Hadde Marina Abramovic vært ung norsk kunstner i dag, hadde hun blitt smurt utover avisforsidene som et skrekkeksempel på uvettig bruk av skattepenger.

Det skjer gjerne mot slutten av året, at det spisser seg litt til. At henvendelsene, avtalene og alt det man må huske oppnår et volum som gjør det dønn umulig å ikke daglig glemme et par ting, eller oppdage at man skal være to steder til samme tid. Over tid gjør det noe med en. Man begynner å gi faen, slutter å barbere seg, drar med vilje på åpning i flekkete joggebukser og gjemmer vodkaflasker i støvler og bak bokhyller hjemme. Etterhvert er man blitt en helt annen fyr. Og det går ikke mer enn en dag eller to fra man er på et seminar i Tromsø for å sammenfatte de første ti år med et kunstakademi i byen, til man sitter ved samme bord som Marina Abramovic på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum under en pressekonferanse.