Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Tv-serien «Breaking Bad».

Politisk enkeltsak: Rettighetsbrudd, psykisk vold og ekstrem sosial kontroll mot barn i utsatte trossamfunn.

Forbilde: Martin Luther King Jr.

Hva tror du på: Jeg tror på livet og medmenneskelighet (agnostiker).

Leser daglig: Nyheter.

Lydspor: «Folsom Prison Blues» av Johnny Cash.

Det verste du vet: Unødvendig stygghet.

Det folk ikke vet om deg: At jeg liker å spille gitar og synge.

Radikal kristendom. Det høres ikke like skremmende ut som «radikal islam», men for Anders Torp var oppveksten i et radikalt pinsekarismatisk hjem ikke bare skremmende. Den var så ille at han heller ville ta sjansen på at helvete ikke fantes.

– Helvete kan ikke være så mye verre enn dette livet, sier Torp i dag om hvordan han resonnerte som 19-åring da han brøt med miljøet.

Faren hans er pastoren Jan-Aage Torp, en markant skikkelse i det kristen-fundamentalistiske miljøet i Norge. Fundamentalisme-begrepet kommer fra «The fundamentals» – en serie traktater som ble publisert rundt år 1900 av konservative teologer i USA, som ville vekk fra liberal nytolkning og tilbake til Bibelens fundamenter.

USA var også dit Jan-Aage Torp tok med Norge Idag-redaktør Finn Jarle Sæle tidlig på 1990-tallet, for å lære av det politisk kristne høyre. Målet var ikke bare åndelig vekkelse, men også en radikal endring av samfunnet.

– Jan-Aage introduserte Sæle for amerikansk religionspopulisme, sier Anders Torp.

Han kaller faren sin bare for «Jan-Aage».

Denne uka anerkjente USAs president Donald Trump Jerusalem som Israels hovedstad til halleluja-rop fra det kristne høyre. Israel er en hjertesak for kristenfundamentalister, sammen med blant annet ekteskap og abort.

Fakta:
Anders ­ Torp

Navn: Anders Torp.

Alder: 29 år.

Sivilstand: Samboer.

Bakgrunn: Forfatter og foredragsholder. Vokste opp i en pinsekarismatisk bevegelse, som han brøt med som 19-åring. Medforfatter av boka «Jesussoldaten: Gutten som skulle vinne landet for Gud».

Aktuell med: Debatten rundt predikanten Jan Hanvold, som blant annet er omstridt for å love velsignelse mot betaling.

Jan-Aage Torp var tidlige ute med å føre disse kampene the american way i Norge. Men han fikk snart følge av avisa Norge Idag, som ble grunnlagt i 1999, og tv-kanalen Visjon Norge som startet sine sendinger i 2003. I 2011 så velgersamlingen Oslo Symposium dagens lys, godt hjulpet av blant annet Sylvi Listhaug (Frp).

– Sylvi Listhaug har ansvaret for å ha gitt norsk religionspopulisme legitimitet, sier Anders Torp.

Han reagerer på hvordan Listhaug og andre politikere og maktpersoner stiller opp i tv-sendingene til predikanten Jan Hanvold, som er omstridt for å love velsignelse mot betaling.

Nylig kringkastet Hanvold at han hadde helbredet en mann. Dette ble siden tilbakevist av et familiemedlem på Facebook.

– Da ble hun møtt med beskyldninger fra Hanvold om at hun handlet på vegne av djevelen, forteller Torp.

Han tror maktpersoners omfavnelse av Hanvold gjør det vanskeligere for sårbare personer å varsle dersom de utsettes for urett.

De to siste ukene har også den kristenkonservative avisa Dagen våget å kritisere Hanvold, noe som har ført til en leserstorm mot avisa. Det gleder Anders Torp at Dagen våger å stå opp imot usunne religiøse ledere. Samtidig frykter han at beleringsmentaliteten hans far Jan-Aage, Finn Jarle Sæle og andre av Hanvolds forsvarere legger for dagen i debatten, kan ramme dem som har det vanskelig i utsatte kristne miljøer. Han kjenner mekanismene så altfor godt fra sin egen oppvekst.

– I disse miljøene får de som ikke blir friske fra sykdom, ofte høre at det skyldes uoppgjort synd, manglende tro, manglende tiende eller djevelen, sier Torp.

Hele barndommen og ungdommen kjempet Anders Torp mot djevelen og demoner. Han var i en konstant åndelig krig. Når han syndet, fikk demonene makt over ham. Når han kjempet mot, fastet og ba han. Da han som tenåring gikk ned 17 kilo, var han radikal for Jesus og fikk anerkjennelse av pastorfaren.

Erfaringene etter å ha gjennomgått mer enn 30 demonutdrivelser har satt seg i kroppen. Den unge mannen, som har tatt oss med til Akershus festning i Oslo, er årvåken, kjapp i bevegelsene og litt anspent. Han sliter med søvnproblemer.

– Jeg har ingen diagnose, men jeg har symptomer på posttraumatisk stress. Det er vanskelig å si akkurat hva som kommer av hva, sier Torp.

Han hadde sin første samtale hos psykolog etter at han som 22-åring tjenestegjorde i Afghanistan. Men samtalen dreide seg minst like mye om oppveksten i menigheten Seierskirken som om opplevelsene på slagmarken i Afghanistan.

– Jeg var mer redd som liten i Guds hær enn jeg var i Afghanistan i krig. Jeg var veldig redd i Afghanistan noen ganger. Men panikkfølelsen og adrenalinrushet som kan komme bare ved tanken på en angripende demon, var mer intens og fryktinngytende enn å bli skutt mot av Taliban, sier Torp.

Forsvaret ble en vei ut av det helvete han hadde vokst opp i.

Overgangen var ikke så stor. Som 17-åring fikk han anerkjennelse som «den sterkeste rekrutten» på Boot camp i regi av den danske menigheten Faderhuset. Ungdommene skulle forberedes på krigene og prøvelsene i endetida. Det gjaldt å ikke benekte Jesus eller angi kristne venner.

På en badestrand i Danmark ble Anders holdt under vann til han trodde han skulle dø. Deretter ble han lagt i bakken mens lederne spyttet, sparket, slo og forsøkte å få ham til å benekte Jesus.

De stappet to never med sand i munnen på ham.

– Det sitter igjen i kroppen. Jeg har opplevd en urolig følelse når jeg har hatt inntrykk som har minnet om episoden på stranda.

Faren Jan-Aage Torp har uttalt til A-magasinet at han angrer sterkt på at sønnen ble sendt til leiren, og at han i raskt brøt kontakten med Faderhuset.

Men selv om torturen var ille, var det ikke det verste Anders Torp opplevde i oppveksten.

– Demonutdrivelsene var verre.

I en gul enebolig med fem søsken på Lillestrøm lærte Anders Torp at demoner og engler var virkelige vesener. Derfor la han øret mot bakken da han gravde i sanden. Han lyttet etter skrikene fra helvete. Samtidig var han forberedt på at en demon plutselig kunne springe opp av bakken.

Frykten for demoner fulgte ham fra han var fire år og så sin første demonutdrivelse i menigheten Oslo Vineyard. Han så en dame som lå og ristet på gulvet.

– Det mest skremmende var øynene hennes. De var hvite og lå liksom lenger inn i hodet enn det som er normalt. Hun hadde noen fæle skrik.

– Hva tenkte du?

– Jeg håpet demonen ikke gikk inn i meg. Også holdt jeg mamma godt rundt foten, forteller Torp.

Foreldrene lærte ham at han skulle ikle seg Jesu rustning. Men han skulle ikke slå tilbake når de andre barna mobbet ham i skolegården. Han skulle gjøre som Jesus og vende det andre kinnet til.

– Jeg ble lært at Gud hadde planlagt hvert sekund av mitt liv, så jeg visste at alle prøvelsene kom fra Gud. Det var en forferdelig visshet, for ingenting jeg gjorde kunne føre meg bort fra elendigheten jeg opplevde. Det sto i Bibelen at Gud hadde gjort meg sterk nok til å håndtere alle prøvelser, så jeg visste at det bare var jeg som var svak når jeg ikke klarte å håndtere prøvelsene fra Gud.

– Lærte du ikke at Gud var god?

– Jo, og det var nesten det verste med det. Jeg lærte at Gud er en omsorgsperson som passer på meg. Samtidig kan han straffe meg. Da blir alle relasjoner tilført en usikkerhet. At Gud skulle være god, gjorde det nesten verre, sier Anders Torp.

Vinterhimmelen er vakker over Oslofjorden. Utsikten fra Akershus festning gjør Anders Torp rolig. Her har han gått mange turer de siste ti årene. Da moren hans brøt ut av ekteskapet med pastorfaren, åpnet det seg en mulighet for ham til å komme ut av miljøet. Han forlot troen og ble ateist.

Av og til tvilte han på sitt nye ståsted. Han fryktet at djevelen hadde lurt ham til å tro at Gud ikke fantes, og at han egentlig var på vei til helvete.

– Strategien min ble å si at alt er tull og ufarliggjøre det hele.

– Hvor står du nå trosmessig?

– Agnostiker. Ingen kan bevise Gud, så hvorfor skal jeg kaste bort tid på å motsi noe som ikke kan bevises.

Å gi ut bok om livet sitt og delta i den offentlige debatten har gitt mestringsfølelse og mange tilbakemeldinger fra folk i samme situasjon.

– Å gå ut offentlig gjorde at alt det vonde fikk en mening. Min stemme og det vonde jeg opplevde, kan bidra til at andre slipper å oppleve det samme i framtida.

Torp har brukt mye tid på å forstå sine egne følelser og tanker.

– Jeg har sortert alt i ulike kognitive bokser.

Boksene har fått navn som «ekstrem sosial kontroll», «omsorgssvikt» og «psykisk vold i religiøs drakt».

