Mandag 11. desember 2017
Musikkåret: Ved fire av de største albumslippene her hjemme. Illustrasjon: Henrik Haanes
Popåret 2017: Ikke døden og de store albumenes musikkår, men med andre overraskelser – noen av en utpreget emo sort.
Urbane følelser
Global strømmeopptur der ute, med nok et hiphop-gjennombrudd her hjemme – på godt norsk, dessuten.

Kommentar

Mens 2016 føltes som de store albumenes år, fra David Bowie og Leonard Cohens farvel, via A Tribe Called Quest og Frank Oceans comeback, til voldsomme ambisjoner med Beyoncé, Chance the Rapper, Radiohead, Bon Iver, Kanye West, Solange, Sturgill Simpson, Jenny Hval og flere med dem, så har popverdenen fortonet seg annerledes siden 16 ble til 17 og vi gikk duknakket inn i hanens år. Year of the Little Red Rooster har et brautende Trump-stamp over sin antastede rumpe, uten at mannen med de små hendene har klort seg fast i popsangen av den grunn, i så fall kun via en perifer birolle eller som ullen dystopisk kulisse. For mer enn noe, og særlig med et blikk på verden rundt oss, har dette faktisk føltes som den store strømmingens år, med alt det innebærer av overraskelser, forandring og, ikke minst, ungdommeliggjøring.

Siden vi lever i et «advanced market», har vi i spotified Skandinavia ligget i front i årevis, som da selvsagt har gitt oss uforholdsmessig stor betydning på de globale strømmelistene, som igjen gjør det lettere for en Kygo, eller en MØ, eller en Zara Larsson å bryte igjennom internasjonalt. Og om vi nordboere fortsatt ligger en snau langside foran, så har de nå begynt å få opp dampen der ute, i USA, Tyskland og Storbritannia, med den cd-elskende sinken Japan et stykke bak der igjen – for å nevne verdens fire ledende musikkmarkeder (der Norge for øvrig er nummer 18), samtlige (over)modne for å gi etter for strømmepress. Fordi det er det foreløpig beste alternativet som internettet har kommet opp med, på tross av for lave artisthonorarer, på tross av uheldig favorisering som gjør de største større, og på tross av Youtube og ringvirkningene av gratis.

Her til lands har vi for lengst blitt villige til å betale, og tatt farvel med ulovlig nedlastning, hyppig besøkte Torrent-sider og ensformig behandling av MP3-filer. Men ikke på verdensbasis, ikke helt ennå, der den siste IFPI-rapporten fra september viser at piratvirksomheten lever – og at freemium dominerer premium, reklame over betalt abonnement – sånn hvis noen lurer på hvorfor artistene sitter igjen med småpenger parallelt med at Spotify fortsatt taper store summer.

Ikke for det, vi i Norge har våre egne utfordringer, gjerne forverret av uforklarlige politiske vedtak, med stikkord av typen DAB og FM, og med et livemarked, halvparten av den norske musikkøkonomien, som nærmer seg direkte usunt, nylig understreket av nasjonal arrangørstatistikk for 2016, der det kommer fram at småscenene sliter. Satt på spissen, har musikkfestivalene, delvis via subsidier, blitt selve kjøttet og helårsarrangørene det ekstra krydderet – og det burde jo være motsatt, med større vekting på hverdag og mindre fokus på ferie.

Hvordan så strømmetall korrelerer med billettsalg til konserter, har vi lite informasjon om, utover noen ikke ubetydelige observasjoner. Med en ukes mellomrom i månedsskiftet november/desember inntok cd-favorittene og countryrockerne i Hellbillies Rockefeller i Oslo, kapasitet 1350, mens rapperen Arif og r&b-sangeren Unge Ferrari ifølge rapportene solgte ut 8000 billetter til Oslo Spektrum, et Spektrum som visstnok kokte. Ikke at de to sistnevnte av den grunn er større enn Hallingdals heiteste, det måtte i så fall være blant venner i hovedstadsområdet – men slik pleide det uansett ikke å være. Etter Karpe Diems braksuksess, har urban (fortsatt en corny betegnelse) befestet sin posisjon og også fått sitt endelige gjennombrudd i Norge – på norsk.

Som vi sikkert delvis kan takke P3 og «Skam» for, radiostasjon med purpose og nettserie med nesten komisk effektiv musikkbruk, med solid drahjelp til så vel Hkeem som Cezinando, to typer tidlig i tjueåra som på mange måter har stått for årets hit med «Fy faen» og årets norskspråklige album med «Noen ganger og andre». Uten at de voksne, eller i hvert fall de godt voksne, vet hvem de er. For det er ikke Bjørn Eidsvåg, dette – eller Vamp eller Odd Nordstoga, cd-alderens gullgutter, men unge popartister for et ungt publikum, med alt det innebærer av andre perspektiver.

Og ser vi det ikke både i England og USA, og egentlig i de fleste vestlige land, der det popper opp nye navn med en ny syngende flow og delvis nye beats? Og også med en markant, tidvis ekstraordinær (kanskje ekstraordinært fæl) personlighet å selge inn nevnte flow og beats med? Ikke at man skal undervurdere ungdomsappellen til DJ-er som Calvin Harris og The Chainsmokers, eller for den del allerede nevnte Kygo og andre norske produsenter som Matoma og Alan Walker, men de er mer eksponenter for en lyd og en merkevare enn noe som måtte minne om tradisjonell artistpersona. Dessuten, og til tross for at de fortsatt må betegnes som strømmevinnere, så er EDM-en unektelig på vei ned.

Det kanskje mest uventede nye i 2017 er ikke at rapper J. Cole, egentlig uten hits i Norge, lett solgte ut Oslo Spektrum, eller at kritikerfenomenet Kendrick Lamar er i ferd med å selge ut tre ganger større Telenor Arena, eller for den del at Londons grimeartister, ledet av Stormzy, sakte, men sikkert og mer og mer virker å ta steget opp. Nei, den største sensasjonen fra popåret kom gjennom mer ubeskrevne XXXTentacion og NF, henholdsvis voldsdømt rapper som snart må i retten og hengiven kristenrapper som ikke vil kalles kristenrapper. Legg så til anti-rap, pro-våpen og pro-Bob Dylan hiphopper Post Malone, den velmenende og sympatiske Logic og den nå avdøde og plagede Lil Peep, og vi begynner å nærme oss en tendens hos den nest-mest strømmede yngre garde.

Og det i en rapstil som lener seg med liv og lemmer på ekte, men ikke gate-ekte og slettes ikke ved å rope mot snuten, snarere mer dempet enn som så, mer som en intim hyllest av outsideren, kanskje med rom for piano og akustisk gitar, kanskje med rom for folkrock og soulviser, paret med synther og en avmålt vocoder-bruk, følsomt som en innadvendt sanger/låtskriver fra syttitallet. Og i noen tilfeller med inspirasjon fra Eminem via Macklemore, enten de vil innrømme det eller ei, rett inn i det The Guardian spør om er «post-racial» eller «problematic», men konkluderer med at minner mest om en moderne variant av «blue-eyed soul». Med ekstra innflytelse fra det tidlige 2000-tallets mainstream-emo-bølge, bare enda mer åpne om selvmordstanker og den dystre dritten som har det med å ramme særlig hardt i tenåra.

Uten at alle kan plasseres i hiphop-mikrosjangeren emo-rap av den grunn, det gjelder vel bare Soundcloud-assosierte XXXTentacion og Lil Peep, men slektskapet er der likevel. Akkurat som det er likheter med Oslos Cezinando, eller Hamars Unge Ferrari, eller for den del Bergens Linni, eller kanskje til og med den syngende Lars Vaular i brudekjole. For det ligger noe som oppleves vitalt der, og det er ikke ment for de over førti, som heller ikke Elvis Presley var det, eller Sex Pistols i punkæraen, eller N.W.A. i starten av gangsterrapbølgen eller Skrillex med sine veldige elektroniske smell og drops – uten sammenlikning for øvrig.

Ellers hører vi i 2017 den samme popmusikalske tendensen som har markert seg i flere år allerede, med den rocka gitarmusikken til en viss grad nede for telling, og med hiphop, hiphop-avarter og ymse typer electro høyt i miksen. Og fortsatt med Suffolks ufarlige trubadur Ed Sheeran som strømmekongen, foran Drake og The Weeknd (og Kendrick og Post Malone), og med knapt én eneste kvinnelig artist helt der oppe, unntatt Astrid S her hjemme og unntatt Rihanna globalt.

Med en kjønnsbalanse som delvis rettes opp av at strømmeskeptiker/superselger Taylor Swift kjøpes mest, mens Susanne Sundfør sørget for årets første norske nummer-én-album på VG-lista med endetids-ambisiøse «Music for People in Trouble» – i september.

Det tok med andre ord tid, for det er vrient for norsk musikk å konkurrere med internasjonale topper som strømmes i hjel av skoleunger og studenter, og med populære spillelister som prioriterer toppene og dermed forsterker effekten av å allerede være populær. Men selv med et trangt nåløye, er det ikke ugjennomtrengelig, illustrert av den overraskende suksessen til de emosjonelle rapperne nevnt lenger opp, som i noen tilfeller har lyktes selv uten massiv markedsføring, som antyder at det er håp så lenge du er ung og annerledes nok, med en følsomt fengende låt som springbrett.

Strømmemotstanden er redusert til en bagatell, nå selv med det tyske plateselskapet ECM, profilerte i sitt forsvar for fysisk, som en del av medstrømsbevegelsen. Men samtidig er det lov å lure på om modellen kan fortsette å fungere i sin nåværende form. I forrige ukes Billboard er musikkbransjeveteran Jimmy Iovine sitert på at «problemet vedvarer, løsningen er ikke der» og «strømmetjenestene er elendig stilt», fordi det ikke er marginer, fordi de ikke tjener penger, fordi bransjen er altfor optimistisk med tanke på framtida, fordi det er umulig å konkurrere med gratis – Youtube er gratis, Spotify har fortsatt et gratis tilbud. Og som Iovine sier: «Dette tar ikke platebransjen tak i.»

Men hvorfor skulle den det? Den ser bare en pil som peker oppover, og det er så uhorvelig kjedelig å være festbrems når verden danser.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2017 kl. 11.12
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk