Mandag 18. desember 2017
Med ny lyd: Ikke remastret, men snarere «something closer to fine art restoration», som det står i boka som følger med – fra venstre: Robert Johnson, The Carter Family og Dock Boggs. Foto: American Epic
Bred fortelling: «American Epic: The Collection» er en mektig boks-utgivelse og den viktigste delen av et enormt prosjekt.
Store smell
«American Epic» er årets reutgivelse, og markerer kanskje også slutten på en epoke som mye av den samme roots-musikken var med på å starte.

Cd-boks

Er det dette som blir borte når cd-en skylles ut med badevannet – den gjennomarbeidede boksen? Med lyd optimalisert, tykk og informativ bok, et velassortert utvalg som ingen spilleliste noen gang vil kunne matche. Ikke for det, spillelister er moro nok – men de er ikke varige, kan endres i morgen og blir sjelden fullstendige, eller for den del ... ferdige. Men «American Epic», med undertittelen «The Collection», er ferdig – fullendt til og med, som den i særklasse beste og viktigste reutgivelsen i 2017: Hundre låter innspilt rundt om i USA på tjue- og trettitallet som fortsatt finner resonans i en sjel langt, langt borte, geografisk som historisk.

Og ikke først og fremst fordi dette er et merkverdig dokument av en tid, «første gang Amerika hører seg selv», som det her heter med en dramatisk schwung, men fordi disse sangene og innspillingene dirrer – fingre og bue over strenger, lepper tett på mikrofonen, et stort øyeblikk i et lite rom. Musikere som spiller fordi det er det de gjør, og som synger for livet – enten de er barn eller barnebarn av vestafrikanske slaver, eller lutfattige europeere bosatt i fjellene eller andre utkantstrøk, eller de er kreoler eller puertorikanere eller urinnvånere, eller de fant seg et hjem på Hawaii med gitaren i fanget og blomsterkrans rundt halsen. Så er det også variasjonen og det voldsomme spennet som skiller denne boksen utgitt av Lomax, Third Man og Columbia/Legacy, trygt plassert under Sony-paraplyen, fra alle andre liknende utgivelser.

Fakta

«American Epic: The Collection»

Diverse blues, country, folk

Lomax/Third Man/Columbia/Legacy/Sony Music

For slike er det jo en del av. Først de tre (etter hvert fire) volumene med tittelen «Anthology of American Folk Music» som beat-mystiker Harry Smith sto bak i 1952, platene som la grunnlaget for den første popkulturelle retromanien, blant folkemusikkentusiastene i New Yorks bohemkretser rundt 1960, miljøet der Dylan ble til og siden vokste fra. Utgitt av Folkways Records, en forløper til roots-spesialisten Yazoo, som igjen er en forløper til den vidsynte tyskeren Bear Family og den rimelige briten JSP – samtlige med blues-, country- og folk-serier av en «American Epic»-støpning, som også må kunne sies om briljante Allen Lowes ambisiøse bokser med tidlig amerikansk pop-, jazz- og blueshistorie. For å nevne bare noen av formidlerne som kan bruke bakspeilet, et sentralt retrotema i strømmealderen, der useriøse aktører dominerer.

Likevel, på tross av allerede solid dekning, er «American Epic»-materialet langt fra brukt opp – denne overlapper mindre med konkurrentene enn man egentlig skulle forvente. Pluss, og her er jo rosinen i pølsa, at lyden er fullstendig overlegen – med mindre forstyrrende hvesing uten at vingene er klippet, mer detaljert enn en vanlig remastring, og med nye detaljer som i hvert fall ikke disse ørene har plukket opp tidligere. «American Epic», et tiårsprosjekt, er nemlig ikke bare et formidabelt boksslipp, men veldig mye mer, fra restaurering av gammelt innspillingsutstyr som lærte produsentene mye om lyd, via dokumentarfilmer og sjanger- og artistsamlinger, til de såkalte The Sessions, der Jack White synger duett med Elton John, der Nas rapper og Raphael Saadiq crooner, i studio med mange flere og innspilt på det nyrestaurerte utstyret. Som jo la grunnlaget for den amerikanske musikkrevolusjonen på slutten av tjuetallet i utgangspunktet.

I en parallell til i dag, spiller nemlig teknologien to roller her – først som nedbryter, deretter som kulturomveltende katalysator med positivt fortegn. Poenget er at radioen tok knekken på den amerikanske platebransjen midt på tjuetallet; fra 1895 til 1925 var nesten alt av plater og markedsføring rettet mot byene, med opera og showtunes, uten at landsbygda fikk bli med på leken og inkludert i regnestykket. Men etter radioens gjennombrudd var det ingen i urbane strøk som lenger ville kjøpe musikk, til forskjell fra på landet, der de fleste manglet elektrisitet og man fortsatt sveivet grammofonen for hånd. Kombinert med nytt portabelt innspillingsutstyr som gir plateselskapene muligheten til å oppsøke artistene (i nærheten av) der de bor og de rurale strøkenes selvsagte opptatthet av egne, lokale uttrykk – det vi i årtier har kjent som blues, country, folk, etc. – og bang: Det store smellet. Som faktisk var en serie store smell mellom sånn cirka sommeren 1927 og senhøsten 1936.

Som Columbia/Legacy har dokumentert med bravur og hell tidligere, i sin Roots n’ Blues-serie på nittitallet (og forsåvidt også Country Classics-serien), den som fikk fram mye ukjent og ytterligere løftet blant andre ikoner som Robert Johnson, Bessie Smith, Blind Willie Johnson og Blind Willie McTell. Samtlige, med unntak av Bessie Smith, med mektige og sentrale spor på «American Epic»-boksen. Og med Smith, i høyeste grad en Columbia-artist, sannsynligvis utelatt fordi hun er for mye jazz, for mye by, for mye show, blås og storband. Og fordi hun dermed ikke passer helt inn i konseptet.

Et konsept som deles inn i fem, med ett område dekket av hvert volum, eller i fysisk format: av hver cd. Der vi først tar med oss innspillingsutstyr og besøker ulike hotellrom i ulike perioder i The Southeast, som i hovedsak betyr Memphis og omegns makeløse jug-bands, en felespiller som Hoyt Ming i «Indian War Whoop»-modus, elleville string-band og bluesmestere med gitar – som den milde, men rå Frank Stokes, som den mer enspora Garfield Akers (med vibrato), som den notoriske Tommy Johnson, ulende og med sin egen djevelmyte ved the crossroads som han gikk til grunne av, en fullblods alkoholiker som drakk alt, «inkludert skokrem», som det står i Robert Palmer-boka «Deep Blues».

Etter uforglemmelige «The Coo-Coo Bird» og «I Wish I Was a Mole in the Ground», runder volum 1 av i Bristol, med The Big Bang of Country Music, der The Carter Family, Jimmie Rodgers og flere med dem gjorde sine kommersielle debuter. Mens volum 2 følger i det samme sporet, helt bestemt til det de døper The Origin of Commercial Field Recording. Med flesteparten av de 17 låtene spilt inn i tredje etasje i South Forsyth Street midt i Atlanta, Georgia – Sørstatenes businesshovedstad og der bøndene kunne komme til byen for noen timer i (et slags) studio. I trange rom som skapte glimt av storhet fra den obskure siden av roots-musikken, presentert i en utsøkt miks som hever helhetsinntrykket, fra kirkekoret i åpningen, via strålende trekkspillnumre fra Louisiana, til Barbecue Bob som synger So glad I’m brownskin / Chocolate to the bone.

Emmett Miller var ikke brownskin, men en berømt hvit blackface-artist som er noe av en anomali i denne sammenheng. Likevel får han plass blant 21 New York- og Østkyst-opptak, kanskje fordi «Lovesick Blues» fra 1928 er så god at vi bare må høre den, igjen og igjen, med Dorsey-brødrene, storband-kjendiser, på trombone og klarinett – og med en anekdote som forteller om en mann som falt fra limousintilværelse til et liv som uteligger. I selve Smeltedigelen som samlet et bredt spekter av musikalske uttrykk: latinamerikanske folketoner og poporiginaler, Hopi Indian Chanters, hula-sang med steelgitar, proto-gospel med ekstase og felemusikk som vi bare antar at har norske aner, sikkert inspirert av både immigranter og den store Ole Bull-turneen fra 1840-tallet, den som gjorde Bull til «rockestjerne», ifølge «Stomp and Swerve»-forfatter David Wondrich.

Men spanske sanger og felegnikk til tross, selve høydepunktene blant disse New York-innspillingene presenteres i to bolker på fire og fem: først med afroamerikanske genier fra Big Bill Broonzy til Mississippi John Hurt, sistnevnte stiv av skrekk og lamslått av innspillingsprosessen («ikke rør på hodet!»), dernest med fem countrypionerer med en forbløffende egenart, rammet inn av banjospillerne Charlie Pooles «If the River Was Whiskey» og Dock Boggs’ «Country Blues», og med en kjerne av klassikere: «Stackalee», «The Wreck of the ‘97» og den sørgelige borgerkrigshymnen «Faded Coat of Blue» – om evigheten, og for den.

Gjennom de siste 43 kuttene på «American Epic» er turen kommet til The Midwest og avslutningen som deles søsterlig mellom The Deep South og The West, fra Chicago, via New Orleans, til San Francisco. Med flust av essensiell akustisk blues på reisen – Charley Patton, Blind Lemon Jefferson, Ma Rainey, Memphis Minnie, Son House, Skip James – samtlige toppet av mystiske Geeshie Wileys «Last Kind Words Blues», også den etter hvert kanonisert og kjent som en av trettitallets ypperste innspillinger, uansett sjanger.

Og innimellom dem igjen med superbe overraskelser, med «one of the least known musicians around [St. Louis]», med en «barber with a marvelous mind», og med «Bull Doze Blues» av Dylan-helt Henry Thomas, senere covret med stort hell under tittelen «Going Up the Country» av bluesrockbandet Canned Heat. Men så fet i originalversjon at man kan spørre seg om hvordan Alan Wilson & co. våget.

Det pleier – eller skal vi si pleide – å hete at en cd-boks aldri er bedre enn sin siste disk, og hvis denne skal vurderes etter det som kommer til slutt, er det bare å bøye seg i støvet. Med flankene pyntet av Robert Johnsons «Cross Road Blues» (aldri har den føltes så nær) og Washington Phillips «Denomination Blues» (aldri har det ukjente instrumentet hans hørtes bedre). Og med en masse greier mellom dem igjen som bare unntaksvis har vært kjent, uten at det forringer kvaliteten. Lydia Mendoza, for en stemme. Frenchy’s String Band, for en kornett. Amédée Ardoin, for en kul kis. Og så videre.

I artikkelen «Within the Context of All Contexts: The Rewiring of Our Relationship to Music», skrevet av Ben Ratliff på NPR, blir det uttrykt en bekymring for framtida til arkivmusikken, den som henter fram skjulte skatter fra fortida og behandler varene med nennsom hånd. Og ut fra en «American Epic»-forståelse virker det å ligge en overdreven pessimisme der – helt til man kommer på at dette er et ti år gammelt, svært uvanlig prosjekt fra før cd-en ble dømt til døden. Og helt til man leser tallene fra reutgivelsesspesialister som Numero Group og Light in the Attic, som pleide å kunne selge opp mot 10 000 eksemplarer av en cd og nå er heldige hvis de får ut 3000, cd OG vinyl. Med det resultatet at de gir ut langt færre skiver og bokser enn de pleide å gjøre. Som igjen kommer til å bety kroken på døra både for noe og noen.

Så i god, fråtsende juleånd, kast deg over moroa mens du ennå kan.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. desember 2017 kl. 10.31
Mandag 15. januar 2018
EPMARSMARSMARSHHHHHIDen oppmerksomme kinolytter la nok merke til det, under de fire dagene Karpe Diems «Adjø, Montebello» gikk...
Mandag 18. desember 2017
«American Epic» er årets reutgivelse, og markerer kanskje også slutten på en epoke som mye av den samme roots-musikken var med på å starte.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk