Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
Treguden Tor: Fortellingen om møtet mellom kristningskongen Olav og hedningen Dale-Gudbrand har gjort mye skade på folks forståelse av førkristen religion, skriver Gro Steinsland. Her fra en teateroppsetning i 1958. Foto: Fron historielag
Fram mot det store Stiklestad-jubileet i 2030 er det nødvendig å kikke Snorre i kortene og se hvordan han blander myter, fakta og fleip.
Snorres latter
Gravhaug: Den såkalte Olavshaugen i Hundorp er kalt opp etter kristningskongen. Maleri: Auguste Meyer, 1838
Hvorfor gir Snorre så vidt forskjellige beskrivelser av religionsskiftet i Norge? Svaret kan være humor.

middelalder

Planer for et storstilt nasjonalt 1000-årsjubileum i 2030 til minne om slaget på Stiklestad i 1030 er under utvikling under ledelse av Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Helgenkongen Olav vil være det naturlige omdreiningspunktet i et bredt anlagt jubileum som har historien om Norge i 1000 år som oppslag. For å løfte historiekunnskap og samtidshistorie over hele landet, er grepet å følge en konstruert tidslinje i Olavs liv. Når gjestet kongen de ulike landsdelene, hvordan gikk han frem for å kristne folket og samle riket?

Rikssamling og ny religion

I et nasjonalt 1000-årsperspektiv er den islandske historikeren Snorre Sturlason (1179–1241), som regnes som forfatter av kongesagaverket Heimskringla, helt sentral. Snorre har gitt oss de mest spennende scenene fra religionsskifteprosessen i middelalderen. Det dreier seg om kamper mellom en europeisk orientert kongemakt som ville innføre kristendommen, og bøndene og deres høvdinger som representerte den hjemlige religionen.

Historien om religionsskiftet i landet henger nøye sammen med rikssamlingen. De tre kristningskongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson hadde samme mål: å samle landet til ett rike og gjøre nordmennene kristne. Det er prosessen frem mot Norge som kristent kongedømme Heimskringla forteller om.

Norges evige konge

Olav den hellige er krumtappen i kongesagaverket. For Snorre og hans samtid var Olav den store helgenkongen, rex perpetuus Norvegiae, som hvilte i sølvbeslått skrin på høyalteret i Kristkirken. Til olavsskrinet i Nidaros hadde det allerede valfartet pilegrimer i 200 år da Snorre skrev sine verk. Helgenkongen var sentrum i en kult med europeiske dimensjoner. Om Olav den hellige var det forfattet flere sagaer, skapt liturgier, legender og skaldevers som nådde vidt ut. Hellig Olav var ikke bare den norske kongemaktens og lovens grunn og vokter. Han var også den store omsorgspersonen i nasjonens liv som vernet småkårsfolk så vel som storfolk. Olav var elsket av folket.

Snorres historiesyn

Snorre har noe misvisende vært regnet som «rasjonalist» fordi han nedtoner mirakler og undere. Han er egentlig ikke så opptatt av religion, det er feidene mellom konger og høvdinger som opptar ham. Hans fremstilling av religionsskiftet er preget av hans historiesyn, som i korthet går ut på at før kristendommen kom til Norden, var tro og kultus hedensk fordi tiden ennå ikke var moden for den sanne religion. Historikeren Snorre har syn og sans for begge parter i striden, han feller ikke moralske eller etiske dommer over historien, men finner mennesker av ære og brutte kar på begge sider i striden.

Snorre skaper på mesterlig vis en serie dramatiske scener der representanter for hedendom og kristendom støter sammen. To av disse scenene, skildringen av blotet på Mære i Trøndelag og ødeleggelsen av Dale-Gudbrands gudebilde på Hundorp i Gudbrandsdalen, er blitt stående som de store fortellingene om religionsskiftet i Norge.

Blotet på Mære foregår i en tidlig fase av religionsskiftet. Kongen, Håkon Adelsteinsfostre, prøver å tvinge bøndene til å la seg døpe. Men det hele ender med at kongen blir tvunget til å delta i bøndenes blotfest til forfedrene og de gamle gudene. Kong Håkon dro ydmyket og rasende fra Trøndelag.

Klubbeslaget på Hundorp

Senere var Olav Haraldsson på misjonsreise i Gudbrandsdalen, reiseruten er lagt slik at kongen kommer vest- og nordfra via Lesja og Sel. Overalt farer Olav hardhendt fram, bøndene må velge ett av to: kristning og dåp eller død, lemlesting og brann.

På Hundorp venter hersen Dale-Gudbrand med en stor bondehær som skal stoppe kongens uferd. Scenen som følger er burlesk. Snorre gir en detaljert skildring av den mannsstore trefiguren av guden Tor som dyrkes på Hundorp. Pyntet med gull og sølv, mett av brødmat og kjøttpålegg, bæres Tor ut i tunet. Dale-Gudbrand er sikker på at Olav vil falle til fote når han ser de skarpe øynene til Tor.

Ved soloppgang tredje dag finner mannjevningen sted. Torsfiguren står godt synlig i tunet, men hvor er kongens gud? Idet solen stiger over åskammen, ber kongen bøndene se mot øst, der kommer hans gud med mye lys. I det gudbrandsdølene snur seg mot solen, spretter kongens mann frem og hogger ned gudebildet. Mus og rotter så store som katter springer frem, og bøndene flykter i panikk til alle kanter. Kongens gud har vist seg som den sterkeste. Den mektige hersen på Hundorp erkjenner nederlaget, underkaster seg kongen og lar seg døpe sammen med bøndene. Gudbrand bygger senere kirke i dalen.

Fantasy fra ende til annen

Hundorp-fortellingen står i sterk kontrast til Snorres fremstilling av religionsskiftet i Trøndelag der bøndene, deres ledere og religion blir fremstilt med respekt. På Hundorp er bøndene derimot lettlurte og dumme. Dale-Gudbrand er avgjort ikke blant de klokeste hoder i landet. Dale-Gudbrand er trolig et eponym for Gudbrandsdalen, han opptrer for øvrig i mange kilder og skikkelser over flere hundre år.

Saken er at Hundorp-episoden ikke har en tøddel av historisk sannhet i seg, bortsett fra de lokale stedsnavnene. Klubbeslaget er fantasy fra ende til annen. Dette var kjent for forskningen fra sokneprest A. Chr. Bangs analyse av teksten i 1879. Men helt frem til 900-årsjubileet på Hundorp i 1921 tok man Snorres fortelling for god fisk som historie. Man mente det var på Hundorp at kongen hadde knust hedendommen. Fortellingen har gjort atskillig skade med hensyn til folks forståelse av førkristen norrøn religion.

En god latter?

Det fremstår som en gåte at Snorre har kunnet fremstille scener av religionsskiftet så forskjellig. Når det gjelder høvdinger og bønder i Trøndelag, er han som nevnt en respektfull formidler. Mens Klubbeslaget på Hundorp er en lattervekkende scene.

Snorre må ha sett monumentene etter det mektige høvdingdømmet på Hundorp da han dro gjennom Gudbrandsdalen en gang mellom 1218–20. Gårdstunet på Hundorp ligger fremdeles som et av landets mest storslagne minnesmerker etter jernalderens maktseter, med storhauger, rester etter steinsirkler og bautasteiner. Hvordan kunne Snorre som ellers har stor sans for høvdingmakt, gjøre blodig narr av Dale-Gudbrand og hans bondeflokk?

Den mest nærliggende forklaringen er Snorres kildebruk. Det er lett å glemme at Snorre var en kristen mann som skrev sine verk 200 år etter religionsskiftet i landet. Som historiker har Snorre hatt en rekke kilder til rådighet; både skaldedikt og eldre kongesagaverk. Han har kunnet velge og vrake i kilder. Mens hans skildringer av religionskamper i Trøndelag følger den nøkterne Fagrskinna, har han hentet Hundorp-scenen fra en saga med helt annet historiesyn. Dale-Gudbrand-episoden har han rett og slett sakset fra en eldre olavssaga som kalles «Den legendariske saga». Der er Olav den suverene kristushelten fra fødselen av, mens hedningene er dumme og onde.

Men kildegrunnlaget kan jo ikke forklare alt. Vel hadde Snorre et godt øye til trønderne, han var i slekt med jarleslekten nordafjells. Snorre ble drept i maktkampen mellom Håkon Håkonsson og Skule jarl, stukket ned av sin egen svigersønn fordi han hadde valgt jarlens side i maktkampene i Norge. Men likevel – gjøre narr av Gudbrandsdalens mektige herse i landets mektigste dalføre? Kan forklaringen være at Snorre rett og slett falt for en god historie og kostet på seg en god latter? Han gjør som de antikke historikerne, han blander myter, fakta og fleip.

Hvis vi tør legge til side gravalvoret og innrømme at Snorres kan le, gir det en stor frihet til Hundorp 2021. Snorres scenario åpner for stedets førkristne historie, for Hundorp som maktsete og kunnskapssenter, folkehøyskolesenter, tusenårig sentralpunkt langs den eldgamle ferdselsåren gjennom dalen. Klubbeslaget åpner for refleksjon over religionsmøter og nødvendige sceneskift mellom fortid og nåtid. Snorres latter innbyr til å se Hundorp 2021 som et spektakulært preludium til Stiklestad 2030.

gro.steinsland@iln.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk