Klassekampen.no
Lørdag 9. desember 2017
Skjønnhet: Thomas Coles «Livets reise: ungdom», 1842. Foto: Wikicommons
Redusert: Romantikken er mer mangfoldig og relevant enn denne boka gir inntrykk av.
Svermere og himmelstormere

Selv om det har gått over 200 år siden romantikken tok det europeiske kulturlivet med storm, er den fortsatt en viktig og fascinerende epoke. Riktignok er ikke romantikken alltid like godt forstått og verdsatt. Mange har da også falt for fristelsen til å parodiere himmelstormere som Ludwig van Beethoven, Percy Bysshe Shelley og Eugène Delacroix. Samtidig fremstår en god del av kritikken som preget av mindreverdighetskomplekser og misunnelse: Romantikerne ville mer – og gjennomførte også, med brask og bram, langt mer – enn de fleste av sine etterfølgere.

Perioden har da også sine forsvarere. I en årrekke har Geir Uthaug oversatt engelske romantikere som Lord Byron, William Blake og John Keats, og nå trør han til med en vidtrekkende murstein av en bok som tar sikte på å formidle mye av tankegodset forbundet med romantikken. Han understreker i utgangspunktet romantikkens mangfold, men tar utgangspunkt i kanoniserte hovedfigurer fra Storbritannia, Tyskland og Frankrike innenfor litteraturen, og – i mindre grad – billedkunsten og musikken. Sentrale aspekter ved perioden blir presentert, inkludert vektleggingen av natur, fantasi og emosjoner, samt den «mørke» romantikkens utforsking av det sublime og det gotiske.

Fakta:

SAKPROSA

Geir Uthaug

Romantikkens univers

Dreyers forlag 2017, 412 sider

Tonen er populærvitenskapelig og pedagogisk, med en forholdsvis rik flora av sitater ispedd relevante anekdoter. Her kan den allmenne leser lære mer om for eksempel Goethes kompliserte forhold til romantikken, personlighetskulten knyttet til Lord Byron, og hvordan romantikerne reagerte med ambivalens på Napoleons erobrertrang. Videre blir for eksempel romantikernes berømte fascinasjon over middelalderen på en kyndig måte supplert med deres mindre kjente, men ikke desto mindre definerende, forkjærlighet for antikken. Boka inneholder også et stort antall reproduksjoner av portretter og viktige kunstverk fra perioden.

En romantiker som Samuel Taylor Coleridge hevdet at litteraturens form og innhold står i et tett forhold til hverandre. Dette er ikke et perspektiv som vekker gjenklang hos Uthaug. Fokuset er idéhistorisk og tematisk, og når han tar for seg tekster som William Beckfords «Vathek», Mary Shelleys «Frankenstein» og Byrons «Manfred» er fremgangsmåten snarere parafraserende enn tekstanalytisk. Sprangene kan gå noe fort fra tekst til tekst, og argumentasjonen rekker aldri å bli dyptpløyende.

En stor andel av diktsitatene er hentet fra Uthaugs egne oversettelser. I lengden blir dette begrensende: for eksempel fører det til at Keats’ tidlige svennestykke, det lange og litt umodne diktet «Endymion» (som Uthaug oversatte i 2003), siteres stadig vekk – mens det er få henvisninger til de senere mesterverkene hans. Oversettelsene klarer heller ikke å leve opp til originalenes fylde og smidighet.

Henrik Wergeland dukker opp med jevne mellomrom, og Uthaug viser fint hvordan Norges største romantiske poet på mange måter er en typisk representant for bevegelsen. Vi hører om blomstenes plass i forfatterskapet hans, om kjærlighetsdiktene adressert til Stella-figuren, samt om hvordan Wergeland dyrket det norske fjellandskapet. Også andre nasjoner er representert: Romantikere fra land som Polen og Italia trekkes frem, men dessverre er sentrale stemmer som Leopardi og Pusjkin, i likhet med store deler av den nordiske romantikken, fraværende. Utelatelser av denne typen er kanskje uunngåelige i et oversiktsverk. Mer alvorlig er det at boka er forholdsvis uberørt av nyere perspektiver. Her møter man en gammelmodig versjon av romantiske følelser som dessverre lett kan forveksles med «føleri», i stedet for affektteoriens mer oppdaterte forståelse av hvordan romantikerne tilegnet seg 1700-tallets revolusjonerende kopling mellom følelser kroppslighet og etikk som fortsatt er relevant. Naturdikt av klassiske romantikere presenteres, mens mer utfordrende stemmer som nylig er fremhevet utfra et økologisk perspektiv – som bondedikteren John Clare – er forbigått. Romantikkens orientalisme presenteres nærmest som en besnærende kuriositet, uten noen refleksjon over hvordan fenomenet henger tett sammen med imperialisme og kolonialismens undertrykking.

Til tross for sine ambisjoner, blir dermed også Uthaugs versjon av romantikken reduktiv. Dette tydeliggjøres av avslutningskapitlet, som prøver å gi et riss av hvordan ettertiden har behandlet romantikkens arv. Her fremstilles bevegelsen som det neglisjerte motsvaret til snever rasjonalisme, boligblokker og det meste som har gått galt de siste par århundrene. Dessverre faller Uthaug her for fristelsen å redusere romantikken til en sjablongmessig dyrking av svermerisk skjønnhet, individualisme og nostalgi. Romantikken ses også i direkte opposisjon til fascismen og kommunismens kollektivisme, i stedet for at de historiske forbindelsene mellom romantikken og disse ideologiene utforskes, samtidig som nasjonalromantikkens urovekkende arv forbigås i stillhet. Alt i alt er romantikken både mer mangfoldig, kompleks og relevant enn denne boka gir inntrykk av.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 14.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk