Klassekampen.no
Fredag 8. desember 2017
KIRKEVOKTER: Gerd Karlstrøm (85) fra Alta har ti barn, 21 barnebarn, snart 13 oldebarn og var kirketjener fram til i år. Hun passer fortsatt godt på Landfjord kirke, der alle hennes barn er døpt.
Læstadianer
Tro kan flytte fjell
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Gerd Karlstrøm (85) er vant til å ta tak i ting. Det kommer godt med i jobben som kirketjener, som lekdommer i lagmannsretten og når noen i bygda trenger et klokt råd.

På kjøkkenet er det sirlig orden. En av sønnene har bakt sjokoladekake, og Gerd Karlstrøm koker kaffe på gamlemåten. Radioen står på, og det er lite hun ikke får med seg enten via eteren, eller med et blikk ut av kjøkkenvinduet.

– Jeg får ofte spørsmål hvordan jeg har det. Og ja, takk, jeg har det bra. Gjennom alle år har jeg vært vant med å utrette det som behøves. Gjerne sammen med gode naboer og venner. Noen ganger når det er litt vondt i kroppen, så setter jeg meg i gyngestolen til det går over, forteller hun.

85-åringen er læstadianer og lever etter Guds ord. Hun er overbevist om at tro kan flytte fjell og har selv erfart at Vårherre passer på både henne og alle rundt henne.

Og det er mange. De fleste læstadianere lever etter regelen at hvert barn er en gave fra gud. Gerd og mannen Einar fikk ti, fem jenter og fem gutter, og hun ser med glede at alle er voksne nå, har det rimelig godt og selv er blitt både foreldre og besteforeldre.

Hittil har det blitt 21 barnebarn, og snart blir oldebarn nummer 13 født. Gerd holder tett kontakt med de fleste, og det går ikke mange dagene mellom hver telefonsamtale med hver enkelt i storfamilien.

Fakta:

Gerd Karlstrøm

Alder: 85 år.

Yrke: Kirketjener og pensjonist.

Sivilstand: Enke. Ti barn, 21 barnebarn og snart 13 oldebarn.

Hvor er du i livet: Jeg er jo gammel, men føler meg ikke gammel. Jeg har det bra og har mer å gi om Vårherre vil.

på sparket

– Hvilken musikk lytter du gjerne til?

– Jeg hører gjerne på salmer. Det er viktig å få med seg tekstene. De inneholder mye god visdom.

– Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Bibelen og salmeboka. Der finner jeg alltid noe nytt å lese. Generelt leser jeg lite annet.

– Hva er din favorittfilm?

– Tror ikke jeg har sett en eneste film, utenom en del av en gammel film fra da kong Haakon besøkte Finnmark. Som barn ble vi oppdratt til å ikke se film. Jeg har heller ikke noe forhold til tv, men har sett et program om slektsforskning. Det var interessant.

Kvinnen og ordet

Trosretningen læstadianisme dukket opp i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Prest Lars Levi Læstadius så at små lokalsamfunn var i ferd med å forfalle. Alkoholen dominerte, og mange kvinner og barn hadde det ikke godt. Fra prekestolen refset han de som lot familiene forfalle, og han sendte ut predikanter blant annet til Nord-Troms. En religiøs vekkelse spredte seg over hele Nordkalotten og seinere også til Amerika.

Læstadius ga retningslinjer for hvordan man skulle leve. Unødvendig tull og fjas synes han man skulle klare seg uten. Alt som tar oppmerksomheten bort fra ordet, blir ansett som uviktig. Nøkternhet er bedre, og arbeid blir verdsatt.

Hans regler ble tolket videre. Noen synes gardiner og blomster er unødvendig, mens andre holder seg unna juletre og tv. Kvinner skal vise at de er kvinner og helst gå i skjørt og la håret være langt. Alkohol er uaktuelt uansett, og de som skal forkynne i kirka eller på forsamling, skal være menn.

– På jobb som kirketjener er jeg til stede om en kvinnelig prest forkynner, ellers ikke. Men samtidig har jeg erfart at kvinnelige prester holder bedre prekener enn menn, og de kommer med bedre tolkninger av de aktuelle bibelversene, sier Karlstrøm.

Savner Einar

Selv foretrekker hun skjørt. Eneste unntak er når hun gikk i fjøset. Tv-en kan bringe mye unødvendig vondskap inn i hjemmet, men nyhetssendingene kan være greie, syns hun, men velger selv radio. For Gerd Karlstrøm er det at man gifter seg viktig. Å bare leve i lag er ikke bra, og barna skal døpes.

– Hadde ikke Einar tilhørt en læstadiansk menighet og gått i forsamling, ville ikke vi truffet hverandre. Det er helt logisk at jeg måtte gifte meg med en som hadde samme tro som meg, sier hun.

Gerd smiler litt lurt over møtet med Einar. Hun hadde sett ham på forsamling året før, og neste gang de møttes, tok han kontakt. De hadde mye til felles: livssynet, men også oppvekst i stor søskenflokk der man klarte seg selv. Einar hadde åtte søsken. Selv vokst Gerd opp i en søskenflokk på 13.

På hennes 19-årsdag forlovet de seg, og ti måneder etter giftet de seg. Og ti måneder etter bryllupet kom første barn, til begges store glede. De flyttet til hans hjemplass Langfjordbotn i Alta. Her overtok de etter hvert hans foreldres småbruk, og Einar var i tillegg i fiskeoppsynet, i Forsvaret og en dyktig snekker.

– Jeg savner ham. En klok mann, og god, som dessverre gikk bort for snart 20 år siden, sier hun.

Livskunnskap

Selv er Gerd Karlstrøm fra Kildal i Nordreisa og oppvokst på gård. I hennes oppvekst var finsk hjemmespråk, og i Nordreisa var det tre stammers møte mellom samer, finlendere/kvener og nordmenn.

Til sammen ble det nesten fem års barneskole, for krig og evakuering tok bort muligheten til skolegang. Hun var 14 år da barneskolen ble avsluttet, og samme år konfirmerte hun seg.

– Om jeg savner skolegang? Nei, egentlig ikke. Jeg har ikke hatt tid til å verken gå på skole eller til å tenke på det, sier hun med et smil.

Livskunnskap er for henne en viktig ballast, og Karlstrøm har en svært bred kompetanse.

– Hjemme i Nordreisa var vi barna med på alt. Å slå med ljå er en kunst svært få kan i dag. Det er også synd at kunnskapen om å lage en skikkelig hesje forsvinner. Jeg lærte av far hvordan man arbeidet med hest, og av mor fikk jeg kunnskap om alle typer husarbeid. Mye av det vi tok som en selvfølge, og som har vært nødvendig gjennom livet, er det nesten ingen i dag som kan. Det er vel litt synd, sier hun.

Unger og fjøs

Hun forteller at overlevert kunnskap kom godt med. Da et nyfødt føll ble svakt og bare la seg ned, var gode råd dyre. De eldre visste at hestemelk, blandet med bark fra hegg, var et brygg som ville hjelpe. Gerd melket hesten, skrapte fint støv av hegg-bark og ga føllet drikken. Like etter kviknet det til.

Å sy sine egne klær, eller sy om noe gammelt, var også helt naturlig i hennes hjem. Hun hadde i mange år strikkemaskin og forsynte egen og andres barneflokk med gensere, ullstrømpebukser, votter og sokker. Å dyrke sin egen mat var også en selvfølge, fra potet og nepe, via rabarbra til jordbær. De fleste dyrene på en gård er mat, ikke kosedyr, og Gerd kan både slakte, partere og bearbeide kjøttet til alt fra sylte til stek og gryteretter. Det samme fra sjøen. Fisk er en verdifull ressurs, og Gerd har ikke tallet på de mange tusen fiskekakene hun har laget.

– For meg har det vært viktig å stelle barna selv. Tungt har det vært noen ganger, spesielt å passe fjøset mens barna var nyfødte. Men det har gått fint, forteller hun.

Da ungeflokken vokste opp, var det naturlig at de eldste hjalp de yngste. Men mor hadde et skarpt blikk til alt som skjedde hele tida.

Gerd og Einar la grunnlaget for at også de ti barna skulle bli i den læstadianske tro. Noen har også blitt i menigheten, andre ikke, men moren er uansett veldig stolte av alle og sikker på at de bringer mange viktige verdier videre.

De gamle salmene

Gerd Karlstrøm har gjennom et langt liv hatt mange roller. Hun har sittet i styret for det lokale samvirkelag, i samfunnshus-styret og i menighetsrådet. Hun har jobbet i Posten, sittet i bispedømmerådet, vært i 22 år lekdommer i Hålogaland lagmannsrett og vært kirketjener. I tillegg har hun stelt hjem og fjøs, og det har alltid grodd og blomstret rundt henne.

Jobben som kirketjener har hun delt med sønnen Øyvind, som også overtok gårdsdriften. Men i år meldte hun fra til kommunen at hun sier opp. Likevel vil hun fortsette ulønnet å passe på den fine 125 år gamle kirka på Sopnes, et par kilometer fra hennes hjem.

Hver sommer er det læstadianerstevne i kirka – storforsamling, som det heter lokalt. Det betyr åndelig påfyll, og Gerd prøver å få med seg alle prekene. Her møter hun også gamle venner fra hjembygda, og praten går livlig på kirkebakken.

Kirka står henne nær, og hun er glad for at menighetsrådet respekterer læstadianernes ønske om å følge gamle kirkeprosedyrer og den opprinnelige salmeboka. Gerd liker å synge, og hun synes flere burde sette seg inn i innholdet i de gode tekstene i mange av de gamle salmene.

– Jeg liker å ta tak i ting og er ikke redd for å kontakte myndighetene for å få ting til å skje, sier hun.

Da kirka trengte restaurering, tok hun et initiativ hun også i dag er glad for. De rette myndigheter hadde litt penger, og flere jobbet lenge med å fikse kirka. De fant blant annet de opprinnelige fargene, og i dag er Gerd veldig stolt over «sin» kirke.

Samlet inn til nytt gjerde

Da kirkegården trengte et nytt gjerde, samlet Gerd penger og sørget for at et nytt fint, hvitt gjerde ble satt opp. Da parkeringsplassen utenfor kirka ble for liten, kontaktet hun en lokal entreprenør som fylte ut og laget god plass. At det ikke var søkt om, tok hun seinere opp med kommunen og fikk tilgivelse.

Jul betyr ro, ettertanke og glede over livet.

– Vi har aldri hatt juletre, verken i hjemmet eller i kirka. Vi har hørt at det er en hedensk skikk, og for oss er det viktigere å minnes Frelseren og de mulighetene han gir oss, sier Gerd Karlstrøm som håper alle, kjente og ukjente, får en fredelig julehelg.

olemagnusr@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk