Klassekampen.no
Tirsdag 12. desember 2017
I SLAGET: Lahiru Thirimanne (t.h.) fra Sri Lankas cricketlandslag i aksjon under en kamp mot Pakistan i Abu Dhabi, 18. oktober 2017. FOTO: KARIM SAHIB, AFP/NTB SCANPIX
Cricket er nasjonalsporten som har ledsaget Sri Lanka gjennom flere tiår med konflikter:
Gir pusterom mellom slagene
«CHINAMAN»: Boka handler om spilleren Pradeep Mathew.
SYMBOL: Forfatter Shehan Karunatilaka bruker cricketsporten for å fortelle en historie om borgerkrigsherjede Sri Lanka.

SRI LANKA

Da Sri Lanka kom til semifinalen i verdenscupen i cricket i 2007, erklærte separatistbevegelsen Tamiltigrene våpenhvile under kampen. Fordi de også skulle se kampen, som de uttalte i en offisiell pressemelding.

Sri Lanka vant semifinalen og møtte Australia i finalen noen dager senere. Men det ble fort tydelig at den australske motstanden var for stor.

Det hele endte med at Tamiltigrene sendte sine fly for å angripe hovedstaden Colombo og mørkla dermed byen lenge nok til å avbryte den siste delen av kampen for tv-kikkerne.

Fakta:

Krigen på Sri Lanka:

• Tamilene utgjør 15 prosent av befolkningen på Sri Lanka, mens singaleserne utgjør 75 prosent. Nord og nordøst på øya er imidlertid tamilene i flertall.

• The Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) ble dannet i 1976 for å kjempe for en tamilsk stat (Tamil Eelam) i nord og nordøst.

• Konflikten utviklet seg i 1983 til en full borgerkrig som varte i 26 år, og anslås å ha kostet nesten 100.000 mennesker livet. En fredsprosess som startet i 2002 brøt seinere sammen.

• Regjeringen erklærte seier 19. mai 2009 etter en offensiv som skal ha kostet 40.000 sivile livet.Kilde: NTB

Nasjonalsport

«Unlike life, sport matters,» fastslår hovedpersonen i romanen «Chinaman: The Legend of Pradeep Mathew» av Shehan Karunatilaka.

For sport, eller cricket, er viktig i Sri Lanka. Introdusert av britene under kolonitida, som trengte noen å spille mot og særlig noen til å spille de kjedelige posisjonene på banen, har cricket blitt nasjonalsporten på Sri Lanka og spilles overalt, hele tida.

I veikanten, ventende på en buss med en provisorisk ball og et provisorisk balltre, eller langs Sri Lankas postkortstrender, hvor du skal lete lenge etter et sted noen ikke spiller cricket.

«Chinaman» er fortalt gjennom øynene til en avdanket sportsskribent som føler han har kastet bort livet sitt. Han bestemmer seg for å lete etter en mystisk cricketspiller, Pradeep Mathew, som han mener er verdens beste, selv om han bare har sett ham spille i tre kamper for tjue år siden.

Pradeep kan spille alle posisjoner på banen og imiterer sine medspillere så godt at han kan være stand-in for dem, hvis de blir skadet uten at noen merker det. Han må bare dekke til ansiktet med et tykt lag solkrem så ingen fatter mistanke.

I sin ufullendthet som en som engang lå an til å bli verdens beste, men forsvant før det hadde startet, blir Pradeep symbolet på Sri Lanka.

«Pradeep Mathew er et geni som ikke oppnådde det han lå an til. På samme måte er Sri Lanka et paradis som ikke har levd opp til sitt potensial», skriver romanforfatteren Shehan Karunatilaka til Klassekampen.

Splitt og hersk

Britene etterlot seg ikke bare cricketbanene da de forlot Sri Lanka i 1948 – de hadde også sementert dype rasespenninger med sin splitt-og-hersk taktikk.

Ved å favorisere minoriteten (tamilene), for å på denne måten ha noen på sin side, hvis majoriteten skulle finne på å vende seg mot dem, sådde britene samtidig spirene til den brutale borgerkrigen som skulle følge.

De fleste skolene i Sri Lanka har egne cricketlag og ifølge Shehan Karunatilaka er det rimelig å anta at omtrent én million srilankere spiller på skolelagene, hovedsakelig gutter.

Britene oppdelte også cricketklubbene ut fra etnisiteter og religiøse tilknytninger, så tamilene, singaleserne og muslimene hadde vært sitt lag. Men ettersom sporten vokste, ble disse oppdelingene bare formaliteter og de beste klubbene ville ha de beste spillerne uavhengig av hvilken folkegruppe til tilhørte.

For det heldige med sport er at de beste stort sett får spille, siden det viktigste er å vinne.

«Jeg tror ikke fansen bryr seg om hvem som er med på laget så lenge vi vinner,» skriver Karunatilaka.

I borgerkrigens siste måneder våren 2009, da mange tusen sivile tamiler ble drept i militærets forsøk på å knuse fienden for godt, var kapteinen på det srilankiske cricketlandslaget tamilsk.

Han blir fortsatt regnet for å være den beste spilleren Sri Lanka noensinne har hatt.

Skaper intrikate plott

Når Klassekampen spør Karunatilaka hva han liker best med cricket, svarer han at han synes at det er et fjollete spill som for det meste er kjedelig, men som innimellom har noen ekstraordinære øyeblikk.

I tillegg til at reglene er beryktet kompliserte, er cricket kanskje hovedsakelig kjedelig på grunn av kampenes lengde; en kamp varer stort sett mellom én og fem dager alt avhengig av hva slags type kamp det er.

Men kanskje er det også nettopp langsomheten som gjør cricket så spesiell. Karunatilaka mener «lengden på kampene skaper fortellinger med intrikate oppbygninger og plott som ikke er mulig i en halvannen times fotballkamp».

«De beste kampene kan tilby like mye drama, like mange karakterer og undertoner som en god roman,» skriver han. Så kanskje er det ikke bare kjedelig likevel.

Og som i mange andre sporter, oppstår de beste historiene i verdensmesterskapene. Da er verdens beste spillere samlet og mye står på spill.

Da Sri Lanka ble utnevnt til del-arrangør av verdenscupen i cricket i 1996, nektet både Australia og Vestindia å sende lagene sine til landet på grunn av frykten for angrep fra Tamiltigrene.

Etter en gjennomgang vurderte the International Cricket Council at situasjonen kunne regnes som trygg nok til å spille. Sri Lanka vant kampene de skulle spilt på hjemmebane på walkover og ble sendt rett videre til kvartfinalen, før de hadde spilt en eneste kamp.

Kanskje var det det overraskende forspranget som gjorde at de vant de tre resterende kampene og ble verdensmestere i 1996. Da laget returnerte til Sri Lanka for å feire seieren ble de tatt imot av buddhistiske munker som velsignet dem og et ekstatisk folk.

Samme dag ble 18 soldater drept og ti skadet av en landmine i en krigssone nord i landet. Antallet døde var dermed omtrent det samme som spillere på cricketlaget. Men det er cricketfinalen de fleste husker best. Fortsatt refererer uttrykket «party like it’s 1996» til disse dagene.

Ble angrepet

I begynnelsen av mars 2009, bare to måneder før borgerkrigen ble erklært offisielt slutt, ble det srilankiske cricketlaget angrepet og beskutt av væpnede menn i Lahore mens de var på vei til en kamp mot Pakistan.

Seks av spillerne ble skadet, men takket være seks politimenn og to sivile som ofret livet for å få bussen i sikkerhet, kunne laget returnere med alle spillerne intakt. Hadde det påvirket krigens siste dager, hvis Sri Lanka hadde mistet cricketlaget sitt? Shehan Karunatilaka mener at cricket har reddet Sri Lanka. «Ideen om at sport var en fin distraksjon fra en hard virkelighet pleide å tiltale meg. I stedet for å bli deprimert av å lese avisoverskriftene, kunne du bli begeistret av sportsdelen. Nå ser jeg hovedsakelig på sport som en deilig måte å kaste bort tid på. Men det stopper meg ikke fra å gjøre det.»

På spørsmål om han er håpefull for Sri Lankas framtid, svarer forfatteren:

«I cricket, ikke så veldig. Generelt, ja.»

utenriks@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.43