– Jeg vil påstå at det er et større problem med ekstrem sosial kontroll i etnisk norske religiøse miljøer enn i innvandrerfamilier. Det er et psykososialt samfunnsproblem, slår Torp fast.

– Hvorfor er det større i kristne miljøer?

– Sammenlagt er det kristenfundamentalistiske miljøet i Norge større enn det muslimske fundamentalistiske miljøet. Jeg vil anslå at det finnes opp til 100.000 kristenfundamentalister i Norge.

– Hva gjør den sosial kontrollen i disse miljøene så ekstrem?

– Den sosiale kontrollen blir så ekstrem, fordi prisen man kan ende opp med å betale blir så enormt høy. Man risikerer trusler om å bli besatt av demoner om man ikke lytter til lederen. Man kan bli truet med at Gud aldri vil ta deg tilbake om du går nå, eller at man er på vei til helvete. Du kan få beskjed om at dersom du faller, så faller alle vennene dine rundt deg i menigheten. Truslene er så mange og så alvorlige at man føler seg sjanseløs.

Det ble vanskeligere å stå imot synden da Anders kom i puberteten.

– Jeg trodde jeg hadde seksuelle demoner, fordi jeg var en normal tenåring, forteller han.

Da lystfølelsen ikke gikk over, fikk han en utenlandsk helbreder til å kaste den seksuelle demonen ut av ham.

Helbrederen krevde at faren Jan-Aage ble med og hørte unge Torps bekjennelser. Privatliv fantes ikke. Faren og pastoren måtte vite alt, akkurat som Gud. Hvis ikke, var jeg ikke beskyttet mot demoners angrep.

– Hvordan føles det å gjennomgå en demonutdrivelse?

– Det gir en kortsiktig bedring, men så kommer frykten for at demonen skal komme tilbake. Det står i Bibelen at en demon som kommer tilbake, gjør det med en kraft sju ganger så sterk.

Som 17-åring begynte han å gjøre små opprør. En natt kom han hjem og luktet sprit. Da ble han sendt til en menighet i USA for å rehabiliteres.

Da Anders Torp vokste opp på 1990-tallet, var Jan-Aage Torp mye i mediene og markerte seg mot abortlov og partnerskapslov.

Anders ble allerede som fireåring dratt med på demonstrasjon mot partnerskapsloven, for å synge kristne barnesanger med de andre barna i menigheten. De ble skremt av hatske blitzere som kastet egg.

Farens aksjoner mot abortklinikker og utspill om at homofile kunne helbredes, skapte sterke mot­reaksjoner, som Anders også fikk høre i skolegården.

– Det var enkelt å ta meg. Jeg kunne ikke ta igjen og var ikke like integrert som de andre barna.

– Mange er dårlig følelsesregulert når det gjelder religion. De går fra 0–100 bare de hører «Jesus». Det kommer kanskje fra at de har foreldre eller kjenner andre som har hatt dårlige erfaring med religion. Men dersom du møter religiøse med verbale angrep, går de bare i skyttergravene.

– Hvordan skal de møtes?

– Den gyldne regelen kan åpne opp for god kommunikasjon: Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg. Du tar ikke det som er nærest og kjærest for dem, som Gud eller Jesus, og kaller dem for negative ting. Da får du ingen tillitsfull samtale.

Dronningens gate er bare en kort spasertur fra Akershus festning. Det er en afrofrisørsalong i lokalet der Jan-Aage Torps menighet Oslokirken holdt til fram til 2009. Samme år sto sønnen fram i VG med historien om demonutdrivelsene han ble utsatt for.

Flere forlot menigheten etter dette. Fra 2009 til 2013 tok Jan-Aage Torp en pause fra arbeidet som pastor og forsøkte blant annet å komme inn på Stortinget. Da han startet opp igjen, forteller Anders at han fikk beskjed om at han ikke kunne delta på Oslokirkens gudstjenester, siden han ikke var medlem.

– Men nå har de begynt å annonsere for offentlige gudstjenester igjen på ny adresse. Jeg vil gjerne delta. Jeg vil at medlemmene skal se meg. Se at jeg er et ekte menneske, og ikke en som er demonbesatt, som jeg har fått med meg at andre har ment, sier Torp.

Vi finner adressen til det nye lokalet. Det ligger litt lenger bort i Dronningens gate. Med en blanding av urolighet og nysgjerrighet banker Anders på kontordøra til trossamfunnet. Han likner søndagsskolebildet av Jesus som banker på hjertedøra.

Ingen lukker opp.

– Har du tilgitt faren din?

– Jeg har tilgitt ham. Han har vokst opp som misjonærbarn selv og er også et offer, sier Anders Torp etterpå.

– Men er du forsont med ham?

– Jeg har falt til ro med at forsoning ikke kommer til å skje. Men jeg ønsker det. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at han tar ansvar.

Klassekampen har vært i kontakt med Jan-Aage Torp og forelagt ham sønnens fortelling.

aseb@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 14.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk