Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
25 år: Skotsk-japanske Sean Shibe fra Edinburgh. Foto: Kaupo Kikkas
Egenrådig gitarist

Album

Sean Shibe

«Dreams & Fancies: English Music for Solo Guitar»

Delphian

Fremdeles er det mange som forbinder den klassiske gitaren først og fremst med spansk musikk. Den koples gjerne med den fyrige flamencoen. Og det er klart at den klassiske, spanske gitarmusikken har tatt opp i seg flamencoen. Men flamencogitaren og den klassiske gitaren er delvis to ulike instrumenter, som ser ganske like ut, men som låter forskjellig og krever ulike spilleteknikker. De rasende raske løpene som den dyktige flamencogitaristen, tilsynelatende, improviserer i full fart, lar seg ikke spille i dette tempoet på den klassisk gitaren. Selv ikke John Williams klarte det.

Nei, den klassiske gitaren dyrker kunstmusikken, de klanglige nyansene og distansen, samtidig som den har med seg harmoniske bevegelser og figurer fra den spanske tradisjonsmusikken.

Det faller naturlig å begynne slik i forbindelse med denne omtalen av debutplata til den skotske gitaristen Sean Shibe (1992). Han stiller seg, i et intervju på nettstedet Presto Classical, litt kritisk til den spanske tradisjonen. Han sier at det spanske repertoaret har en enorm innflytelse, «men jeg føler at instrumentet [gitaren] kan uttrykke noe som er dypere.» Han har selvsagt respekt for det spanske repertoaret, men framhever at det kan bli for dominerende.

Eller som han sier: Problemet er ikke at «spanskheten blir assosiert med gitaren, men at det er den eneste assosiasjonen med gitaren.» Det er nok derfor han har valgt utelukkende engelsk musikk for denne debuten. Åpenbart, uten at det sies direkte, må denne musikken oppfattes som dypere enn den spanske? Og er den eventuelt det fordi den går klar av spanske klisjeer?

I hvert fall er den fin. Her er musikk fra renessanse- og luttkomponisten John Dowland fram til nittenhundretallskomponister som William Walton, Malcolm Arnold, Lennox Berkeley og Benjamin Britten. Og felles klangbunn her er den engelske gitaristen Julian Bream. Alle stykkene her er skrevet til ham, med unntak av Dowland. (Selv en gitarist på Breams unike uttrykksnivå, hadde ikke evnen til å bestille verker av døde komponister på et instrument komponisten ikke kjente.)

Sånn sett er denne utgivelsen en hyllest til Bream og hans innsats for å fornye gitarrepertoaret. Spillemessig gjør Shibe det også. Han er en rabiat gitarist. Hvor mye han har lyttet til Bream, vet jeg ikke. Men han spiller råere, mer kontrastrikt. Muligens mangler han Breams klanglige sjatteringer, men han har et ungdommelig pågangsmot.

I to av Waltons «Fem bagateller» spiller han nesten gitaren i stykker. Temperamentsfullt og med tydelig negleklang i et verk som er influert av spansk gitarmusikk!

På den andre siden spiller han renessansekomponisten Dowland skjørt, med en velklang som ligger et stykke unna dagens luttspillere. Berkeleys sonate spilles med tydelig framhevelse av de melodiske linjene. Og Brittens «Nocturnal», et variasjonsverk over Dowland, faller vel på plass som det dypeste her. Fritt for spanske klisjeer. Og flott framført. Lengst går Shibe i «Marsjen» fra Arnolds «Fantasi for gitar», der det er forbausende at strengene ikke ryker.

Så dette er en gitarist som med ungdommelig egenrådighet spiller seg inn i et etablert repertoar og preger det med sin spillestil. Jeg regner med at Shibe, etter hvert som han blir eldre, greier å forløse gitarens klanglige muligheter på et enda høyere nivå. Og går enda dypere. Det blir en sann svir.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk