Klassekampen.no
Lørdag 9. desember 2017
Han lever: Kulturmannen er ikke død – han lever og tar for seg, skriver Ellisiv Lindkvist. Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Seksuell og intellektuell trakassering er to sider av samme sak.
I kulturens midte

Kulturmannen er ikke død, han er bare mektigere og farligere enn man først skulle tro. Og han bedriver ikke nødvendigvis seksuell trakassering – noen ganger nøyer han seg med intellektuell trakassering.

Vi er en gjeng damer 40+ som snakker om det man snakker om i disse dager #metookampanjen, kulturmenn og feminisme. En historie fortelles. En av damene hadde som 23-åring blitt med den eldre skuespilleren på rommet. «Jeg trodde han syns det jeg hadde å si var interessant. Så naiv var jeg!» Vi ler litt alle sammen. Tenk det, Hedda. Å være så naiv.

Men jeg tenker også: er det nå så galt for en 23-åring som vil bli skuespiller å tro at hun er interessant? Er det dette vi skal lære døtrene våre? Tro for all del ikke at det du har å si er interessant. For menn. For kulturmannen. Er du ung og har pupper er det kroppen din som gjør deg interessant. Ferdighetene dine og intellektet ditt er det ingen som vil ha.

#Metoo handler ikke bare om utsatte og naive kvinner, det speiler en kultur, og den kulturen er vår kultur. Det er en kultur som lærer opp kvinner til å ikke innbille seg at de er interessante eller intellektuelle. Den samme kulturen lærer opp menn til å tro at de er interessante og seksuelt attraktive, noe som medfører at en del av den seksuelle trakasseringen rett og slett sees på som en kompliment fra mannens side.

Fakta:

Ubehaget i kulturen:

• #Metoo-kampanjen har synliggjort omfattende seksuell trakassering, ikke minst i kulturfeltet.

• I denne teksten knytter Ellisiv Lindkvist #metoo til fenomenet Kulturmannen, et begrep som i sin tid ble introdusert av den svenske kulturkommentatoren Åsa Beckman.

Å drive med seksuell trakassering og maktmisbruk er ikke forbeholdt de få og olje- og energiministeren. Det er den kulturen vi er en del av og den kulturen som formidles til oss, ikke bare via pornografi men også via highbrow serier som Sopranos, The Wire, Boardwalk Empire, Mad Men, Orange is the New Black, Mammon og Monster. I alle seriene forekommer seksuell trakassering og maktmisbruk, sist sett i Monster, der den mannlige politietterforskeren straks går over grensen til en av de unge jentene som er involvert i saken.

Du ligger med en regissør.

Vedkommende regissør vil i alle fall ikke sette opp noe av deg.

Hvorfor skulle han det? Han har jo allerede ligget med deg.

Det er ikke mulig a° ligge seg til noe lenger.

Dette er et sitat fra mitt eget teaterstykke «Jeg er ikke slik», jeg brukte det også på en konferanse i regi av kulturrådet – til spredt munterhet i salen. Man kan ikke ligge seg til noe lenger.

Det ligger en skam også i mitt eget sitat: du blir redusert som dramatiker fordi du har ligget med en regissør. Slik Ester Nilsson har det i møte med sine kulturmenn i romanene «Rettstridig forføyning» og «Uten personlig ansvar» av Lena Andersson. Det å ligge med noen gir deg faktisk ingen privilegier whatsoever. Kulturmannen du har ligget med kan slutte å hilse, ikke ville ha noe med deg å gjøre og i hvert fall ikke anta teksten din / gi deg ut / sette opp noe av deg. Chris Kraus forteller i romanen «I love Dick» om flere nedverdigende seksuelle møter. Det er ikke seksuell trakassering eller voldtekt, det er ydmykelse, intellektuell fornedrelse, latterliggjøring, usynliggjøring og maktarroganse. Det er noe kvinner opplever hele tiden og det er fylt med skam.

Likevel har jeg gått rundt og trodd at med likestilling og preventiver kunne kvinner pule like mye som menn. Jeg trodde at det å ligge seg til noe var utdatert. Jeg trodde kvinners seksualitet ikke lenger var noe man ga bort. Var den ikke i ferd med å bli likeverdig da? Nei.

Damned if you do and damned if you don’t. Skammen har åpenbart ikke forlatt den kvinnelige seksualiteten. Verken på den ene eller andre måten. Likevel må jeg si at omfanget og grovheten i #metoo-kampanjen, #stilleforopptak, #nårmusikkenstilner og #visyngerut sjokkerer meg. Jeg leser historiene med større og større ubehag. Mange sier at de ikke er sjokkerte. Jeg trodde oppriktig talt vi var kommet lenger. Og i alle fall at utbredelsen ikke var så enorm.

Jeg er klar over at teatret med sin hierarkiske struktur og sine eldgamle kjønnsroller i det som vises på scenen dessverre ikke akkurat ligger i forkant av kjønnsrolleformidling og likestilling, noe også skuespillerne Espen Klouman Høiner og Anna Katharina Haukeland har sagt til NRK. At dekanen på Kunsthøgskolen i Oslo svarer at det har blitt bedre de siste årene, er som forventet. For oss andre gjenstår det å se om det fører til endring på norske teaterscener. Så lenge regissørene insisterer på å kle av kvinnelige skuespillere, vil også den seksuelle trakasseringen ha stor grobunn.

Å bli utsatt for seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse er to sider av samme sak. Kan kvinner og menn bli likestilt seksuelt om de ikke er det intellektuelt? Hvis du ikke anerkjenner din sidekvinne, din kollega, som intellektuelt på høyde med deg selv – det vil si som en like god forfatter, skribent, journalist, skuespiller, you name it – så har du allerede redusert henne til kropp, og da vil hun forbli først og fremst det.

Du søkte en kvinne og fant en hjerne, du er besviken.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk