Klassekampen.no
Tirsdag 12. desember 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
For maktpersoner kan tåkelegging være minst like effektivt som stillhet.
Kunsten å svare

En offentlighet som skal innfri sin kritiske funksjon er avhengig av at maktpersoner – for eksempel statsråder – kommer på banen og svarer for seg når de utsettes for saklig kritikk. Selv om kritiske analyser og spørsmål med klar adressat har en selvstendig verdi i å bidra til en «opplyst» offentlighet, blir de hengende i luften hvis angjeldende statsråd velger å tie dem i hjel. Mange av oss som har sendt av gårde slike invitter til debatt med landets politiske ledersjikt, vet at fraværet av tilsvar er regelen snarere enn unntaket – dette i det landet som trolig har verdensrekord i å gjenta påstanden om minimal avstand mellom styrende og styrte. Er det blitt slik at det å la være å svare på kritikk inngår i maktelitens selvforståelse?

Jeg kan, på bakgrunn av egne erfaringer, bare spekulere i hvor mange Dagsnytt atten-debatter som ikke er blitt noe av fordi den inviterte statsråden (for å holde meg til den kategorien) «dessverre ikke hadde anledning til å stille». Debattene som ikke finner sted i kjølvannet av offentlig kritisert maktutøvelse, ene og alene fordi adressaten nekter å delta, utgjør et fenomen som på sett av vis er usynlig fordi det har karakter av fravær. Fenomenet er et symptom på hvor ulikt den reelle makten er fordelt mellom kritikkens avsender og mottaker.

Det er fristende å tenke at jo mer hold det er i kritikken som blir fremmet, og jo større makt adressaten har, desto mindre er sannsynligheten for at vedkommende vil velge å svare: Det er mer å vinne på å tie kritikken i hjel slik at den glemmes og «går over», enn å ta belastningen ved direkte konfrontasjon.

Men kanskje finnes det en strategi som, sett fra maktpersonens ståsted, fortoner seg enda mer effektiv enn å sitte musestille: nemlig å rykke ut med det som foregis å være et svar på kritikken, skjønt uten å være det. Ved å gi et svar, har man «tatt kritikken på alvor» og gjort sitt for å bidra til et offentlig ordskifte; man har demonstrert at man setter denne verdien like høyt som sine kritikere.

Jeg foreslår at debattinnlegget «Julekort til Morten Strøksnes», forfattet av fiskeriminister Per Sandberg og publisert i Morgenbladet 8. desember, inntas i landets journalistikkutdanninger som en klassiker i sjangeren jeg sikter til. Her skriver statsråd Sandberg: «Jeg er helt enig med deg i at oppdrettsnæringen har utfordringer knyttet til miljø. Men i motsetning til deg mener jeg at vi ikke kan kapitulere.» Sandberg avslutter med en oppfordring: «Vi trenger debatt om hvordan vi skal klare å balansere behovet for bruk og vern av havet. Men den må være basert på fakta, ikke følelser.»

Bakgrunnen for «svaret» kritikeren Strøksnes her får av adressaten, er et essay Strøksnes skrev i Morgenbladet med utgangspunkt i en serie artikler om forholdene innen norsk oppdrettsnæring, og om vilkårene for fri og politisk uavhengig forskning i regi av Havforskningsinstituttet. Artiklene er grundige, faktaspekkede og veldokumenterte og skrevet av to av landets dyktigste featurejournalister, Simen Sætre og Kjetil Østlie.

Sandbergs «svar» er en hån mot seriøsiteten kritikerne har lagt for dagen, og en fornærmelse mot den oppvakte offentligheten. Å ytre seg kritisk mot mektige kommersielle og politiske aktører med oppfordring om å endre nåværende kurs raskt og grunnleggende, gjøres ensbetydende med å «kapitulere». Det minner om hvordan tilsvarende kritikk av fortsatt norsk oljeutvinning møtes fra samme sjikt (hvis den gjør det): Den erklæres «håpløst urealistisk».

I motsetning til kritikerne bringer ikke Sandberg et eneste argument eller et eneste faktum. Likevel belærer han dem om at debatten han «oppfordrer til» (gjør han det?) må være basert på fakta, ikke følelser.

Etter at Sandberg ble forfremmet til minister har det vært påfallende stille fra den kanten, han som hadde klippekort i Dagsnytt atten i årene forut. Ihjeltielse av kritikk er én ting. Når Sandberg omsider er kommet på banen med det som utgir seg for å være et svar, er formen og innholdet på et så skamløst lavt nivå, sett i lys av hva alle interesserte parter i en fungerende kritisk offentlighet må kunne forvente seg fra innehaveren av en statsrådspost. Det er på høy tid å ty til en tredje sjanger, som står uprøvd så langt: Å svare kritikerne på deres eget kunnskaps- og saklighetsnivå.

Forhåpentligvis er ikke det et altfor krevende nyttårsforsett for en statsråd.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i ­Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk