Mandag 18. desember 2017
Garbarek i 1977: Vanskelig å høre for seg ECM Records uten ham. Foto: Vidar Knai/NTB/SCANPIX
ECM på strømming: Med Garbarek som diamanten blant mye norsk gull.
Huset Jan bygget
Garbarek
Garbarek-Bobo Stenson
Rypdal
Endresen
Molvær
Eilertsen
Europas ledende jazzselskap er mer enn norsk musikk, men det var her det begynte for alvor.

Norsk jazz

I (den forhenværende) jazzbibelen The Penguin Guide to Jazz har de alltid valgt seg «Dis», av en eller annen grunn, Jan Garbareks album fra 1977, hans sjette på ECM, med gitarist Ralph Towner. Som er pussig å plukke ut til en såkalt Core Collection. Og ikke bare fordi Garbarek laget bedre plater på syttitallet, men også fordi han laget langt viktigere saker som dessuten gikk i front for noe nytt – med en tydelig egenart bygget på en nordeuropeisk grunnmur, ironisk nok uten å henfalle til det som etter hvert ble kjent som «ECM-lyden».

Mens vi her i Norge, vi som har skjønt det, for lengst har kanonisert ECM 1007, innspilt hos Bendiksen med Garbarek på saksofoner, klarinett og fløyte, med Terje Rypdal på gitar, Arild Andersen på bass og Jon Christensen på perkusjon. For det er klart at Jan Garbarek Quartets «Afric Pepperbird», utgitt i 1970 (mars 1971 i Norge) som ECMs sjuende album, har og bør fortsett å ha en unik status, selv om «George Russell Presents The Esoteric Circle» (1969) med samme besetning, kom før, og selv om albumene som fulgte er fullt på høyde.

Ingen av dem har dog en «Beast of Kommando» som runder av den første siden og en «Blow Away Zone» som åpner den andre, der europeisk frijazz blir til noe skrikende, sprakende vakkert – like deler Peter Brötzmann, Albert Ayler, kanskje Miles og noe ganske annet.

Fakta

ECM Records

• Tysk plateselskap grunnlagt av produsent Manfred Eicher i 1969.

• Avgjørende for framveksten av europeisk jazz på tidlig syttitall, med norske Jan Garbarek som en ener.

• Har fortsatt å gi ut norsk jazz fram til i dag, med bestselgere fra bl.a. Tord Gustavsen og Nils Petter Molvær.

• Er ellers kjent som plateselskapet til pianist Keith Jarrett og for ECM New Series med klassisk musikk (etc.).

• Nylig ble ECM-katalogen tilgjengelig på strømming for første gang, selv om Eicher foretrekker fysisk format.

Dette er før Garbarek går inn i luftigere landskap, «new age», runer, tidligmusikk og til en viss grad også den «nordiske-tonen» og «fjelljazzen» han etter hvert ble berømt for. Samtidig som denne halvt polske nordmannen, som jo var statsløs fram til han fylte sju, sånn apropos ting vi kan være stolte av, også på det tidlige syttitall flyter mer på folkemusikk enn den bluesen som sitter i kroppen på all amerikansk jazz.

Og så er det også denne geografiske forflytningen, denne åpningen av jazzfeltet, som gjør at perioden defineres som et av «de femti store øyeblikkene i jazz» (The Guardian) og plasserer «Afric Pepperbird» på 33. plass på magasinet Jazzwise sin liste over «100 Jazz Albums That Shook the World». Som høyest plasserte europeer.

Ja, riktignok er plata Jazz-Europas numero uno, men ikke høyest rangert blant ECM-utgivelsene, der amerikanske Keith Jarretts «The Köln Concert» (1975), tidenes mestselgende pianoalbum med 3,5 millioner eksemplarer, fortsatt ruver – disse soloimprovisasjonene fra en trøtt type på feil piano i operaen som sikret framtidig ECM-suksess.

Selv om man med ettertidens ører kan undres over hvorfor ikke de ytterste fengende «Witchi-Tai-To» og «Belonging», innspilt med seks måneders mellomrom i 1973 og 1974, allerede hadde gitt Eicher et økonomisk gjennombrudd. Med Garbarek, bassist Palle Danielsson og Jon Christensen som kjernetrio i samspill med to ulike pianister: den flersidige svensken Bobo Stenson og den mer lyriske Jarrett, på den ene innom en Che Guevara-tributt og på den andre innom en gospellåt som Steely Dan lot seg inspirere (vel mye) av.

Vel, «The Köln Concert» ble en påfallende hit fordi den traff langt utenfor jazzkretser, som har vært noe av ECM-oppskriften siden, fra ymse verdensfusionuttrykk til «klassisk»-platene med New Series-merkelappen fra og med Arvo Pärts «Tabula Rasa» (1984). Og som også gjorde at Nils Petter Molværs «Khmer» (1997), «the most unusual album ever released by ECM», raskt opparbeidet seg et formidabelt rykte.

Ikke at årene fra det sene syttitall til det tidlige nittitall er uten norske ECM-hjørnesteiner ved siden av Garbarek – det er flere av dem, fra Terje Rypdals plater med Miroslav Vitous og Jack DeJohnette til Sidsel Endresens «So I Write» (1990) og «Exile» (1994), med blant andre Molvær. Men «Khmer» er spesielt effektiv, når den kobler drum-and-bass og dub og industriell electro på den elektriske Miles Davis og Fourth World-atmosfærene til Jon Hassell – for å nevne Molværs to åpenbare trompet-forløpere.

Hektende og friskt, strammet og hardnet til på oppfølgeren «Solid Ether» (2000), sannsynligvis den tøffeste plata i ECM-katalogen. For selv om Eicher har åpnet opp for mer beats i det nye årtusenet, er det fortsatt et selskap som liker å legge seg tett på stillheten. Det er ikke for ingenting at mottoet deres er «The Most Beautiful Sound Next to Silence».

De siste årene med mer godt norsk enn vi klarer å telle, fra pianist Tord Gustavsens avslappende Bill Evans-jazzsøndager til en drøss med Trygve Seim-inkluderte prosjekter, blant dem bassist og bandleder Mats Eilertsens nydelige bestillingsverk til Vossajazz i 2014, «Rubicon».

Og helt til slutt kan vi stoppe opp ved at Manfred Eicher er nominert til prisen for Årets klassiskprodusent ved Grammy-utdelingen i januar, blant annet for fjordinspirerte «Rímur» av Trio Mediaeval og Arve Henriksen. Og om ikke sørtyske Eicher har norsk pass, så er han vel litt norsk likevel.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. desember 2017 kl. 12.51
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk