i Kraftsentrum (2005–2008, sammen med Gunnhild Øyehaug), et litteraturmagasin som i raushet og galskap kan måle seg med de legendariske Vinduet-årgangene til Jan Erik Vold og Kjell Heggelund.

Olaug Nilssen trådte inn på den litterære scenen som en ung utfordrer. I dag er hun selv en veteran i feltet, men hennes kritiske impuls er intakt. Dette så vi et eksempel på tidligere i høst, da hun tidlig i #metoo-kampanjen inviterte yngre og eldre kvinnelige forfattere til bli kjent-fest for å få slutt på den seksuelle trakasseringen i litteraturmiljøet. Olaug Nilssen drar ikke opp stigen etter seg; hun bruker sin posisjon til å inkludere. Vi gleder oss til å følge hennes vidd, vidsyn og varme i årene som kommer. Gratulerer med årets neshornpris.

GIR SEG IKKE: Denne høsten har vært en påminnelse om at Olaug Nilssen kan begge deler – hun er uvurderlig som aktivist og som romanforfatter.

intervu

– Du må ikke bry deg om at jeg griner. Jeg er bare så nedkjørt. Og så utrolig letta.

Forfatter Olaug Nilssen er blank i øynene og grøtete i stemmen. Vel er hun tydelig glad for å motta Klassekampens kulturpris, Neshornet, som ble overrakt på avisas julelunsj til øredøvende applaus denne uka. Men først og fremst er hun på gråten fordi hun trenger søvn.

Hun har seilt på en bølge av anerkjennelse denne bokhøsten. Kritikerros, avisintervjuer, radioprogrammer, oppslag i Dagsrevyen, nominasjoner, priser, deriblant den gjeveste av dem alle, Brageprisen, har løftet fram og synliggjort Nilssens utrettelige, aktivistiske kamp for sønnen Daniel – og «Tung tids tale», romanen hun har skrevet om kampen.

Fakta

Olaug Nilssen:

• Olaug Nilssen (f. 1977) er forfatter og dramatiker.

• Hun debuterte i 1998 med kortprosasamlingen «Innestengt i udyr». I 2005 kom «Få meg på for faen», som ble Nilssens gjennombrudd.

• I sine tre siste bøker har Nilssen satt ord på erfaringer av å være mor til et barn med spesielle behov: essaysamlingen «Kjøkkenbenkrealisme» (2012), teaterstykket «Stort og stygt» (2013) og romanen «Tung tids tale» (2017).

• «Tung tids tale» ble tildelt Brageprisen og er nominert til Ungdommens kritikerpris.

Eksistensielt og politisk

Men også hyllest og anerkjennelse er en jobb – en travel en.

Midt i en krevende hverdag har hun latt seg intervjue, reist på prismottakelser, signert bøker, arrangert fest for yngre og eldre litteraturkvinner etter #metoo, hun har stått i samfunnsdebatten som stemme for familie med funksjonshemmede barn, og hun har fortsatt kampen for sønnens nedleggingstruede spesialskole, Tveiterås skole. Og nå er det jul.

– Jula er krevende for familier med et autistisk barn. Det autistiske barnet er vart for stemningsforandringer, og i jula er luktene, lydene, lyset, stemningen, alt sammen ørlite annerledes. I år har vi ikke pyntet til jul i det hele tatt. Alt vi har er en adventsstake med fire lys. Men vi merker Daniels uro likevel, og det er tunge tak. Det er hovedgrunnen til at jeg er så sliten akkurat nå.

Den som har lest «Tung tids tale», vet at opplevelsen sitter i, lenge.

I en tidvis fortvilet, tidvis rasende, tidvis øm prosa, forteller Nilssen om å være forelder til gutten som en gang satt ved middagsbordet i familieselskaper og imponerte de voksne rundt seg ved å sette i gang navneleken han hadde lært i barnehagen. Men gradvis gjennomgår han en regresjon. Språk, motorikk og kognitive evner forsvinner. Autismen trer fram.

Redselen for å slå tilbake

Mens hjelpeapparatet presser på for å kategorisere Daniel som psykisk utviklingshemmet, fordi tilgangen til hjelpeordninger da blir enklere, er foreldrenes motstand mot begrepet eksistensiell.

De husker gutten som kunne lage eggerøre og kunne si navnet på en lang rekke dyr før han var tre år, og tviholder på den han var.

– Kampen i «Tung tids tale» er både en kamp mot systemet og en mer eksistensiell, personlig kamp – de er viklet inn i hverandre, de to kampene?

– Ja. Jeg mener boka er politisk, men samtidig er det politiske arbeidet jeg har drevet med parallelt med romanskrivingen et helt annet. Som aktivist er jeg ikke tvetydig og selvransakende, der legger jeg ingen skyld på meg selv. Det gjør jeg i romanen. Men også denne tvilen og de motstridende følelsene har det vært viktig å sette ord på.

I romanen forteller Nilssen blant annet om raseriet som kan reise seg i henne. Om redselen for å slå tilbake når sønnen slår, og redselen for at hun vil rettferdiggjøre sitt eget raseri i etterkant. Disse partiene er hun blitt takket for av foreldre i samme situasjon, forteller Nilssen.

– Det har nok vært et tabubelagt emne for mange.

Hjemme har Brageprisen, som likner en pokal, vakt begeistring hos de yngre sønnene. Men snart skal den til Tveiterås skole. Neshorn­prisen vil hun gi til Svartediksveien avlastning, for å vise at boka også er til menneskene i hjelpeapparatet, de som avlaster og er der for Daniel.

Varme strategier

I mellomtida forbereder Nilssen seg på å fortsette å være en stemme i offentligheten, som taler familiene til autistiske barn sin sak. Det kjennes som et ansvar, sier hun.

– Hvor kommer det fra, den styrken og ansvarsfølelsen?

– Det er noe som har vokst fram, tror jeg. Jeg kjenner at jeg har styrken til å gjøre det. Jeg har også lært meg strategier for å si nei og gå forbi mennesker i krise på en måte som er varmere enn bare å strene videre.

– Det tror jeg vi kan lære av i offentligheten også – enten det er snakk om flyktninger, tiggere eller familier med pleietrengende barn. Ingen er Jesus, og selv Jesus måtte gi tapt i møte med de spedalske da de ble for mange. Men selv om avvisning er avvisning, er det bedre å vise varme og smil enn å latterliggjøre og dehumanisere.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk