Klassekampen.no
Tirsdag 12. desember 2017
Glade vinnere: Icans leder Beatrice Fihn og Hiroshima-overlever Setsuko Thurlow mottok søndag Nobels fredspris fra Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Det er ikke bare atomvåpen som setter fremtiden i fare – det gjør også den sivile atomkraftindustrien.
Den glemte atomtrusselen

KRONIKK

Fredsprisen til Ican er særs fortjent, men vi må huske at også sivil atomkraft truer fred, helse og miljø. En ansvarlig norsk atompolitikk innebærer både å signere FN-traktaten mot atomvåpen, og å rydde opp i atomkraftsynder hjemme og ute.

FN traktatfestet i sommer et forbud mot atomvåpen, noe som var historisk og på høy tid. Atomvåpen er ekstremt inhumane, destruktive våpen, med forferdelige konsekvenser for mennesker og miljø. At Icans innsats i denne sammenhengen blir anerkjent med Nobels fredspris er fantastisk, og stiller den norske regjeringens passivitet i spørsmålet i enda grellere lys.

Fredsprisen aktualiserer samtidig en ofte beleilig glemt sammenheng mellom den militære atomvåpenteknologien og den sivile atomkraftindustrien.

For mange har sivile atomprogram vært en forutsetning for masseproduksjon av atomvåpen. Teknologien er enkel, den samme som i 1945 – problemet er å skaffe materialer. For alle stater som produserer atomkraft sivilt, er dette problemet løst: Plutonium, et avfallsstoff fra atomkraftproduksjon, kan brukes til å lage atomvåpen.

«Bare» ni stater har atomvåpen i dag, men det er vanlig å regne at cirka 40 land kan har muligheten til å utvikle dette ganske enkelt, hvis de vil. Årsaken er sivil atomkraft. De har allerede kunnskapen om hurtig produksjon av de nødvendige materialene. Vi må derfor spørre oss selv hvorvidt en atomvåpenfri verden er mulig hvis atomkraftindustrien får fortsette som før.

Sivil atomkraft er også farlig fordi atomkraft i seg selv er en usikker teknologi. I atomkraftens tidsalder har vi vært vitne til flere store ulykker som har vært katastrofale for områdene rundt, og som har ført til alvorlige konsekvenser langt utover atomkraftverkets landegrenser. Vær og vind frakter radioaktive partikler som igjen treffer jorden i form av radioaktivt nedbør. Når en ulykke inntreffer, kan vi ikke kontrollere været. Derfor vil omfanget av en atomulykke være umulig å anslå, og umulig å forskanse seg mot.

Med utvinning av energi fra atomkraft står jordens befolkning dessuten ovenfor et enormt avfallsproblem som vil være en sikkerhetsrisiko i absurd lang tid: noe av avfallet fra atomkraft er farlig i flere hundre tusen år. Atomkraftindustrien får fortsette selv om de etter tiår med produksjon fortsatt ikke har løsninger for trygg og langvarig lagring. Denne grove uansvarligheten dytter et kjempeproblem på fremtidige generasjoner.

Terrorfaren er også overhengende så lenge avfallet er så dårlig sikret mange steder. Det finnes flere måter terroristgrupper kan utnytte atomanlegg og -avfall på, og mange eksperter ser det som svært sannsynlig at et atomrelatert terrorangrep vil inntreffe i nær framtid. Eksempelvis har den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry anslått en 50 prosent sjanse for at terrorister detonerer en atombombe i løpet av det neste tiåret.

Norge er heller ikke en uskyldig aktør i denne sammenhengen – ikke bare fordi regjeringen ikke ønsker et atomvåpenforbud. Siden 1996 har Norge finansielt støttet Russland med opprydding av det dårlig sikrede atomavfallet på Kolahalvøya. I 2017 støtter vi endelig transportering til et reprosesseringsanlegg i Majak i Uralfjellene. Å bidra til opprydning er bra, men hva som skjer med avfallet på endestasjonen, har ikke norske myndigheter kontroll over. Dette er et område som Statens strålevern selv har karakterisert som «det mest radioaktivt forurensede området i verden». Credoet er tydeligvis «ute av syne, ute av sinn».

Norske regjeringer har heller ikke greid å ta skikkelig hånd om atomavfall fra forskningsreaktorene på Halden og Kjeller. Her er det snakk om 17 tonn avfall, hvorav to tredjedeler regnes som svært ustabilt. Ifølge Bellona trengs 300 millioner kroner årlig for å sikre at avfallet blir tatt ordentlig vare på og at atomreaktorene kan bli forsvarlig tatt ut av drift. Institutt for energiteknikk har imidlertid kun tolv millioner i avviklingsfondet for sine reaktorer. Den manglende finansieringen av grunnleggende atomsikkerhet er svimlende.

Atomindustrien selger en historie om atomkraft som fremtidens energiløsning, og at redslene fra Nagasaki er helt atskilt fra deres virksomhet. I virkeligheten er atomkraft dyrt, miljøskadelig og dødelig. Det er ikke sikkert, og gjør det enkelt å utvikle atomvåpen.

Det er på tide at Norge realitetsorienterer seg og sørger for en ansvarlig atompolitikk. Det innebærer å støtte FN-forbudet mot atomvåpen, men også å sikre egen drift og eget atomavfall, planlegge avvikling av Haldenreaktoren, samt å jobbe for transparens og trygghet i vårt atomsamarbeid med Russland.

anrohj@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk