Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
Apen og Kjeften: Eller Chirag og Magdi, som de også heter. Filmen ble vist landet rundt, fra torsdag til søndag. Foto: akam1k3/Euforia
Karpes prosjekt bør alle feire, men: Si meg, hva betyr «Adjø Montebello»?
Vel blåst, Montebello

film

«Adjø Montebello»

Regi: Thea Hvistendahl

Karpe Diem har lenge likt å fremstille seg selv som normbrytere og opposisjonelle, så også i rapduoens bemerkelsesverdige og/eller underlige nye prosjekt «Adjø Montebello». Kinofilmen, som er en temmelig unik bastard mellom konsertfilm, mockumentar og musikkvideokavalkade, setter punktum for deres «Montebello»-prosjekt, etter de syv mer eller stadig mindre frittstående musikkvideoene som innledet en turné, som igjen kulminerte i tre kvelder i Oslo Spektrum. Sistnevnte begivenhet er utgangspunkt, eller midtpunkt, i kinofilmen, som har hatt sine siste forestillinger idet du leser dette, etter kun fire dager med offentlige visninger.

Rundt konserten spinnes en løs, absurd rammehistorie, i et fiktivt oppned-Norge, hvor duoen blir dømt til døden (for «brudd på grunnlovsfestet nøytralitetsplikt»), men får oppfylt sitt siste ønske om tre kvelder i Spektrum. Mellom filmens nåtid, og klippene fra selve konserten, er det en rekke hopp frem og tilbake i tid, som brukes til å konstruere en innfløkt, fiktiv Karpe Diem-biografi fra samme alternative univers, hovedsakelig for å gi en slags kontekst til duoens alter egoer under prosjektet, «Apen og Kjeften» (som også er navnet på rapgruppens AS, etablert 1. januar 2017, og som står alene som ansvarlig produsent og utgiver av filmen).

Det hele er på mange måter ganske uoversiktlig. Ja, det tilføres ny bakgrunnshistorie og nye dimensjoner til tidligere kryptiske små tekstmessige hint, visuelle referanser, symboler og metaforer fra «Montebello»-universet. Et talende øyeblikk er når Magdi, etter å ha fått et fullsatt Spektrum ned på kne på kommando og på beat, megetsigende utbryter at «dere vil skjønne dette her i desember». Men blir man egentlig så mye klokere av denne filmen?

Ja, en figur som Magdis «hvite alter ego» Nils får i løpet av filmen en slags bakgrunnshistorie og mer av en utbygd personlighet (samt en sentral rolle i den skrudde historien). Men hva alt dette egentlig skal bety, er fortsatt ikke godt å si.

Blant de få innslagene av ikke-fiktiv virkelighet er snutten av et radiointervju hvor statsminister Erna Solberg svarer på kritikk fra Karpe-Magdi (i anledning sin kondolanse ved Ariel Sharons bortgang) ved å vise til sitt nøytrale ståsted som statsleder.

Men historien som spinnes rundt dette er mildt sagt lite treffende som politisk retorikk – det er lite som tyder på at verken Solberg eller andre kritikere av Karpe Diem skulle mene at musikere eller andre kunstnere er bundet av noe tilsvarende nøytralitetsprinsipp, heldigvis.

Tvert om blir jo duoen ganske unisont hyllet (med unntak av noen innbitte stemmer i kommentarfelt) for sin påståtte evne til å lage musikk med klare standpunkter. Mens de selv, på Montebello-høydepunktet «Hus/hotell/slott brenner», på den annen side tydelig fraskriver seg et ansvar som rollemodeller, og krever retten til å være tvetydige, endog selvmotsigende, i tekst, musikk og livsførsel.

Likevel inneholder én av de to nye låtene som visstnok er eksklusive for filmen, et noe famlende og ikke helt vellykket, men tilsynelatende oppriktig og ektefølt forsøk på forsoning med norsk jødisk befolkning (etter at Karpe fikk skarp kritikk for farlig uklar språkbruk på låten «Attitudeproblem»).

Rammehistorien i de fiktive sekvensene i filmen inneholder et par brukbart vellykkede vittigheter, kanskje særlig de som er rettet mot en platebransje de i stor grad fremstår som reelt uavhengige av på tampen av 2017. Og en del effektivt storslagne og burleske visuelle opptrinn (som etablerer den unge regissøren Thea Hvistendahl som et selvstendig talent å se opp for).

Men som helhet blir det allikevel litt kaotisk, litt mange startpunkter trådene nøstes opp fra, uten at de egentlig når noe definert endepunkt. Og selv om «mytologien» fra det overhengende prosjektet utfylles, blir man aldri særlig klokere, tvert om åpnes hele veien nye spørsmål om hva dette egentlig skal bety. Spørsmålet er om dét egentlig er riktig spørsmål.

Filmens aller mest effektive små sekvenser er alle de hurtige nærbildene av publikummere i Oslo Spektrum, og et mer reelt mangfoldig konsertpublikum skal man lete lenge etter selv i «det nye Norge». De intense, ufiltrerte følelsene i disse hovedsakelig unge ansiktene gjør én ting overtydelig klart: hvor MYE Karpe Diem betyr, for hvor mange.

Det er tross alt det viktigste her. Og når det kommer til deres selvbilde som opposisjonelle, understreket utallige ganger i filmens fiksjonsunivers: Det mest subtile, men, når man grunner litt over det, også det mest tankevekkende normbruddet kommer tidlig i filmen. Ganske underspilt, i åpningssekvensen fra Oslo Spektrum. Der Magdi synger den velkjente koranversinnledningen, «bismillah al rahman al rahim», med autotunet vokal. Foran et dels svært sekulært publikum, i en arena med alkoholservering. På toppen av det hele side om side med en hindu.

En behøver ikke lure på hva dette landets reelle islamske ekstremister, de som kommentarfeltkrigere på refleks gjerne slår Magdi (og Chirag) i hartkorn med, vil synes om en scene som dette. Dette er en visjon av samtiden som fryktes og foraktes av så vel islamister som høyreekstremister. Til syvende og sist er dét en god grunn, i seg selv, til at alle vi andre burde slå ring rundt og feire et prosjekt som Karpe Diems.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk