Mandag 18. desember 2017
Forundring fryder: Her ved den store renessansemesteren Sandro Botticelli, i hans «Natività mistica» fra 1500-01. Foto: Wikimedia Commons
Guds form, tid, vesen og væren: Der Messiaen prøver å rette vår oppmerksomhet mot forskjellige aspekter av mysteriet.
Mystisk, med kjærlighet
Messiaen-fortolker av rang: Håkon Austbø er flere ganger priset for sine Messiaen-innspillinger.
Julestemning er noe annet. Her handler det om mystikken og forundringen: Messiaen og hans «Tjue blikk på ­Jesusbarnet».

Klaververk

Det må ha vært rett før jul at jeg først ble kjent med Messiaens «Vingt Regard sur l’Enfant-Jésus», i en notebutikk som for lengst er blitt nedlagt. Jeg husker det dunkle lyset, notene som var stablet helt opp til taket, og duften av støv blandet med linoleum våt av snøen som ble dratt inn under skosålene. Og jeg husker at jeg ble stående lenge for å prøve å tyde notene til det jeg nå anser som det største juleverket av alle, i konkurranse med J.S. Bachs «Juleoratorium», nemlig «Tjue blikk på Jesusbarnet».

Via fornuften hadde jeg som ungdom kommet fram til at Gud må eksistere. Virkelighetens tråder var for løse og Kunsten for stor. Det må finnes en Gud. Jeg tenkte på Augustin som kom til Gud gjennom to stadier: Først gjennom fornuften, og deretter kom den følelsesmessige relasjonen. Og der sto jeg da, i mitt første møte med Messiaen og håpet at noe vidunderlig skulle skje. Synet av notene gjorde meg ærbødig takknemlig over at noen hadde tatt seg bryet med å kontemplere julens mysterium i tjue satser for klaver – som tar over to timer å framføre. Notetydingen gikk tregt. Akkordene var delvis tette, melodikken gikk utenfor gehørundervisningens fraser, og rytmikken pendlet mellom regelmessige gjentakelser, via rare og raske bevegelser som jeg i ettertid lærte ofte kom fra fuglesang, til store strukturer der rytmikken var det bærende strukturelle element.

Fakta

Olivier Messiaen

• Fransk komponist, organist og ornitolog (1908-1992).

• En av etterkrigstidens største komponister, også sentral som analytiker og teoretiker – ga i 1944 ut den viktige boka «Technique de mon langage musical».

• Særlig kjent for «Kvartett for tidens slutt», komponert i krigsfangenskap, og «Turangalîla-symfonien». Hans «Tjue blikk på Jesusbarnet» (1944) ble komponert til eleven, og senere kona, Yvonne Loriod.

Jeg husker også at notene kostet hele 595 kroner, som den gang var en liten formue for meg. Likevel nølte jeg ikke. Det var noe dypt i meg som mante meg mot de tjue blikkene.

En annen tidstenkning

Syklusen begynner med en tilsynelatende ukomplisert Fiss-dur-akkord. Hvordan kan man skrive en så enkel og vakker akkord i 1944, samtidig som krigen raser rundt en? Messiaen hadde også selv vært krigsfange i Stalag VIII-A. Akkorden er spredt ut over tid. Sekundet etter at det blir spilt, kommer et svakere ekko av akkorden (færre toner), og sekundet deretter er det kun én akkordtone som blir spilt. Første akkorden utfoldes over tre sekunder, og på liknende vis fortsetter det fram til Messiaen trekker ut den siste akkorden i 25 sekunder. 25 sekunder!

Det går ikke bare, med Messiaens ord, «ekstremt langsomt», men det skal spilles «mystisk, med kjærlighet». Satsen er en klang av evighetens væren. Den er en åpning mot en tidsoppfatning som ikke er basert på sammenligning av hendelser etter hverandre. Før og etter har ikke relevans. Dette er et uendelig nå-øyeblikk i en tidstenkning forskjellig fra musikk slik vi kjenner det.

Messiaens musikk er strukturert som en antydning til Guds form, tid, vesen og væren. Altfor mange pianister prøver å gjøre vanlig musikk ut av satsen. De spiller mye fortere for å binde akkordene sammen i progresjoner, men har da bommet på hele poenget med satsens tidsværen. Akkordene må stå urokkelig værende i nået. Jeg blir rett og slett sint når jeg hører hvordan noen pianister stiller seg foran Messiaens invitasjon til å la oss lyttere kontemplere troens mysterium.

Ellers er akkordene i satsen på ingen måte tilfeldige, men de utgjør en serie som Messiaen kaller «Gudstemaet». Dette kommer tilbake flere ganger i de tjue satsene og understreker det sykliske ved mastodontverket.

Det Guddommelige

Messiaens katolske tro var helt essensiell for musikken hans. Mest av alt tenker jeg at det fra et musikalsk perspektiv handler om at han åpner opp for tilhørerens egen kontemplasjon, slik jeg beskrev i åpningssatsen. Dessuten er han nærmest forkludrende uklar i alt fra angivelser om hvordan ting skal spilles til satstitler, og det at han skriver inn små tekster i verket.

Ja, etter at verket har vært nær hjertet mitt i 25 år, kan jeg fremdeles ikke si noe om den egentlige meningen bak titlene. Jo da, «Regard» betyr blikk eller betraktning. Førstesatsen heter «Faderens blikk» («Regard du Père»), men hva betyr det at Faderen betrakter, særlig når det ikke eksplisitt blir sagt hva han betrakter? Er det Faderen eller Sønnen som står i fokus? Eller blikket som sådan? Og har det en direkte musikalsk betydning at Messiaen har skrevet inn ordene: «Og Gud sa: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.’»

Omtrent disse ordene finnes i tre av evangeliene, men i Bibelen er det ikke Gud som taler. Ordene kommer fra en røst, så Messiaen har selv lagt til at det er Gud heller enn Den hellige ånd som står bak.

Jeg tenker at verken spørsmålene eller uklarhetene skal kokes ned til ett svar. Jeg tror heller at Messiaen prøvde å rette vår oppmerksomhet mot forskjellige aspekter av mysteriet, og så raskt trekke seg tilbake slik at vi får gjøre oss våre egne erfaringer av Det Guddommelige. Jeg tror Messiaen med overlegg prøvde å sette forståelsen vår ut av spill.

Komposisjon, ikke teologi

Det finnes også en lang rekke med symboler skrevet inn i musikken. Vi ser det eksempelvis i satsstrukturene, der hver femte sats er basert på treenigheten. Første sats er «Faderens blikk», femte handler om Jesusbarnet selv, den tiende om Den hellige ånd, i den femtende er vi tilbake til Jesusbarnet, og til sist, i den tjuende satsen, har vi å gjøre med Kjærlighetens kirke, som jo er det som forener oss mennesker med de tre aspektene av Gud her på jord. Hvorvidt dette er teologi i verdensklasse eller ei, spiller egentlig liten rolle: Messiaens fag var komposisjon, og om han ikke var en av de største med sitt skapende håndverk, ville ikke symbolikken være mye verdt. Så hvordan skrev han musikken sin?

Den trettende satsen heter kort og godt «Jul» («Noël»), og den kan høres forferdelig bråkete ut hvis du ikke er vant å lytte til Messiaen. I notene under tittelen skriver Messiaen: «(Juleklokkene fremsier med oss de milde navnene Jesus, Maria, Josef …)» Når det gjelder klangen, prøv å forestill deg slaget mot en stor kirkeklokke. Først kommer de lyse tonene, for klokken trenger tid på å utvikle sin egentlige grunntone. I satsen klinger også en annen kirkeklokke, og når overtonene i begge klokkene klinger mot hverandre, oppstår en meget kompleks klang. Du kan bokstavelig talt høre disse lagene i Messiaens sats, og det er en fabelaktig illustrasjon av hvordan en kirkeklokke fungerer. Rytmisk er det også meget spennende.

Den grunnleggende pulsen i Messiaens musikk er egentlig ganske enkel, selv om tankemåten er uvant. Det meste av vestlig musikk, klassisk som populærmusikk, er basert på regelmessige takter (vals i tre-takt, polka i to-takt, etc.). Men Messiaens rytmikk er additiv og baseres på å legge sammen 2 og 3 i forskjellige kombinasjoner. Første takten i «Noël» begynner med 2+2+2+3. En annen takt kan gå i 3+2+3. Når det går så raskt som her, og når han ofte veksler taktarter, blir det uhyrlig uforutsigbart – samtidig som det svinger.

Forresten, jeg burde ikke bruke ordet «taktarter». Taktstrekene er der mest for å gjøre musikken enklere å lese og avgrense strukturelle avsnitt. Rytmikken er additiv. Den er basert på noe pluss noe pluss noe, og så videre.

En annen skala-tenkning

Litt senere i satsen kommer mer komplekse rytmer, men de kan stort sett underdeles i to og tre. De raskere tonene er ofte, men langt fra alltid, basert på fuglesang, som var en av Messiaens viktigste inspirasjonskilder. Så er det ikke minst skalaene Messiaen brukte, eller «Modi med begrensede transponeringer», som han selv kalte dem i sin bok «Mitt tonespråk». Messiaen brukte faktisk stort sett bare disse syv skalaene i brorparten av sin virksomhet. Til forskjell fra de tonale skalaene mangler de grunntone. Skalaene er ikke basert på at noen toner er dissonerende med behov for oppløsning, mens andre er konsonerende for å gi hvile til musikken. Med mer like verdier til tonene er skalaenes funksjon heller å lage klanger.

Og åpningen av «Noël» er basert på en slik skala, der Messiaen bruker noen toner som ligger tett på hverandre (trykk ned to-tre tangenter som ligger inntil hverandre på pianoet, og gjør det samtidig med ytterligere to-tre toner som ligger litt borte fra de første, da får du noe som vagt ligner hva Messiaen gjorde). Så parallellfører han akkorden, altså han bare flytter den ett trinn ned og så tilbake opp igjen. Effekten er en samklang som kan høres skjærende ut – om det er første gang du lytter til Messiaen. Men etter hvert kan det klinge joyeux, altså lystig!

Gir plass til lytteren

Men Messiaen var mye mer enn en konstruksjonist, eller en som kodet symboler for lytteren å avdekke. Han var rett og slett et av de mest musikalske menneskene som levde på 1900-tallet. Disse tjue blikkene er vidunderlige verk hver for seg, og man skal lete lenge for å finne et verk med så mange forskjellige karakterer. Verket har virtuose satser som krever en mesterpianist, som «Regard de l’Esprit de joie» («Gledens ånds blikk»). Andre satser er impresjonistiske klangstudier, som «Regard du Fils sur le Fils» («Sønnens blikk på Sønnen»), og «Le baiser de l’Enfant-Jésus» («Jesusbarnets kyss») er som en vakker nokturne.

Jeg setter særlig pris på at jeg aldri blir helt klok på verket, at jeg til tross for utallige gjennomlyttinger, fremdeles bommer på det rytmiske forløpet – for bare å nevne noe. Messiaen gir dermed plass for meg som lytter, og han unngår å gjøre det uutsigelige ved Gud og hans sønns ankomst til jorden til et konsept.

Messiaen, igjen og igjen

Verket snakker til sansene, og iblant på en ganske smigrende måte. At verket er vanskelig å gripe fatt i, gjør at jeg for hver gang opplever å enten komme dypere eller til et helt nytt verk.

Hvis jeg skal komme i julestemning, setter jeg på «Juleoratoriet», kormusikk eller julejazz. Skal jeg derimot la meg forundres, så velger jeg å møte Messiaen, igjen og igjen.

God jul!

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 14.54
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk