Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
En god time: Med julesanger som virkelig tør å røre ved den urolige tida vi lever i.
Trøst for selv en trassig adventsvegrer

Gjestespill

I skobutikken for et par dager siden overhørte jeg en kunde som spurte den ansatte om sko med godt feste. Ho hadde hørt at isen i gatene var kommet for å bli. Et lite øyeblikk var jeg midt i «Game of Thrones» sesong sju, før kundens nervøse latter fikk meg tilbake i skobutikken. «Det kan jo ikke stemme.»

Men jeg hørte at ho var urolig, og det kjennes som om vi, blant glitter, pepperkaker og gløgg, egentlig går rundt og er ganske urolige. Stormer og jordras, ekstremisme og polarisering. Klimaet er endra. Så vi søker til noe varmere, tryggere. Disse dagene oversvømmes vi av annonser for julekonserter i sakrale kirkerom. Hver eneste kirke med respekt for seg selv byr på konserter på rekke og rad.

Dette vet jeg godt, fordi for en måneds tid siden skulle jeg booke en konsert med en høyst sakral og meditativ trio. Hm, hvor kunne det passe med konsert sånn rundt midten av desember? En gammel, intim og stearindryppende steinkirke burde være absolutt genialt. Tilbud om konsert for døra, ingen honorar. Hvilken gave til menigheten som får dette tilbudet! Tenkte den markedsstrategiske bookingansvarlige fornøyd.

Et par dager seinere kunne det konstateres at dette var et dårligere tilbud enn sandsalg i Sahara. Menighetene trygla oss om å ikke komme, noen hadde visst tenkt samme tanke som oss. Så hvis du en gang i november lurer på hvor det kan være lurt å spille konsert om en måneds tid, er altså svaret: ingen steder, du er et år for seint ute med planleggingen.

Selv har jeg alltid fått en liten kløe av det obligatoriske julekost i adventstida. Det begynner å bli mørkt, kanskje kommer det litt snø, så er første advent her, og vips – så skal vi krype til kosen. En har knapt noe valg. Juleplater fylt med julesanger vi har hørt i all tid, men denne gang med en original vri med munnharpe, mongolsk strupesang og barokkgitar. (Ikke misforstå, det kan jo bli reint nydelig, men det klør lite grann.) Trassalderen forlot muligens aldri denne kroppen.

Like fullt lot jeg meg overtale til å dra i Jakobkirka på julekonsert for ei ukes tid siden. Hekla Stålstrenga gjesta byen denne kvelden, og nordnorske dialekter summa i køen inn til kirka. Der fikk vi noen kjente julesanger, men for denne østlending var de fleste ukjente. Og der selv en trassig adventsvegrer måtte vedgå at det var fint å dele denne varme, koselige timen med alle som var der, greip det ekstra tak da bandet framførte julesanger med tekster som virkelig turte å røre ved den urolige tida vi lever i.

For det er en urolig tid med mye frykt, og frykt kan gi utslag som virkelig ikke er vakkert. Konserten var koselig og trøstende slik julekonserter skal være. Samtidig med en varm politisk brodd for den lille mannen og kvinnen i gata som bare bærere av nordnorsk visetradisjon kan formidle. En god time.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk