Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
Født med sølvskje i munnen? Den nyoppstartede stiftelsen Født fri fikk fem millioner kroner over statsbudsjettet, mens kvinnebevegelsen får knapper og glansbilder, skriver Asta Håland. Foto: Mariam Butt, NTB scanpix
Vil du drive kvinnekamp? Ikke finn på å lage en medlemsorganisasjon.
Det minste stykket

Erna Solberg forklarte fra Stortingets talerstol at det var viktig å finansiere også organisasjoner vi (hun?) ikke liker, da hun forsvarte at stiftelsen Human Right Service fremdeles skal bli finansiert med 1,8 millioner over statsbudsjettet. Venstre har utjevnet dette, synes de, ved å få inn fem millioner på det samme budsjettet til den nye stiftelsen Født fri, som skal bekjempe sosial kontroll og skamkultur. Den nye stiftelsen er knapt ute av startgropa, men med fem millioner skal de nok få ansatt noen i talerør-stillinger og bli invitert på Dagsnytt 18 de også.

Jeg klandrer ikke Shabana Rehman Gaarder, Amal Aden og Iram Haq for å lage en stiftelse, heller enn å starte en ny medlemsorganisasjon med samme formål. Det er tidens melodi at ansatte i stiftelser og tenketanker oftere blir invitert inn i den offentlige debatten enn representanter for frivillige medlems­organisasjoner. Skrap sammen fem personer og 50.000 kroner, lobbyer for finansiering hos rike onkler eller partier, og du er på banen. Gjennom pengene har de skaffet deg verktøy. Og Klassekampen og Dagsnytt 18 inviterer.

Det er påfallende at når media trenger ekspertkommentarer, enten det er om målsak, distriktspolitikk eller feminisme, finner de helst noen betalte synsere. De som har skoen på og som vet mest om hvor den trykker, blir usynliggjort. Vil du ha penger til å drive påvirknings­arbeid, ja, da skal du droppe den demokratiske medlemsorganisasjonen.

Stiftelsene og tenketankene som Reform, Født Fri, Manifest og Agenda, og i tillegg statsfinansierte byråkratier som Fokus og likestillingssentrene dominerer den offentlige debatt på det likestillings- og kvinnepolitiske feltet. Vi – og nå snakker jeg på vegne av min egen syke mor – som driver det møysommelige arbeidet med å organisere og skolere medlemmer, demonstrere, kort sagt heve våre røster, får knapper og glansbilder. I 2017 ble det delt ut cirka tre millioner kroner i tilskudd til sju likestillingspolitiske medlemsorganisasjoner. Til sammen.

For å ta det eksempelet jeg kjenner best: Vi i kvinnegruppa Ottar med tusen medlemmer får 200.000 i året i driftsstøtte. For å kunne få utbetalt disse, er det laget et stadig større og mer krevende kontrollapparat for å passe på at vi har de medlemmene vi hevder å ha, og ikke har brukt de 200.000 på tull og fjas. Vi må ha regnskapsfører og statsautorisert revisor, og bruke mye av vår politiske tid (som jo er vår fritid) på søknader, rapporter og kontroller.

Det hender jeg blir matt. I bunnen ligger det selvsagt sinne, men fordi motstanden eller mangelen på forståelse er så gjennomgående, virker det ugjennomtrengelig og umulig.

I kjølvannet av det rødgrønne valgnederlaget har det vært mange oppsummeringer, og LO-lederen nevnte kvinnebevegelsen som en viktig aktør da han forklarte hva de nå måtte satse på. Men så? Hvem skal finansiere kvinnebevegelsen? Hvem skal sørge for at kvinneorganisasjonene blir en aktør på linje med organisasjonene på andre områder? Har LO tenkt å følge opp ord med handling?

Det er et demokratisk problem når frivilligheten strupes. Problemet vokser når pengene flyttes til stiftelser og andre miljø som har debatt som levebrød. Det folkelige engasjement i Norge er stort. De som tror sosiale medier har overtatt som arena for politisk aktivitet og handling, bør ta seg en tur på medlemsmøtene til Bygdekvinnelaget, Sanitetskvinnene eller Kvinnegruppa Ottar. Her brytes meninger og her tilegner medlemmene seg store kunnskaper. Kunnskaper som kommer samfunnsdebatten og de betalte stiftelsene til gode.

Vi i kvinnegruppa Ottar har lidd oss gjennom utallige timer groteske overgrepsdokumentarer på film og internett, vi har lest kilometervis med forskningslitteratur og bruker mange årsverk på å videreformidle kunnskapen vår. Hadde vi hatt stiftelsenes midler, ville enhver forelder visst hvordan de sørger for pornofilter på ungenes datamaskiner.

Klassekampen melder 2. desember om at Rødt har fått gjennomslag hos byrådspartiene i Oslo for å sette av en ny pott på fem millioner til organisasjoner som jobber mot kvinnediskriminering. Dette er en verdifull håndsrekning for en kvinnebevegelse som er vant til å klare seg på små midler. Støtte til medlemsbaserte organisasjoner gir mer frivillighet igjen for pengene, og vi gleder oss til å øke aktiviteten.

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk