Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
Den politiske ledelsen må finne nye måter å møte saklig kritikk på.
Bak konsensusen

Det sies at norsk sikkerhetspolitikk «ligger fast», og at vi her til lands er velsignet med en bred konsensus om slike spørsmål. Det er positivt dersom denne konsensusen er reell; forstått som at alle kompetente parter og aktører har fått kommet til orde og blitt lyttet til. En konsensus som blir til som resultat av grundige diskusjoner mellom forskjellige fag- og kompetansemiljøer er utvilsomt en styrke for enhver nasjon både av interne og eksterne sikkerhetspolitiske hensyn.

Spørsmålet er hvorvidt den er reell. Ulike miljøer opplever at de holdes utenfor debatten. Ofte avvises de som mindre kompetente, eller som uttrykk for perifere distrikts- eller særinteresser.

Nylig kom Robert Mood, tidligere sjef for Hæren med 40 års erfaring fra Forsvaret med boka «Ansvar – ledelse er ingen popularitetskonkurranse». Her peker han på gapet mellom hvordan Norges forsvar oppleves fra innsiden vs. hvordan den formidles fra politisk ledelse. Dette er en kvalifisert kritikk som burde tas på alvor og diskuteres grundig.

Responsen har vært nedslående. Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Bragli Alstadheim, anklaget Mood for å «nøre opp under politikerforakt». Høyres forsvarspolitiske talsmann, Hårek Elvenes, fulgte opp med å oppfordre Mood til å «ta noen år i politikken», og hevdet innledningsvis at boka ikke ville være noe bidrag til en mer nyansert forsvarsdebatt.

Mood har noen sarkastiske kommentarer om politikere, de kunne han sikkert spart seg. Men boka handler ikke om politikerforakt. Den uttrykker bekymring for et samfunn som har utvikla seg i retning mer sentralisering, detalj- og målstyring. Et mer fragmentert samfunn hvor avstanden mellom by og land, ulike sektorer, mellom folk og politikere øker. Jeg leser ikke boka som et forsøk på å bryte ned aktelsen for politikere, men som et ærlig forsøk på å gjenreise den gjensidige tilliten og åpenheten som demokratiet vårt er tufta på.

Beskrivelsene hans kan være diskutable, men motreaksjonene forteller oss noe om måten kritikk mot politisk ledelse blir håndtert. Kritikere blir ofte avfeid uten reell debatt, gjerne med en identitetsmarkør eller annen merkelapp. Langtidsplanen er et godt eksempel på hvordan forsvarsdebatten i et valgår blir redusert til partipolitisk posisjonering, stemmesanking og styrka konfliktlinjer over budsjettlinjer eller mellom sentrum og periferi.

Politikeres jobb er å definere innretningen og ambisjonsnivået til forsvaret, og sikre at Forsvaret har økonomiske rammer for å utføre oppgavene sine. Dette følges opp gjennom statsbudsjettet hvert år. Når ulike deler av Forsvaret gir klar beskjed om at de ikke har tilstrekkelig til å utføre kjerneoppgavene sine bør politikere lytte ekstra varsomt. De bør kunne svare ordentlig på fagkritikk, forklare og begrunne prioriteringer og konsekvenser av de valgene som tas.

Hele verden utvikler seg i raskt tempo, likeledes Norges rolle i den. Hvis politisk ledelse mener at økonomien ikke har konsekvenser for innretningene i sikkerhetspolitikken og at den ligger fast er det i så fall et aktivt valg som også burde begrunnes godt.

Forsvar og sikkerhet handler om de store spørsmålene: Om landet vi bygget, hvordan vi skal leve i det og hvilke verdier vi skal forsvare hjemme og ute. Slike samfunnssamtaler bør politisk ledelse invitere oftere til. Det tror jeg kan bidra til tillitsbygging og en revitalisering av demokratiet i en fase hvor sterke krefter kjemper for splittelse og ytterligere polarisering. Kan hende det til og med hadde blitt ganske populært?

heddablangemyr@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk